Tid for gode smånyheter

  1. Sola skinner på Gállogieddi
  2. Dugnaden er i gang, og siden sola skinner så går det dobbelt så enkelt som i fjor

    Grillteltet

    Første tegn til rigging 2012

  3. Boaššu (grillboden) er slått opp
  4. Det er ikke meldt 20 mm regn noen av dagene før festivalen i år (bank i bordet)
  5. Både festivaljordet og campjordet er slått
  6. Riddu Riđđu var koselig og staben er tent av tanken på at det er vår tur nå
  7. Vi har nesten fylt behovet for ordinære frivillige

    Skjermbilde 2013-07-16 kl. 19.45.29

    Overskyet oppholdsvær er det beste dugnadsværet!

  8. Det ryktes at det kanskje kommer en klovn på festivalen (ubekreftede rykter)
  9. Folk flest kommer med gode oppmuntringer og ønsker om at vi klarer oss videre og at Márkomeannu også er å se i fremtiden
  10.  I dag kom tøyposene i posten
  11. Samene fra Russland melder at de er klare

    Tøyposer

    Tøyposene til de frvillige har ankommet kontoret. Laget av vår samarbeidspartner Samisk senter ved UiT

  12. Vi har også i år husket å bestille tømming av utedassene
  13. Totalt 18 selgere av kvalitetsprodukter har booket plass på årets marked, og det er fullt
  14. Vi har fått et eget pengetellerom på sceneloftet. Dette blir også et ammerom for nybakte stabsmødre som eventuelt er til stede
  15. Det ryktes at det henger Márkomeannuplakater over hele Tana

    Pengerommet

    Pengerommet som også kan brukes til ammerom ved behov

  16. Kulturskogen er planlagt og vi tror det blir like bra som i fjor (og da må den bli ekstremt bra)
  17. Det blir festival i år. 9 dager til åpning!

For et spetakkel! Nei, du vet ikke hva du snakker om!

Brrrrriiiiiiiiing! Brrrrrriiiiing! Slumre? Ja, takk!

Fan! Jeg forsov meg. 20 minutter til stabsfrokost. Dusjet heldigvis når jeg kom hjem fra Gállogieddi i går. Eller var det kanskje i natt jeg kom hjem? Tror klokka kunne vært 01.10 når jeg var hjemme. Da hadde jeg vært på farten siden kl.08.30 den dagen. Uansett, godt at jeg dusjet da, mens adrenalinet ennå pumpet lett i gjennom blodårene. Boka ved siden av senga er allerede full av ting jeg skal huske på. Jeg kjiker kjapt over lista og produksjonsplan. Bøgger! Jeg skal hente Cecilia Persson på Tjeldsundbrua om 15 min. Stemmer det ja, jeg rekker ikke stabsfrokosten i dag.

Uten boka ville ethvert forsøk på å møte Jon Blund vært umulig.

Uten boka ville ethvert forsøk på å møte Jon Blund vært umulig.

Klokken er 08.50. Jeg trør et panneband på hodet, bargi t-skjorta og bargi hettegenseren. Man slipper heldigvis å tenke på hva man skal ha på seg disse dagene.

Det er Márkomeannu. Márkomeannu 2012. Det er fredag. Og jeg sender ei melding til Cecilia om at jeg blir 5 minutter forsinket.

Klokken 09.30 parkerer jeg leiebilen til Márkomeannu nede ved sekretariatet. Klokken 10.00 skal Cecilia sitt joikeverksted starte. Cecilia tusler opp alene mens jeg skynder meg innom sekretariatet med leiebilnøklene og finner en stab i oppbruddsstemning etter stabsfrokosten. De har jobb å gjøre, de også. Jeg gnafser til meg til kaffe og innser at jeg rekker kun to slurker før jeg må opp å få joikeverkstedet i gang.

Under stabsfrokosten får vi en oversikt over viktige hendelser i løpet av dagen.

Under stabsfrokosten får vi en oversikt over viktige hendelser i løpet av dagen.

Ting flyter på. Verkstedet klarer seg nå. Og jeg kjiker i boka mi. «Ekaterina kjæm kl.09.00». Panikk! Da skjønner jeg skriften over: «Strøm til duodjistasjon». Og det var også Ekaterina som skulle ha de der skruene til bordet. Jeg ringer Ekaterina. Hun er et annet sted og sier at de er på tur, hun og alle de fra russisk Sápmi. Kl.11.00 starter Mánáidmeannu og russisk Sápmi skal ha en del av stasjonene. Og det er JEG som skulle ordne med det. Ringer hit og dit for å finne ut hvor jeg kan hente strøm i fra. Man kan ikke bare ta strøm fra hvorsomhelst; de kan miste strøm til takka på kjøkkenet eller lyden på scenen kan forsvinne om jeg pøbler det nok til. Men pjuh! Alt løser seg og jeg får noen å hjelpe meg til å plassere ut bordene. De kommer og de får rigget seg til. Jeg får også rigget meg til med min stasjon: lina, sjonglering og diablos. FRUKT! Svarte! Jeg ringer mamma. Hun har allerede kuttet opp frukten hjemme og hadde satt det i kjøleskapet i en boks, akkurat slik jeg spurte om hun kunne gjøre i går. Det hadde jeg glemt! Det står jo ingenting om det i boka mi. MEN, jeg har ingen bil som jeg kan bruke for å komme og hente frukten. Men det har mamma også tenkt på. Frukten er allerede kommet. Hun sendte det med min søster. Det blir fruktpause for barna og instruktører på joikeverkstedet. Så var det klappakakene til alle de andre barna som deltar på Mánáidmeannu. Kjøkkenet! Jeg traver dit og finner en god kollega i fra barnehagen, hun er en mester på mat til mange. Hun hiver seg rundt og sammen får vi servert lunsj til alle barna som etter hvert har kommet.

Kjæresten ringer:

–          Har du spist?

–          Nei, jeg tror ikke det. Men jeg kjenner meg ikke sulten.

–          Men du må gå å spise litt!

Omtenksom kjæreste ringte.

Jeg tar ei klappekake, men har ikke tid å ha noe på den. Den spiser jeg mens jeg forsøker å få tak i en som skulle hjelpe meg i dag. Jeg har nemlig oppdaget at jeg er alene om å få Mánáidmeannu til å rulle. Klokken er snart 13.00.

Resten av dagen går slik. Og når aktivitetene for barna er over skal jeg være backstageansvarlig. Og programmet fra scenen begynner i 19-tiden. Innen den tid skal jeg helst også rekke en tur hjemom for å dusje og ta på meg kofta. Det tar i underkant av en time.

Min dag fortoner seg ikke noe annerledes i forhold til de andre i staben sin dag. Det eneste som er annerledes er at vi har ulike ansvarsoppgaver.

Lykkeboden var stengt. Jeg låste meg inn og fant to rykende varme grilltallerkener. Jeg tenkte at dette var nokså TYPISK og en god beskrivelse av stabens fleksibilitet og ikke minst evige tilstedeværelse.

Lykkeboden var stengt. Jeg låste meg inn og fant to rykende varme grilltallerkener. Jeg tenkte at dette var nokså TYPISK og en god beskrivelse av stabens fleksibilitet og ikke minst evige tilstedeværelse.

Denne dagen kjører jeg hjem i 2-tiden på natten. I morgen er det atter å kreke seg ut av senga i 08.30-tiden. Og i morgen kan jeg overvære stabsfrokosten.

Min mamma pleier å si:

–          At du orke med det dær stresset!

Mine tantebarn pleier å si:

–          Du, tante, katti ska vi fære bortover te Márkomeannu?

Min pappa pleier å holde kjeft når jeg har mye å gjøre.

Min indre stemme pleier å si:

–          Æ e så gla førr at æ får være med på detta. Lage alt detta førr folk. Få henge med gode folk i staben. Og ikkje minst få være med på jobbe med hjertesakan mine samisk språk og samisk kultur.

Noen i fra bygda pleier å si:

–          Fytte grisen så dyrt det e å komme inn!

De samme i fra bygda pleier gjerne også å si:

–          Får vi fan ikkje ta med egen drekka nu!

Duodjidamene på kjøkkenet pleier gjerne på søndagene å si:

–          Hvis du tar et kakestøkke i tillegg så blir kaffen gratis.

Noen i fra staben sier hvert år:

–          Æ så det va kommen folk på campen. Endelig e vi i gang igjen. Detta e jo så artig.

Enkelte fra andre festivaler kan tillate seg å si:

–          Ser jo at dåkker har en del nybegynner feil som vi kan hjelpe dåkker med.

Noen barn pleier å si:

–          I år ska æ på Márkomeannu!

Noen foreldre pleier å si:

–          Nu har vi måtta bynt å legge ferien opp etter katti Márkomeannu e.

Noen andre sier:

–          Márkomeannu – syndenes pøl!

Noen politikere pleier gjerne å si, under valgår vel og merke:

–          Jeg stiller opp som frivillig!

Festivalleder Runar sier i år:

–          Det blir ingen Márkomeannu til neste år!

Birger Nymo sier da:

–          Vi skjønner jo at de som jobber med festivalen er slitne. Det er tungt å jobbe gratis.

Várdobáiki sin styreleder sier:

–          Det vil være et uvurderlig tap for regionen om festivalen forsvinner.

Noen andre sier:

–          Må man ha så mye penger for å lage en festival? Vi klarte jo helt fint å lage gode samefester før uten et rått øre.

Jeg sier:

Vi vil være en kulturaktør for hele Sápmi, ikke en samefestaøktør. KULTURaktør, hører du. Men tenk om de som jobber med kultur, altså de utenom Márkomeannus frivillige og stab, aldri skulle fått brød på bordet for å gjøre det. Hvilken utvikling kan vi da forvente oss i Sápmi?

–          Kain du komme å joike førr litt tørkakjøtt? Ta med egen lavvu.

Vi i staben til Márkomeannu jobber frivillig. Vi jobber gratis. Og sjøl har jeg brukt 9 av mine sommerferier på å jobbe med Márkomeannu. Lønna jeg får er noe av det beste. Jeg møter nemlig mange folk fra Sápmi, smilende festivalpublikummere, barn som ønsker seg til Márkomeannu, barn og unge som ønsker seg kofte til Márkomeannu, det samiske språket er synlig i region i hvert fall i ei uke i året. Jeg betaler til og med for å få være med på dette. Betaler telefonregninga sjøl, betaler bensinen sjøl. Tar meg heller ikke annen sommerjobb.

Men sjøl sier vi, på søndag etter Márkomeannu vel og merke:  -Fan, at vi orke det herran. Rydde opp etter folk. Rigge ner alt vi satt opp i fårje vekka. Phoff!

Men sjøl sier vi, på søndag etter Márkomeannu vel og merke:
– Fan, at vi orke det herran. Rydde opp etter folk. Rigge ner alt vi satt opp i fårje vekka. Phoff!

Jeg kan ikke være foruten Márkomeannu. Det er jo Márkomeannu som er sommer for meg. Det er også slik jeg får hengt med vennene mine i fra marka. Vintrene blir heller ikke så lange og mørke når man kan ta kaffekoppen, åpne pc’en og logge inn på Márkomeannu sitt forum. Alltid noe å engasjere seg i på forumet.

du vet ikke hva du snakker om

Å komme med kritikk og kjipe råd om hvordan vi bør drives gjør bare at jeg kjenner at jeg har lyst å spytte vedkommende i trynet å si. «Du vet ikke hva du snakker om!» Men da ender jeg opp på forsiden som Liv Signe Navarsete, og det vil jeg ikke. Så etter å ha tatt anti-hissighetskurset så sier jeg heller til deg som tror du vet hvordan vi skal drives: «Kom gjerne med innspill, men jeg hører ikke hva du sier før du har forsøkt deg som en av staben. STABEN ja, ikke som frivillig som gir 8-timers erfaring, men som stab hvor du jobber fra 08.30 til minst kl.02.00 i hvert fall en av dagene.» Noen råd sklir selvfølgelig lettere gjennom tarmtottene mine, men det er fordi de stemmer mer med virkeligheten jeg opplever med å jobbe med Márkomeannu. Men generelt får jeg fort čirga. Men, heldigvis, oftest går jeg rundt med en fin mage og glade følelser inni meg rett og slett fordi jeg er så steike glad i den Márkomeannu. Men jeg kjenner at det å bråvåkne om morgenen å være stresset, for så å jobbe hele dagen i to uker i juli er noe jeg kunne endret litt på. Jeg ønsker rett og slett å ha mer tid til å NYTE! Tenk om jeg kunne fått nyte festivalen, og selvfølgelig uten å få čirga, som man jo så lett kan få når det står en person fremfor deg og skal fortelle deg hvordan du kan gjøre det bedre.

Og som en avslutning på dette så må jeg bare fortelle dere at sjøl om vinmonopolet på Evenskjer fortsatt spør etter legitimasjon (som de for så vidt spør alle om, så ikke føl deg lurt til å tro du ser ung ut), så begynner jeg å bli eldre og har løst til å vie tid til lillebane og kjæresten og ikke minst å kunne nyte samisk musikk og samisk kultur i sjølsydd kofta sammen med vennene mine i fra marka.

Så noe må endres! Og det er ikke telefonregninga og bensin jeg vil ha betalt for. 

Lørdagskvelden og selve Márkomeannu er over når lydfolkene lukker døra. Da er som regel klokka blitt 03.30-04.00.

Lørdagskvelden og selve Márkomeannu er over når lydfolkene lukker døra. Da er som regel klokka blitt 03.30-04.00.

Den første gangen

I år arrangeres Márkomeannu for 14. gang. Den første gangen var i 1999, så var det pause i 2000, før festivalen var tilbake i 2001. Siden 2001 har Márkomeannu blitt arrangert årlig.

Både i 1999 og 2001 ble Márkomeannu arrangert på den gamle dyrskueplassen på Nautå i Evenes. Om du kommer kjørende langs E10 fra Narvik mot Evenes flyplass og kikker til høyre et par hundre meter før du svinger av fra E10 til flyplassen, ser du plassen. En liten bakketopp med et lite rødt hus midt på mellom trærne. I det huset var grillserveringen. Bak bakketoppen var festivalsletta, ved siden av et lite vann.

Sommeren 1999 hadde jeg akkurat gått ut fra ungdomsskolen og skulle på høsten starte på Skånland videregående skole. Og allerede før vi startet fikk vi som skulle ha samisk som 2. språk på skolen, et oppdrag av lærer Ardis: Å lage en reportasje fra Márkomeannu. Den skulle senere på trykk i en av de samiske avisene. Jeg husker ikke nå om det var i Áššu eller Min Áigi.

Jeg fikk i oppdrag å ta bilder fra festivalen:

Festivalsletta. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Festivalsletta. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Scenen, med herlig, hjemmelaget banner. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Scenen, med herlig, hjemmelaget banner. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Marion Palmer og Mari Boine var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Marion Palmer og Mari Boine var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Wimme var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Wimme var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Et lite marked var på plass, blant annet en utstilling av den markasamiske kunstneren Solfrid Fjellaksel Pedersen. For øvrig mener jeg å huske at bildet var noe arrangert, med mine venninner Beatrice og Tonje sendt inn for å betrakte kunsten til ære for bildet. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Et lite marked var på plass, blant annet en utstilling av den markasamiske kunstneren Solfrid Fjellaksel Pedersen. For øvrig mener jeg å huske at bildet var noe arrangert, med mine venninner Beatrice og Tonje sendt inn for å betrakte kunsten til ære for bildet. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Og her er jeg, helt til høyre, da som nå i kofte på festival. Sammen med to slektninger, Ann Jørgunn og Thomas.

Og her er jeg, helt til høyre. Sammen med mine to firmenninger Ann Jørgunn og Thomas. I det røde huset på bakketoppen i bakgrunnen var grillserveringa.

Susanne på vakt i grillen. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Susanne på vakt i grillserveringa. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Trykk på bildet for å få opp en større versjon av det. Kanskje ser du noen kjente? Foto: Ellen Berit Dalbakk

Slik så det ut den første gangen.

Velkommen til den 14. gangen, om 2 uker er vi i gang!

Uten mat duger heltene ikkje

De er hvert år på Márkomeannu, du har garantert både sett og hørt dem. Og vi hadde sannsynligvis ikke klart å lage festival uten dem. I dag er det Márkomeannu-mødrene i Stuornjárgga sámiid duodji som gjesteblogger:

Ungdommene blogger, om heftig musikk, luft under koftehelme, tøffe plakater og vibrerende Márkomeannu-forventninger. Og vi som er litt mindre ung, kjenner også forventningene komme settende etter oss. Vi gleder oss! Ingen sommer uten  Márkomeannu, selv ikke for oss over 19 ++++ år.

Márkomeannu-mødrene er i farta. Sommeren er kommen for alvor, og det betyr egne “stabsmøter” for forberedelser av matauke på Festivalen. Ja, det er rett, Festivalen med stor F. Det er her vi kan gå inn i et fargerikt samspill med de litt yngre. Vi kan få vise våres kokkeferdigheter i storskalaformat, for en heil sameverden. Ikke bare til konfirmasjon, dåp eller bryllup – småarrangementer. Nei, no kan vi brødfø tusen på tusen. Og vi evaluerer på kryss og tvers, hvordan va det no i fjor? Hva ble det for mye av, ble det for lite av noe? Vi planlegger for ca. 2000 glade festivaldeltakere og lager matporsjoner for sånn i underkant av 100 000. Det må ikkje bli for lite, tenk om noen går sulten til teltleiren – ikkje bra. Bedre med litt rester til overs enn for lite mat i grytene. Uten mat duger heltene ikkje, sånn er det med den saken! Men ta det med ro, maten kastes ikkje. Men fortæres gjennom vinteren av Márkomødre-familier. Og i all stillhet, vi deler av og til ut litt rester bak grillteltet, når alt anna er stengt, vi har jo omsorg, tross alt.

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Og vi føler oss inkludert og verdsatt. Ungdommene kjem stadig tilbake med ønsker om litt nytenkning av menyen. Utfordringer kalles det. Ja, for selv blant det kjøttetende samefolket finnes det f.eks. vegetarianere. Prøv å lage tradisjonsmat basert på kjøtt, flesk og blod for en vegetarianer. Men det er mulig, vi har vegetargomba, litt lysere i utseende enn blodgomba. Men smaker fortreffelig. Vegetarburgere også, litt newage må jo vi trø til med.

Ja, egentlig så føler vi vel litt fellesskap med han som delte 4 brød og 2 fisk med noen tusen sulte individer for noen tusen år sida. Litt mindre from er vi nok likevel.

Bare se på koftene våre – egne grillkofter i alle farger og valører. Gul, blå, svart, orange og turkis. Vi skal ses i grillteltet.

Bølgen av festivalforventning har ingen aldergrense – gudskjelov. Og mat blir det nok av til alle. Márkomeannu-mødrene er alltid beredt!

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

En del av deg.

Det er en kjent sak at å stemme ved valg er ensbetydig med å være med på å påvirke eget samfunn. Det er like viktig å stemme til sametingsvalget som det er til stortingsvalget.

Fristen for å melde seg inn i sametingets valgmantall gikk ut denne uka. For det er sånn at man må aktivt melde seg inn i manntallet for å kunne stemme ved sametingsvalget. Desverre, sier noen. Lurt, sier andre.

Festivalen Márkomeannu har også politiske interesser, innenfor kultur. At festivalen får støtte fra sametinget er høyst politisk betinget. Fremtiden til Márkomeannu ligger også i politikernes hender.

Et aspekt med sametingsvalget er at det kun er kvinnelige presidentkandidater i år. Altså er vi garantert en dame som «commander-in-chief». Som er en veldig fin detalj i stemmerettsjubileet 2013, som også Márkomeannu er med å markere via bl.a vår grafiske profil!

Hvis du ikke rakk å melde deg inn i manntallet tidlig nok til å kunne stemme i år, eller ikke oppfyller sametingets krav til innmelding, så er det uansett viktig å stemme ved stortingsvalget. Det er politikk på samiske interesser i de norske partiene på stortinget også.

Hvis du ikke rakk å melde deg inn i manntallet tidlig nok til å kunne stemme i år, så er det fortsatt mulig å følge med resultatene, og sametingets arbeid neste periode. I starten kan det virke litt håpløst å sette seg inn i samepolitikken, fordi forskjellene er markant mindre enn i norsk politikk. Men du klarer å finne det partiet som passer deg best, hvis du bare leter.

Sametingets valgsider har masse god informasjon.

Hvis du ikke rakk å melde deg inn i manntallet tidlig nok til å kunne stemme i år, så har du en ny sjanse om fire år, og den håper jeg du griper.

Godt valg! Både til sameting og storting.

festiválailbmi / festivalstemning

foto: marius langstrand

foto: marius langstrand

teikn på at márkomeannu nærmar seg:

1. SK2013 betyr ikkje lengre sommerkroppen2013, men sommarkofta2013

2. eg sjekkar langtidsvarselet hyppig for å sjå korleis vêrutsiktene er

3. e-post-innboksen min fyller seg opp med 14 mailar på ein time, og alle handlar om markedsbodar og selgjarar

4. eg møter produsent ellen på kafé i harstad og ho gjer meg produksjonsplanar og informasjon om ansvaret mitt

5. eg tenker ut snedige og smarte og velovervegde ting eg kan seie til favorittartistane mine om eg møter dei (og stresser for at eg sekkert berre kjem til å stotre fram «eh æ like musikken din skikkelig godt» uansett)

6. mimrar tilbake til fjoråret og prøvar å hugse om det var redbull eller trippel espresso iskaffe som funka best for å halde meg vaken heile natta

7. márkomeannu-plakatar ser eg overalt – på eide handel i tromsø, på ein nedlagt butikk i bjerkvik, ved mor mi sin jobb i harstad, i leiligheita vi bur i
8. eg tenker på (/fantaserer om) reinburgeren frå grillen i tide og utide (men finst det eigentleg «utide» for å  tenke på (les: fantasere om) reinburger?)

9. årets márkomeannu-artistar blir stadig oftare spelt på spotify, wimp og youtube. eg skal vere klar for nokre herlege konsertar! dessverre er ikkje alle årets artistar å finne på desse tenestane, men fleire artistar som tidlegare har stått på scena vår finst på spotify. derfor har eg laga ei speleliste, som du også kan få abonnere på, så du er klar for festivalstart! den kan du høyre mens du syr sommarkofta di, når du sitt på jobb og teller dagar til du endeleg får ferie, når du sitt i bilen på veg til márkomeannu eller kanskje når du skal trekke til deg beibs eller boyz på festivalcampen?
her er ho i alle fall: festiválailbmi / festivalstemning

Oppvarming

Denne helgen har Márkomeannu vært i Harstad og arrangert et aldri så lite arrangement på byfest-programmet til Festspillene i Nord-Norge. Stuornjárgga sámiid duodji var der med varme klappakaker og andre godsaker som du kan få smake mer av på festivalen. Det var underholdning med Ára, Cecilia Person og Irene Larsen. Det var sol og fint vær, og man kunne virkelig kjenne på festivalfølelsen. For en fin oppvarming til årets festival! Se her for å se hva Harstad Tidende har skrevet om oss.

For nå er det ikke lenge igjen til vi starter med dugnadsarbeidet. Vi har jo egentlig startet! Toppetasjen på scenen er jo innredet, og det er SÅ utrolig fint der. Der har vi laget plass slik at staben kan ha en plass å være under festivalen. En plass der alle våre stabs-mammaer kan amme, en plass der fotografene kan få lagt ut bilder på nettsiden vår, og ikke minst en plass der staben kan slappe av og hente litt ny energi. Jeg fant et bilde på twitteren til Márkomeannu av overetasjen. Se hvor fint det ble når vi pyntet med lihkahusak-kunst!

Loftet

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Var du der i helga? Kjente du på den gode festivalfølelsen? Eller kunne du ikke komme, men kjente den følelsen uansett? Da er du nok en ekte Márkomeannu-festivalgjenger! Vi gleder oss så masse til å se de svette ansiktene komme over bakketoppen, til å se når folk møter hverandre igjen og hoppe og klemme, til å høre latteren din over slettene på Gállogieddi – Vi gleder oss til festival!

Copyright_MariusLangstrand-9

Foto: Marius Langstrand

Copyright_MariusLangstrand-16

Foto: Marius Langstrand

Márkomeannu er gáktemeannu

Til Márkomeannu må man ha seg ny kofte. Festivalkofte. En flagrende sommerkofte i luftig stoff. For vi satser jo på sol, gjør vi ikke?

Symaskinen fikk jeg i julegave, koftestoffet kjøpte jeg i Moskva i mai, så da er det egentlig bare én ting å gjøre.

Prosjektet gáktemeannu. Målet er enkelt: Kofta ferdig til Márkomeannu.

For noen uker siden heiv jeg meg med på kurs i tilpasning av koftemønster til meg selv, siden jeg hittil har levd på lånte mønstre med minus her og pluss der. Med kyndig veiledning fra Tove Kvernmo Gaup får jeg nå mitt eget mønster.

Kurs i tilpasning av koftemønster med Tove Kvernmo Gaup. Foto: Kjersti Myrnes Balto

Kurs i tilpasning av koftemønster med Tove Kvernmo Gaup. Foto: Kjersti Myrnes Balto

Jeg måles. Foto: Nella Fløystad

Centimeterne og jeg. Foto: Nella Fløystad

Vidde, lengde, bredde, bryst, rygg, arm. (Hode, skulder, kne og tå.) Foto: Ellen Berit Dalbakk

Vidde, lengde, bredde, bryst, rygg, arm. (Hode, skulder, kne og tå.) Foto: Ellen Berit Dalbakk

Jeg tilpasser mitt eget mønster ut fra et gammelt mønster. Foto: Oddveig Nymo Dalbakk

Jeg tilpasser mitt mønster ut fra et gammelt mønster. Foto: Oddveig Nymo Dalbakk

Og her er koftestoffet. Men skal jeg velge mørkegrønn eller lysegrønn pynt på holbien? Foto: Ellen Berit Dalbakk

Og her er koftestoffet! Men skal jeg velge mørkegrønn eller lysegrønn pynt på holbien? Foto: Ellen Berit Dalbakk

Nå gjenstår det bare å sy kofta. Jeg har 6 uker på meg.

Bli med på gáktemeannu, du også!

Mangler du inspirasjon? Kjør en «Goarronmášiinna polka»:

Goarrunmášiinna irggis lean ožžon
goaro goaro goaro goaro goaro dál
dajai vel munnje, gorron gal sutnje
goaro goaro goaro goaro gápmagiid
láđđiid son osttii, buvttii mu ovdii,
dále váldde dáid ja goaro gávtti nai
alccen ja sutnje gorron gal gávttiid
vai moai de, čábbo nie, gávttiiguin

Odne mun didjiide dajan dan dieđu:
goaro goaro gávtti, goaro goaro gávtii
goarrunmášiidna lea rievdadan oainnu
goaro goaro goaro illuida

Dál moai hearvvastalle gávttiin,
lodnjái lea mu moarsi,
hearvái lea mu irgi,
sápmelažžan letne rievdan
dál moai dovde goappa guvlui gulle moai

Goarrunmášiinna irggis lean ožžon
goaro goaro goaro goaro goaro dál
dajai vel munnje, gorron gal sutnje
goaro goaro goaro goaro gápmagiid
láđđiid son osttii, buvttii mu ovdii,
dále váldde dáid ja goaro gávtti nai
alccen ja sutnje gorron gal gávttiid
vai moai de, čábbo nie, gávttiiguin

Tekst: Magne Einejord

Sámi Girl Power

1370366-12-1362729983672Av og til er det dei små orda som betyr noko. Dei små orda og alt som ligg bak, dei små orda som sender deg ut i ei verd av assosiasjonar, samanhengar og tolkingar. Bak ordet «same» ligg det sikkert hundrevis av nye ord, avhengig av kven du spør. Bak ordet «feminisme» ligg det nok vel så mange. Spør du meg kva feminisme er, er svaret det som blir skissert i bildet over: Feminism is cool – feminisme er kult. Slik har det vore sidan eg var omtrent elleve og las boka «Halve himmelen er vår», ein slags feministisk guide til korleis vere ung jente i ein til tider trøblate verd. Verdt å lese for alle som lurer på korfor likestilling er viktig, og for alle som treng å forstå at å vere feminist ikkje betyr at nokon skal ha fleire rettar enn andre, berre at ein skal ha akkurat dei same, uansett kva for eit kjønn ein er.

970587_10150298481474990_1416969179_nÅrets Márkomeannu-plakat får feministen i meg til å juble av glede. Jenta på plakaten er sterk, ho rullar opp ermet, ho seier «det her klarar vi» og «vi er på same lag». Ho viser koftekledde musklar og er fandenivoldsk og er slik eg vil vere. Ho er ei eg vil identifisere meg med. Ho er den samiske feministen. Men på Márkomeannu finn du ikkje berre denne kule plakatdama, du finn også dei tøffe chicksa nedanfor.

480308_10150218637404990_696266875_nFoto: Monika Olsby
Elise og Monika er dei kulaste ungdommane eg veit om. Dei er tøffare enn toget, dei smilar alltid og er mykje tøffare når det kjem til koftebruk enn eg nokon gong vil bli, og kjem sikkert til å ta over heile Márkomeannu ein vakker dag.

391337_10150216202674990_1206285197_nFoto: Marius Langstrand
Lovisa Negga er ein av mine favorittartistar frå Sápmi, ja, kanskje ein av mine favorittar frå uansett kor i verda når eg tenkar meg om, og tok Márkomeannu med storm ifjor. Ei utstråling som ho har på scena skal ein leite lenge etter, i tillegg til at musikken er sjukt kick ass. Dessutan er ho ei aktiv stemme når det kjem til spørsmål om identitet, kjønn og likestilling. Rett og slett ein ekte helt!

558067_10150212872959990_2004205474_nFoto: Marita Eilertsen
Og så, mine favorittar. Jenter som dansar fordi dei må, fordi dei ikkje kan vere i ro, fordi det ikkje er eit alternativ å ikkje gjere det. På scena, framfor scena, backstage, i dokø, i grillmatkø, på sletta, i lavvuen, på festival, heime. I kofte, i fleecegenser, i finkjole, i høgtliva jeans. Med venar, med gutar, med hen dei er kär i, eller berre heilt aleine. Fordi hjartet bankar, blodet brusar og fordi halve himmelen er vår, fordi heile dansegolvet er vårt.