Márkomeannubaby(er)

Jeg tenkte at årets første blogginnlegg fra meg skulle omhandle det som opptar så mange i Márkomeannustaben i 2013. Fødsler. Barn. Márkomeannubarn.

Image

Čiermmis er det man får/føler når så mange fine Márkomeannubarn kommer til verden.

Det er gjerne sånn at når sentrale medlemmer av staben får seg kjæreste, så blir kjærestene fort innrullert i festivalarbeid de også. Er forholdet seriøst, så er de snart en del av staben. Det virker nesten som det er en regel med få unntak.

Image

En Njannji er første steg mot et Márkomeannubarn.

Gleden var stor da to av stabsmedlemmene i høst på stabsmøtet annonserte at de ventet barn. Tenk, et Márkomeannubarn skulle komme til verden!

En måned senere ble barn nummer to overraskende annonsert av et stabpar. Da vi i påska hørte at et tredje av de kvinnelige stabsmedlemmene var med barn, så åpenbarte det seg et tydelig mønster. Det går en slags (gledelig) epidemi av fruktbarhet gjennom staben, og ingen er immune.

En lett panikk spredte seg; hva hvis ALLE blir smittet? Klarer vi å gjennomføre sommerens festival? Nå må de snart komme opp med en liten kur som bremser smitteeffekten et par måneder. Vel har vi laget ammerom på sceneloftet, men det rommer definitivt ikke flere enn tre mødre, og vi trenger å ha noen stabsmedlemmer igjen!

Image

Čirga får man nok oppleve med et Márkomeannubarn.

Nå er den første av Márkomeannubabyene født. Gratulerer så mye til nestleder Susanne og stabsmedlem Marius med den fantastisk flotte gutten deres. Det er virkelig en gledelig tid. Nyt festivalpermisjonen!

Første kvinne smittet av epidiemien.

Første kvinne smittet av epidiemien.

#denfølelsen

Så langt på bloggen har du for det meste kunnet lese om hvor mye vi gleder oss til årets høydepunkt, at det er så artig å jobbe ræva av oss hver sommer, og at alle i staben er helt fantastisk. Vel, det er ikke alle dager som er slike. I det minste ikke for min del.

Det går litt i rykk og napp, men ganske ofte kan jeg være drittnervøs. Derfor ønsker jeg å dele noen av disse følelsene som kanskje ikke alltid er så veldig «å-gud-hvor-jeg-gleder-meg» følelser. Etter noen års erfaring så kan jeg dele det inn i fire faser.

1: Tidlig i dugnadsperioden – DET BLIR IKKE FESTIVAL!

Ofte skjer det noe uforutsett, en jobb vi gjerne skulle være uten eller at det er noen som rett og slett ikke har muligheten til å komme. I år har vi to slike moment. Vi har en platting som burde flyttes, og vi har en Cato som må jobbe. Da bekymrer jeg meg. Jeg ser ingen ende, og tenker/roper inni meg: «Helvette! Dettan går ikke! Det bli ikke festival!».

2: Midt i dugnadsperioden – HJELP!

Et typisk tegn på stress her, er at jeg mener jeg har gjort alt for lite. Jeg sende melding til Runar oftere og oftere, og får dårlig samvittighet for alt. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tid til å besøke bestemor, og jeg har dårlig samvittighet når jeg besøker bestemor siden jeg egentlig kunne brukt tiden på å hamre på noe. Ofte har ikke alle kommet hjem på ferie ennå, så vi er ikke så mange på dugnadene. Det stresser meg også. «Faaaaaaen, kor e alle folkan? Vi greie ikke gjøre dettan aleina!».

3: Siste uke før festivalstart – FOLK! FINE FOLK!

Jeg kan ligge våken og bekymre meg, være nervøs og lage lister over hva som skal gjøres. Kroppen har nå gått inn i festivalmodus, og jeg forsover meg ikke lenger. Vi tilbringer mesteparten av tiden på festivalplassen, kjører mye til Harstad/Evenskjer/Narvik. Tar middagspause, og er tilbake på festivalplassen for resten av kvelden. Og endelig er vi masse folk på dugnad! Det er egentlig den muntreste tiden, og det er dette stresset jeg liker. Men, la oss introdusere to nye stressmoment: «VÆRET og KJÆM DET FOLK?!».

4: Festivaluka – ADRENALIN ❤

Vi går over til mandag og det er 3 dager til festivalstart, nå skjer det mye. Vi spiser frokost sammen, og får ting gjort effektivt. Når vi tidligere loffet litt rundt, maler noen skilt, klipper gress, og er kanskje litt lite effektiv – så får vi mye gjort, og det skjer fort. Masse folk på dugnad og masse glade folk. Kroppen behøver knapt søvn, og nå er det kanskje vår kjære produsent, Ellen, som er mest nervøs (tror jeg). Her overlever jeg oftes på kaffe og adrenalin. Matlyst er noe som ikke finnes, og jeg tenker som regel: «Steike, det bi fint når det e over.».

Sånn, nå vet dere at det ikke er kun en dans på roser. Innimellom all gledingen til Márkomeannu finner jeg nok av tid til å være både sur og stresset, og ikke minst må jeg minst gråte en gang før festivalstart.

Hjertelig hilsen en litt stresset Susanne i fase 2…

«Det der forbanna sametullet»

Dette er en historie som kunne ha vært fortalt fra Manndalen, Tromsø, Bodø, Kiruna, Hammerfest, Jokkmokk eller Umeå. Eller fra hvor som helst i de marginaliserte samiske områdene. Men her kommer historien fortalt fra Skånland.

Det er en viktig historie, fordi den forteller hvorfor det som en del av Márkomeannus målsetting trenger å stå: Festivalen skal bidra til at oppvoksende generasjoner får et positivt forhold til det samiske (…).

Historien:

Det er uka før Márkomeannu skal starte i 2010, og jeg er på vei inn i en av dagligvarebutikkene på Evenskjer for å handle dugnadsmat til gjengen som jobber med å gjøre klart til årets festival. På oppslagstavla i butikken er selvfølgelig Márkomeannu-plakaten for 2010 hengt opp. Jeg ser at det står to menn fra markebygda foran plakaten, og idet jeg småspringer forbi den (uka før festival har det ingen hensikt å gå rolig), overhører jeg den ene av mennene si til den andre:

“Se, nå er de igang igjen med det der forbanna sametullet!”

Jeg bråstopper bak dem, men de legger ikke merke til meg, og mens den andre mannen bekrefter den første mannens utsagn, rusler jeg perpleks videre inn i butikken. Hørte jeg riktig? Var det virkelig de to fra bygda som stod der?

Jeg husker så godt den følelsen jeg kjente, en blanding av overraskelse, erkjennelse og tristhet. I 2010 feiret Márkomeannu 11 år, og i løpet av de 11 årene var det blitt en utrolig positiv stemning rundt festivalen. Barna startet å glede seg til Márkomeannu tidlig hver vår, Márkomeannu var sommerens kule høydepunkt for ungdommene i bygda, og flere og flere planla sommerferiene sine etter Márkomeannu.

Det var en god stemning blant oss som jobbet med Márkomeannu. Og jeg hadde helt glemt av negative og sinte holdninger. Til tider levde jeg i en illusjon hvor det å være same kun var morsomt.

Men den sommerdagen i 2010 ble jeg påminnet om at de negative holdningene ennå finnes.

Det er derfor Márkomeannus målsetting trenger å være slik den er. Fordi virkeligheten i Skånland, Manndalen, Tromsø, Bodø, Kiruna, Hammerfest, Jokkmokk og Umeå ikke som en selvfølge byr på positivitet rundt det samiske.

Men når årets Márkomeannu kommer, skal illusjonen likevel bli virkelighet noen dager. Vi skal ha sommerfugler i magen og spille volleyball og flørte og se på kunst og treffe kjentfolk og snakke samisk. Det blir en fest – og den skal kun være morsom.

For Márkomeannu er en forbanna bra samisk festival!

Se filmsnutt fra forberedelser og volleyball på Márkomeannu 2011
Les Sigrids blogginnlegg om flørtetips på Márkomeannu
Les Sigbjørns blogginnlegg om dialekttips på Márkomeannu (på samisk)

Foto: Marius Langstrand

Årets gleder

Programmet til Márkomeannu er lagt ut, og det er to måneder og fire dager igjen til det er åpning av festivalen. Det er rett og slett helt sykt, og staben har mye jobb i vente de neste to månedene. Som alle andre, gleder jeg meg til sene kvelder og tidlige morgener oppe på Gállogieddi mens vi gjør dugnadsarbeid. Dugnadsarbeid er kjempegøy!

Men idag skulle jeg fortelle om hvilke artister og aktiviteter jeg gleder meg til… Og det er mye, utrolig mye. Programmet er veldig innholdsrikt, så man vil ha noe å gjøre til alle døgnets tider. Hvis du ikke har sett programmet, så kan du lese det her.

Topp 3 artister som jeg gleder meg til:

Sofia Jannok
Sofia og Anna var mine helter som barn. Jeg og bestevenninna mi pleide å ligge i senga og høre på dem. Favorittsangen var Du Čalmmit. Det er jo mange år siden de skilte vei, men Sofia er fortsatt en favoritt på spillelista. Jeg gledet meg i fjor når hun ikke kom, og jeg gleder meg til hun kommer i år. Go Sofia!

Ann Jorid & Ámmun
Jeg er av den generasjonen som ikke har opplevd denne flotte duoen, og jeg gleder meg. Jeg blir så påvirket når de andre i staben sier de er konge. Derfor tror jeg at de er det! Vi fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger når vi publiserte at de skulle komme, så jeg tør ikke å tro annet enn at dette er bra!

Lovisa Negga
Fransksamisk jente med elektrobeats? Wow. Jeg gleder meg. Jeg kan med handa på hjertet si at jeg ikke har hørt musikken hennes. Det er faktisk mye samisk musikk som jeg aldri har hørt før, og det er nok derfor jeg ikke uttaler meg så mye på musikkfronten i staben. Men i introduksjonen av Lovisa står det: Liker du elektrobeats, kule jenter og poprefreng? Da bør du være på festivalsletta når Lovisa Negga speler. Så ja, dette blir kult.

Meg og Thomas på konsert i 2011.  Jeg gleder meg til å høre på konserter med min kjære!        Foto: Marius Langstrand

Topp 3 aktiviteter som jeg gleder meg til:

Sommermat og Niko Valkepää på Tinja Fjellgård
Eksklusiv mat og Niko´s fantastiske musikk, dette blir fantastisk! Og dette skjer faktisk på 20 års dagen min. Jeg tror at jeg får en kul bursdag hvis jeg drar på Tinja denne lørdagen.

Verksted i båndveving
Dette vet jeg ikke om jeg har tid til midt i festivalen, men om jeg får en halvtime ledig så blir jeg helt klart å springe dit. Jeg har så lyst å lage mine egne bånd. Egentlig har jeg lyst å kunne alt; sy kofta, lage skaller, lage komager, sy koftebelte osv. Lykken!

Strange Mara & The Sound
Årets bestillingsverk. Ingen vet hva Marita(kult navn!) kommer til å finne på. Derfor klarer jeg nesten ikke å vente. Dette blir rart, forvirrende og dritkult. Det tror jeg!

Hva gleder du deg til?

En slags hyllest…

Dugnad. Smak på ordet. Det smaker kanskje litt som vaffelkaker og sur kaffe. Søppelplukking i grøfta og varetelling til du ser strekkoder i søvne. For meg er det smaken av sommer og Márkomeannu, maling, og en ganske stor dose svette.

Når du endelig spaserer (antakeligvis en smule andpusten) opp på Gállogieddi, har vi brukt flere uker på opprigg. Men når du har fått på deg festivalbandet, og kanskje registrerer du knapt at Kåre eller John Andreas har det travelt men å hente noe livsviktig rett før åpningen, da er det festivaltid! Hvert år blir jeg like begeistret, hvordan får vi det til?

Det er kanskje vi i staben som arbeider med å arrangere festivalen, men det er de frivillige under festivalen som faktisk gjør det mulig. Dette er en slags hyllest til alle de som gjør det mulig; folka som står i kiosken og inngangen, de som rydder søppel og de som holder orden, damene som lager mat til oss i staben og til hele Márkomeannu, mammaene og pappaene våre som tropper opp med hjemmelaget pizza og gryterett til slitne stabmedlemmer, Bjørnar som klipper gress til den store gullmedaljen, og Maren-Anne som plukker søppel etter festivalen.

Og la oss ikke glemme de som har parkeringsvakt i flere timer. Jeg elsker dere! Parkeringsvakt. Så langt unna festivalplassen du får det, men de gjør det, år etter år. De ringer til oss tidlig i mai, og forteller at de kommer i år også – de vil være frivillig.

Noe av det beste med å få lov til å være med på å arrangere festival er folkene du lager festival sammen med!

Så var det staben da, staben som du får møte her på bloggen. Jeg kommer liksom ikke utenom dem. Når vi møtes til stabsfrokost dagen før festivalstart, ser du at Cato allerede er litt skoltsvett, Ellen taster ivrig på maskinen, mens Emma, Mats og Bård prater (egentlig roper) over bordet, og Runar rapporterer langttidsvarselet fra yr. Da er det festivaltid.

Egentlig er det en sommerjobb du ikke får betalt for i penger, men hva gjør vel det? Det er verdens beste jobb!

Lykkeboden, dugnadsentral både før og etter festivalen.

Márkomeannu – garantert hjemmelaga

Høsten 1988 starta samiskundervisninga opp i Skånland kommune. Ei lita kjerne av foreldre hadde allerede kjempa for dette i en del år. Nå var samiskundervisninga et faktum. Tilbudet om undervisning i samisk gikk ut til alle elever i Skånland. I alt var det 10-11 elever som tilslutta seg tilbudet. Av disse ble imidlertid nærmere halvparten skallet av allerede før skolestart på grunn av problemer med timeplanen eller lærekrefter. De fikk ikke begynne. Men på tre av skolene starta undervisninga opp, med til sammen ei håndfull elever. På Boltås skole, der jeg selv gikk, var vi to elever som starta med samisk, søskenbarnet mitt Torgrim og jeg selv. Torgrim og jeg var like gamle og gikk i samme klasse, sammen fikk vi noe man kanskje kan kalle for et miljø. Vi var sammen om det. Og i det. Slik kom det til å fortsette. Torgrim og jeg gikk gjennom grunnskolen sammen som de eneste i vår klasse med samisk. Men rundt oss vokste det. Samiskundervisninga i Skånland hadde en sped begynnelse, men den var en revolusjon.

Ni år etter oppstarten, i 1997, begynte revolusjonsbarna fra den tidlige samiskundervisninga å bli voksne. Nå kalte foreldrene våre på oss igjen. Sameforeninga Iinna ja Biras Sámiid Searvi (IBSS) hadde sett det voksende potensialet blant samisk ungdom i området. De mente at tida var inne for å organisere ungdommen. Derfor kalte de inn til initiering av et ungdomsutvalg under IBSS en gang på vinteren i 1997. Vi var tre ungdommer som møtte til oppstartsmøtet: Thomas Ole (Andersen), søstra mi Emma Margret (Skåden) og jeg. Torgrim, som jeg alltid hadde vært sammen om alt med, var ikke med lenger. Han døde i ei bilulykke et drøyt år før dette møtet.

Ungdomsutvalget ble oppretta og vi organiserte oss raskt. Et par uker senere holdt vi det første ordinære møtet som ungdomsutvalg, i den samiske barnehagen på Planterhaug. Nå hadde flere kommet til, både fra den andre sida av kommunegrensa i Evenes og fra Sandstrand på den andre sida av fjellet. Vi var slagkraftige. Til sammen var vi nesten ti. Det første vi ville ha var autonomi. Vi ville ikke være et ungdomsutvalg under IBSS, vi ville ha noe eget. Ei egen forening der vi fikk være oss selv fullt og helt. IBSS var gem og på sommeren det året grunnla vi vår egen ungdomsforening. Nå lå alt åpent. I alt var vi mer enn ti stykker på stiftelsesmøtet på Soltun folkehøgskole. Foreninga fikk navnet Stuornjárgga Sámenuorak, etter det samiske navnet på halvøya hvor både Skånland og Evenes kommuner ligger. Vi var i gang.

Sommeren 1998 arrangerte Stuornjárgga Sámenuorak markasamisk sommerleir. Her fra venstre Vegard Pedersen, Thomas Ole Andersen, Heidi Reinslett og Emma Margret Skåden under "Pavens eggparty" (en del av sommerleiren).

Vegard Dorgli aka. Dj Bubka sto for soundtracket til "Pavens eggparty" (Odd Arne Henriksen sto for egg).

Foreninga fuska i mange fag. Vi drev med politikk, først og fremst gjennom Norske Samers Riksforbund og ungdomsorganisasjonen Davvi Nuorra. Vi lagde noen revyforestillinger med hang til det avantgarde, den ene av dem ei heidundrende jubileumsforestilling i forbindelse med IBSSs tjueårsfeiring. Og vi hadde et fast samisk ungdomsprogram på ETS-radioen, en kavalkade av morsomheter ikke alle syntes var like morsomme. Vi trivdes i lag. Vi hadde det fint. Og vi reiste på foreningsturer sammen. Den ene av disse tidlige turene gikk til den store urfolksfestivalen Riddu riđđu i Manndalen i Kåfjord sommeren 1998. Dette ble en øyeåpner for oss. Her så vi selv hva en festival kan gjøre med ei bygd.

Da vi kom hjem igjen begynte vi å planlegge vår egen festival. Om de kunne få det til i Manndalen, hvorfor kunne ikke vi? Vi ble tidlige enige om at selv om Riddu var en inspirasjonskilde var det ikke en blåkopi av Riddu vi var ute etter. Riddu hadde si greie, vi måtte ha vår. Siden Riddu var en urfolksfestival fant vi ut at vår egen festival skulle bli en samefestival. En fest for samisk kultur med vår egen markasamiske kultur som uomtvistelig sentrum, en festival med et innovativt blikk for hva samisk samtidskultur er og bør være. Vi skulle skape den største og viktigste samefestivalen av alle, og vi skulle skape den midt i vår egen hjembygd. Og med den skulle vi forandre alt.

Stabsmedlemmer på Dyrskueplassen.

Planlegginga starta. Vi søkte penger og begynte å snakke om artister. Det var i grunn ikke vanskelig. Vi skulle ha Mari Boine, så klart. Og så skulle vi ha Wimme Saari, som hadde etablert seg som en foreningsfavoritt flittig brukt i ungdomssendingene på ETS-radioen. Ingen av oss visste noe om å arrangere festival, så vi ringte dem bare og spurte hva de tok for en konsert. Det var kanskje denne naive tilnærminga som gjorde at det lille enkvelds festivalprogrammet av lokale band kunne toppes med to av Sápmis viktigste artister. I ettertid har vi skjønt at begge mer enn halverte sine normale honorarkrav for å hjelpe oss med å lage festival.

Dyrskueplassen var kalvebeite fram til festivalstart. Vegard Pedersen og Thomas Ole Andersen spar vekk kuskit fra festivalområdet.

Scena besto av byggestillas. Odd Arne Henriksen regulerer scenehøyden.

Lørdag 7. august 1999 ble Márkomeannu arrangert for første gang på Dyrskueplassen ved Evenes flyplass. Arrangørstaben besto av 14-15 ungdommer, mange av dem i ungdomsskolealder. Foreldrene våre hjalp til. Men det var vår festival.

Etter invitasjon fra festivalen stilte Lorense Øivand opp på markedet med si imponerende ølbokssamling.

Roald Larsen tester kastarmen under melkespannkasttevlinga.

Fornøyde tilskuere. Fra venstre: Nils Runar Hætta, Tor Emil Schanche, Thomas Ole Andersen, Cato Myrnes Olsen og nåværende festivalleder Runar Myrnes Balto. Bak med kamera: Per Skåden. (Bildene i dette innlegget er alle henta fra 2001, siden ingen har digitale bilder fra festivalen i 1999.)

Den første Márkomeannu-festivalen gikk med et underskudd som vi måtte selge lodd i over et halvt år for å dekke inn. Det gjorde at det ikke ble noen festival i 2000. Men i 2001 var vi tilbake. Og i 2012 blir det trettende gang.