En hilsen fra ammetåka

Det er noe med en helt ny baby som får deg til å ha lyst til å kunne starte på nytt, endre på gamle vaner. Spise sunnere, være et godt forbilde. Håpet er at det nye mennesket kanskje blir litt bedre enn deg selv, litt bedre og litt sunnere.

Slik har jeg det nå. Jeg tar hele tiden valg jeg håper er gode for min lille baby. Tøybleier fremfor papirbleier. Økologisk fremfor ikke-økologisk. Samisk fremfor norsk.

Hjelpes, den siste har viste seg å bli en skikkelig utfordring. Å plutselig skulle snakke samisk hele dagen når man er vant med norsk, det har blitt den største utfordringen av de alle! Det hele startet så fint. Jeg pludret og sang på samisk, titulerte meg som eadni (mamma på samisk) og pakket med meg babyen hjem fra sykehuset. Men i takt med våkenetter, søvnmangel og såre brystvorter valgte jeg oftere og oftere den enkleste utveien. Norsk.

Det er noe med at man blir så sliten av å bruke et språk du ikke er vant med å bruke. Det blir så mye enklere å bruke norsk. Hvorfor slite ut hodet på samisk, når du kan svømme medstrøms på norsk?

Men jeg fortsetter å prøve, og vi blander gjerne. Jeg er eadni, Marius er pappa. Jeg snakker samisk noen ganger, og norsk andre ganger. Husker jeg ikke ordet på samisk, så sier jeg det bare på norsk. Guttungen kommer uansett til å lære seg mer samisk enn meg, og en positiv bieffekt er at Marius lærer seg også samisk.

I år har jeg en festivalbaby med meg på Márkomeannu, og er det en ting vi ikke skal gå glipp av er det sangkurs for foreldre med Inga Elisa Påve! Det er som om kurset er skreddersydd for meg, hør bare: » Sangkurset passer for foreldre som allerede kan nordsamisk og som behøver trening i å synge eller snakke på samisk til barnet sitt (…)»

Eljás og eadni gleder seg!

Fredag 26.07 klokken 12.30 i Storlavvuen (barn mellom 0-5 år)
Lørdag 27.07 klokken 14.15 i Storlavvuen (barn mellom 5-12 år)

Eljás har fått hørselvernet på, og er klar!

Reklame

Design, design, design

Nå nærmer det seg deadliner på rekke og rad. Må ærlig innrømme at jeg ikke helt har kontroll. Vi skal heldigvis ha styremøte på onsdag, og da får jeg nok bedre oversikt.

Vi har fått førsteutkastet på designet fra vår grafiske designer på Rød Tråd, Tor Åge. Det falt skikkelig i smak, og vi har sendt endringene våre tilbake til han. Og slik fortsetter denne prosessen helt til vi er 100% fornøyd. Jeg synes litt synd i Tor Åge som skal skjønne alt jeg prøver å formidle av stabens meninger.

Prosessen er slik:
1: Tor Åge sender forslag til meg på mail
2: Jeg poster forslaget fra Tor Åge på Márkomeannu’s forum
3: Stabsmedlemmene diskuterer frem og tilbake om hva de mener
4. Design-, markedsføring-, og kommunikasjonssiidaen (meg, Aili og Liza) har møte om hva vi tror stabsmedlemmene mener, og finner ut hva vi skal si til Tor Åge
5. Jeg sender mail til Tor Åge om hva vi synes

Det blir litt av en prosess, og det er ikke rart det tar litt tid. Det er veldig mange som skal ha et ord med i laget. Heldigvis elsker jeg å holde på med grafisk design, så dette er en artig prosess. Kan nok ikke røpe så masse om designet, men at det blir kult – det kan jeg avsløre. Den store avsløringen kommer i mai.

Dette skjer akkurat nå:
På fredag går programdeadline ut, og da skal alle artister være booket og programmet skal være klart. Da må vi starte å skrive tekster til programbrosjyren om alt som skal skje, og det har vi 6 dager på oss å gjøre. Deretter skal de norske tekstene oversettes til samisk, også skal alle tekstene korrekturleses. 1. mai skal alt være ferdig, og det skal sendes til trykk.

En liten oppdatering fra design-siden/siidaen.

Vårdugnad

Man skulle kanskje ikke tro det, men fra og med nå og frem mot midten av mai kommer det en heftig dugnadperiode. Dugnaden skjer ikke på festivalplassen, men fremfor en datamaskin en eller annen plass i Sápmi. Selv om vi har Produsent Ellen på plass, så er det mye som må gjøres på dugnad. En vanlig vår ser kanskje slik ut for oss:

MARS

Allerede nå burde vi ha lansert flere artister, men programmet er nok ikke helt ferdig spikret (Denne gangen startet vi med å gi dere Sameblod som julegave). Kanskje er det noen vi venter på svar hos, en siste avklaring før vi kan si at bookingen er klar.

Som regel liker vi å holde noen bookinger hemmelig, vi sparer på dem og gleder oss til å slippe nyheten om artistene litt etter litt. Slik er det også i år, og hvert år synes jeg det er like vanskelig å skulle holde ekstra gode bookinger hemmelig. Bare vent til vi lanserer programmet! 

Ofte dukker det opp gode ideer til nye prosjekter i denne perioden, men rekker vi søke støtte? Eller må vi utsette prosjektet til neste år?

Vi begynner å skrive tekster til brosjyren og nettsiden vår, og ALLE disse tekstene skal oversettes til norsk/samisk. Og la oss ikke glemme korrektur. Heldigvis finnes det de som liker å lese korrektur!

APRIL

Nå skal programmet være ferdig spikret, og da snakker vi HELE programmet. Hovedscene, barneprogram, ungdomsprogram, litteratur, historievandring – you name it. Dato, klokkeslett og sted SKAL være klart.

I denne perioden foregår det mye oversetting og heftig korrekturlesing.

MAI

Så var vi kommet til mai, og vi får tid til å puste litt. Nå skal alt leveres til designeren vår, som utformer årets plakat og brosjyre. Før dette blir sendt i trykk, er det ofte masse frem og tilbake mellom oss og designer. Vi kaster ideer til hverandre, og gir oss ikke før vi er helt fornøyd! Akkurat dette er noe absolutt alle i staben engasjerer seg i, og det er like spennende hvert år å se hvordan årets plakat blir.

Og sånn går dagene, vi diskuterer frem og tilbake, og plutselig ser du en Márkomeannu-plakat i nabolaget ditt!

Nytt år, og vår første artist er lansert

Hei alle sammen!

Vi er nå kommet i år 2013, og planleggingen av årets festival er i gang for lenge siden. Det har vært lite aktivitet siden festivalen var over. Siden det var en hel jobb å arrangere festivalen grunnet heftig regnvær ble det lite tid til blogging. Jeg har et nyttårsforsett i år, og det er å huske å blogge under festivalen. Det er viktig å holde publikummet oppdatert!

Tredje juledag hadde vi generalforsamling. Der valgte vi et nytt styre, og vi gjennomgikk både resultat og budsjett. Etter møtet dro vi opp på Gállogieddi og ryddet litt på scenen. Det kommer til å skje spennende ting inne på scenen denne våren. Når vi var ferdig å rydde gikk vi inn i gammen og koste oss med varm gløgg og potetgull. Vi elsker stabskos!

Stabskos i gammen

Stabskos i gammen

2013 blir et spennende år, og vi har jo allerede lansert vår første artist – nemlig Sameblod. Jeg hadde aldri hørt om Sameblod, men det hadde tydeligvis mange andre i staben. Jeg har iallefall hørt på dem nå, og jeg kan ikke annet enn å glede meg – MASSE! Sjekk ut sangen nedenfor for eksempel:

Jeg ønsker dere alle et fantastisk nytt år. Håper å se dere i juli!

#denfølelsen

Så langt på bloggen har du for det meste kunnet lese om hvor mye vi gleder oss til årets høydepunkt, at det er så artig å jobbe ræva av oss hver sommer, og at alle i staben er helt fantastisk. Vel, det er ikke alle dager som er slike. I det minste ikke for min del.

Det går litt i rykk og napp, men ganske ofte kan jeg være drittnervøs. Derfor ønsker jeg å dele noen av disse følelsene som kanskje ikke alltid er så veldig «å-gud-hvor-jeg-gleder-meg» følelser. Etter noen års erfaring så kan jeg dele det inn i fire faser.

1: Tidlig i dugnadsperioden – DET BLIR IKKE FESTIVAL!

Ofte skjer det noe uforutsett, en jobb vi gjerne skulle være uten eller at det er noen som rett og slett ikke har muligheten til å komme. I år har vi to slike moment. Vi har en platting som burde flyttes, og vi har en Cato som må jobbe. Da bekymrer jeg meg. Jeg ser ingen ende, og tenker/roper inni meg: «Helvette! Dettan går ikke! Det bli ikke festival!».

2: Midt i dugnadsperioden – HJELP!

Et typisk tegn på stress her, er at jeg mener jeg har gjort alt for lite. Jeg sende melding til Runar oftere og oftere, og får dårlig samvittighet for alt. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tid til å besøke bestemor, og jeg har dårlig samvittighet når jeg besøker bestemor siden jeg egentlig kunne brukt tiden på å hamre på noe. Ofte har ikke alle kommet hjem på ferie ennå, så vi er ikke så mange på dugnadene. Det stresser meg også. «Faaaaaaen, kor e alle folkan? Vi greie ikke gjøre dettan aleina!».

3: Siste uke før festivalstart – FOLK! FINE FOLK!

Jeg kan ligge våken og bekymre meg, være nervøs og lage lister over hva som skal gjøres. Kroppen har nå gått inn i festivalmodus, og jeg forsover meg ikke lenger. Vi tilbringer mesteparten av tiden på festivalplassen, kjører mye til Harstad/Evenskjer/Narvik. Tar middagspause, og er tilbake på festivalplassen for resten av kvelden. Og endelig er vi masse folk på dugnad! Det er egentlig den muntreste tiden, og det er dette stresset jeg liker. Men, la oss introdusere to nye stressmoment: «VÆRET og KJÆM DET FOLK?!».

4: Festivaluka – ADRENALIN ❤

Vi går over til mandag og det er 3 dager til festivalstart, nå skjer det mye. Vi spiser frokost sammen, og får ting gjort effektivt. Når vi tidligere loffet litt rundt, maler noen skilt, klipper gress, og er kanskje litt lite effektiv – så får vi mye gjort, og det skjer fort. Masse folk på dugnad og masse glade folk. Kroppen behøver knapt søvn, og nå er det kanskje vår kjære produsent, Ellen, som er mest nervøs (tror jeg). Her overlever jeg oftes på kaffe og adrenalin. Matlyst er noe som ikke finnes, og jeg tenker som regel: «Steike, det bi fint når det e over.».

Sånn, nå vet dere at det ikke er kun en dans på roser. Innimellom all gledingen til Márkomeannu finner jeg nok av tid til å være både sur og stresset, og ikke minst må jeg minst gråte en gang før festivalstart.

Hjertelig hilsen en litt stresset Susanne i fase 2…

skilt & snus

Dugnadstiden på festivalområdet har begynt! I dag har jeg 2 ting jeg vil dele med dere. La oss ta den viktigste først:

Skilt

Hvert år spør jeg meg selv, hvorfor behøver vi så steike mange skilt? Er dere klar over hvor mange skilt som må produseres hvert år når man arrangerer festival? La meg si det sånn, det er jævlig mange!

Alt må skiltes, og det må skiltes på to språk. Vi har så klart et helt lager med skilt fra tidligere år, men de må oppgraderes og det må lages nye. Det må ALLTID lages nye skilt. Når skiltene er ferdig, så skal de også opp. De skal opp på festivalområdet, og de skal opp langs veien. Folk må jo finne frem til festivalen vår, og folk må finne frem til dassen – da behøver vi skilt.

Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp som skiltansvarlig. Det har nesten blitt en intern spøk i staben, Susanne fikser skiltene. I dag har vi begynt. Det positive i år, er at vi har begynt tidlig med malingen. Tror vi.

Så den mindre viktigere nummer to.

Snus

Jeg gjør nok et forsøk på å slutte med snus, og skal dermed bruke den stressende tiden frem mot Márkomeannu (og bryllup), på å være irritabel og sugen på snus. Dere er herved advart. Hvis jeg ikke hilser blidt på deg under festivalen, så vet du hvorfor. Hvis jeg derimot hilser overstrømmende, så vet du at jeg fortsatt snuser.

Kjære ikke-konkurrerende festival som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli

Det er krig i Tromsø by. Ok, krig var kanskje å ta litt hardt i, men noe er i gjære i byen jeg bor i, og jeg er ikke fornøyd.

La oss si at du i begynnelsen av juni ønsker å slå opp en plakat eller to, for en festival du er med på å arrangere. Du tar med deg plakater, teip og stiftepistol, og sprader rundt i Tromsø by. Du henger opp dine plakater, og sprader hjem igjen.

Hva skjer så når du to dager etter spaserer forbi samme plass? Jo, dette:

…

La oss ikke nevne navn, la oss bare si at det er en ikke-konkurrende festival, som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli.

Så, kjære ikke-konkurrerende festival som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli, KA FAEN?!?

Jeg kan forstå at dere føler et slags eierforhold til Tromsø som by, og dere dermed føler en guddommelig makt til tapetsere hele byen med plakater. På søppelbokser, husvegger og alle andre mer eller mindre plakatvennlige overflater. Jeg forstår det. Men er det for mye å forlange at dere viser andre festivaler litt respekt? Hvis det finnes en grense (og det gjør det), så har dere krysset den (og flere av dem) for lenge, lenge siden.

Det er som en overyr katt som markerer reviret sitt. Pisser på alle lyktestolper, vegger og søppelbokser. Og hvis det da skulle komme en annen katt og pisse litt på én vegg, så reagerer bykatten med pisse på hele husveggen. Bokstavelig talt.

Og det er ikke min hensikt å bryte med noen uskrevne/imaginære regler, det er heller ikke min hensikt å ta over byen/reviret deres, men kan jeg ikke få lov til å henge opp noen få plakater for vår lille festival uten at dere går bananas med stiftepistolen?

En slags hyllest…

Dugnad. Smak på ordet. Det smaker kanskje litt som vaffelkaker og sur kaffe. Søppelplukking i grøfta og varetelling til du ser strekkoder i søvne. For meg er det smaken av sommer og Márkomeannu, maling, og en ganske stor dose svette.

Når du endelig spaserer (antakeligvis en smule andpusten) opp på Gállogieddi, har vi brukt flere uker på opprigg. Men når du har fått på deg festivalbandet, og kanskje registrerer du knapt at Kåre eller John Andreas har det travelt men å hente noe livsviktig rett før åpningen, da er det festivaltid! Hvert år blir jeg like begeistret, hvordan får vi det til?

Det er kanskje vi i staben som arbeider med å arrangere festivalen, men det er de frivillige under festivalen som faktisk gjør det mulig. Dette er en slags hyllest til alle de som gjør det mulig; folka som står i kiosken og inngangen, de som rydder søppel og de som holder orden, damene som lager mat til oss i staben og til hele Márkomeannu, mammaene og pappaene våre som tropper opp med hjemmelaget pizza og gryterett til slitne stabmedlemmer, Bjørnar som klipper gress til den store gullmedaljen, og Maren-Anne som plukker søppel etter festivalen.

Og la oss ikke glemme de som har parkeringsvakt i flere timer. Jeg elsker dere! Parkeringsvakt. Så langt unna festivalplassen du får det, men de gjør det, år etter år. De ringer til oss tidlig i mai, og forteller at de kommer i år også – de vil være frivillig.

Noe av det beste med å få lov til å være med på å arrangere festival er folkene du lager festival sammen med!

Så var det staben da, staben som du får møte her på bloggen. Jeg kommer liksom ikke utenom dem. Når vi møtes til stabsfrokost dagen før festivalstart, ser du at Cato allerede er litt skoltsvett, Ellen taster ivrig på maskinen, mens Emma, Mats og Bård prater (egentlig roper) over bordet, og Runar rapporterer langttidsvarselet fra yr. Da er det festivaltid.

Egentlig er det en sommerjobb du ikke får betalt for i penger, men hva gjør vel det? Det er verdens beste jobb!

Lykkeboden, dugnadsentral både før og etter festivalen.

Márkomeannu for the next generation

…er navnet på en tråd om Márkomeannus ungdomsprofil på stabens internforum. Jeg skal ikke gjengi det som står i den tråden, men jeg vil bruke min bloggdag på å skrive om hvorfor en god ungdomsprofil er viktig for Márkomeannus fremtid!

Ungdom engasjerer, og ungdom er engasjert! Som vi kunne lese fra Sigbjørns innlegg, så er ungdomsengasjement hele grunnen til at Márkomeannu finnes i dag. Jeg vil tørre å si at i like stor grad som Márkomeannu trenger den samiske ungdommen, trenger også den samiske ungdommen Márkomeannu.

Som både same og tenåring (sistnevnte en æra som snart er forbi) husker jeg hvordan vi i samiskklassen gledet oss til sommerens store høydepunkt: Nemlig Márkomeannu. Vi lagde prosjekter, noveller, artikler og kalendre som alle på en eller annen måte var knyttet til Márkomeannu – og for å være ærlig: Det å lage Márkomeannukalender – med [lærerpålagte] månedlige bibelvers – beviser at man er ordentlige márkomeannuentusiaster!

Márkomeannu var for oss ikke bare en festival vi dro på for å oppleve samisk musikk. Det var også et sted der vi fikk møte igjen gamle og nye venner, og i tillegg møte nye mennesker fra andre deler av Sápmi. Slik er Márkomeannu fortsatt, og slik skal Márkomeannu fortsette å være!

Som ung kan det være vanskelig å nå fram med sine idéer, sine meninger og sitt engasjement. Og i tillegg kan man jo spørre seg selv: Er det vits i å engasjere seg? Selvfølgelig er det vits. Vi trengs! Uten ungdom blir det ingen Márkomeannu. Det er ungdom som er fremtiden – også i det samiske samfunnet. Som ung er det din oppgave å utfordre det etablerte; det er din oppgave å snu ting på hodet og gjøre det til det bedre. Det samme gjelder også for Márkomeannu. Her har vi mye å lære fra de som startet opp festivalen!

Å komme med idéer til Márkomeannus ungdomsprogram kan være både vanskelig og lett på samme tid. Lett fordi vi har masse idéer, vanskelig fordi ting vi synes er morsomt og spennende ikke trenger å være like kult for den aktuelle målgruppen. Å finne aktiviteter som passer for det store aldersspranget 14-18 år kan være veldig vanskelig. Spesielt siden ungdommer er så forskjellige, og spesielt siden det er så store forskjeller fra generasjon til generasjon.

På årets ungdomsprogram har vi blant annet en egen Ungdomslávvu som skal fungere som en hengeplass for ungdom. Her skal du blant annet kunne slappe av med venner, høre på musikk, og lese Š og Nuorat. Vi håper at DU er med på å gjøre Ungdomslávvuen til din egen. Ungdomslávvuen er åpen for overraskelser: Følg med på Márkomeannus facebook eller twitter for å få med deg spennende aktiviteter og muligheter!

Jeg håper derfor at både ungdom innen og utenfor denne aldersgruppen ser sitt snitt og blir med på å utforme Márkomeannus ungdomsprofil, enten som frivillig, som stabsmedlem, eller rett og slett bare som festivaldeltaker. Hva synes DU er kult? Hva vil DU oppleve under Márkomeannu? Hva vil DU at Márkomeannu skal gjøre bedre? Dette er spørsmål vi vil ha tilbakemeldinger på, og du må ikke være redd for at det du foreslår er for teit eller for sært, vårt ungdomsprogram skal passe for alle!

Sommermimring

Som fotograf under festivalen får jeg dokumentert masse. Jeg tar mellom 1000 og 2000 bilder hver festival, og det er mye som må gås gjennom. Bildene skal redigeres og tilpasses riktig størrelse for både internett og utskrifter. Det er mye etterarbeid, og jeg sitter ofte å redigerer bilder helt til september/oktober. Når jeg kommer på den tiden er jeg blitt sliten og lei, og jeg trenger litt pause fra Márkomeannu.

Men nå er vi i slutten av april, og det er ikke lenge igjen til neste festival. Jeg har sommerfugler i magen, og klarer nesten ikke vente til å komme igang. Jeg blar nesten daglig gjennom festivalbildene, og jeg mimrer. Jeg lengter til festivalen, staben, sommer, sol og «ferie»! Idag vil jeg dele de fineste sommerminnene fra Márkomeannu 2011 – fra mitt standpunkt.

Mine fineste Márkomeannuminner:

Maja og Øyvind venter på mamma Anja mens jeg fotograferer henne.

En søting på Mánáidmeannu 2011

Espen sin ubetalelige seiersdans under volleyballturneringen!

Muohtačalmmit

Det ser så fint ut å sitte sammen rundt bålet tidlig på morgenen og enda drikke øl. Men jeg tror jeg overlever uten! Fint øyeblikk, uansett.