En hilsen fra ammetåka

Det er noe med en helt ny baby som får deg til å ha lyst til å kunne starte på nytt, endre på gamle vaner. Spise sunnere, være et godt forbilde. Håpet er at det nye mennesket kanskje blir litt bedre enn deg selv, litt bedre og litt sunnere.

Slik har jeg det nå. Jeg tar hele tiden valg jeg håper er gode for min lille baby. Tøybleier fremfor papirbleier. Økologisk fremfor ikke-økologisk. Samisk fremfor norsk.

Hjelpes, den siste har viste seg å bli en skikkelig utfordring. Å plutselig skulle snakke samisk hele dagen når man er vant med norsk, det har blitt den største utfordringen av de alle! Det hele startet så fint. Jeg pludret og sang på samisk, titulerte meg som eadni (mamma på samisk) og pakket med meg babyen hjem fra sykehuset. Men i takt med våkenetter, søvnmangel og såre brystvorter valgte jeg oftere og oftere den enkleste utveien. Norsk.

Det er noe med at man blir så sliten av å bruke et språk du ikke er vant med å bruke. Det blir så mye enklere å bruke norsk. Hvorfor slite ut hodet på samisk, når du kan svømme medstrøms på norsk?

Men jeg fortsetter å prøve, og vi blander gjerne. Jeg er eadni, Marius er pappa. Jeg snakker samisk noen ganger, og norsk andre ganger. Husker jeg ikke ordet på samisk, så sier jeg det bare på norsk. Guttungen kommer uansett til å lære seg mer samisk enn meg, og en positiv bieffekt er at Marius lærer seg også samisk.

I år har jeg en festivalbaby med meg på Márkomeannu, og er det en ting vi ikke skal gå glipp av er det sangkurs for foreldre med Inga Elisa Påve! Det er som om kurset er skreddersydd for meg, hør bare: » Sangkurset passer for foreldre som allerede kan nordsamisk og som behøver trening i å synge eller snakke på samisk til barnet sitt (…)»

Eljás og eadni gleder seg!

Fredag 26.07 klokken 12.30 i Storlavvuen (barn mellom 0-5 år)
Lørdag 27.07 klokken 14.15 i Storlavvuen (barn mellom 5-12 år)

20130718-164327.jpg

Eljás har fått hørselvernet på, og er klar!

Se opp for Silje!

Vi lanserer ikke bare artister nå, men også nye bloggere! Møt et av våre nyeste tilskudd til staben, og jammen er vi glad hun er med på laget!

silje

Silje Solaas har vært fast festivalgjenger siden ganske tidlig i Márkomeannus historie, men begynte som stab først i 2012. Nå sitter Silje i trivsel- og rekrutteringssiidaen. Hun bor for tiden i Oslo, men skal sette nesa nordover om ikke så altfor lenge.

Hva betyr Márkomeannu for deg?
Det har i mange år betydd sommerferie, henging med slekt man ikke ser så ofte, og folk fra lokalmiljøet samlet til fest, men etter hvert har det begynt å bety et knutepunkt og møte mellom folk fra hele Sápmi. Det betyr for meg masse gåing opp og ned en ganske bratt bakke, sensommerlykke og en deilig følelse i kroppen.

Hva er ditt beste Márkomeannuøyeblikk?
Bortsett fra regn, rolffa og regnponchoer i 2011, og Wimme in general i 2005, har jeg et ganske nytt øyblikk. Fra i fjor. Jeg og noen andre i staben satt i Nuoraidlavvu og ventet på Lovisa Negga-konserten. Plutselig hørte vi en dyp bassgang fra «Höj musiken» og sa i kor «Æ trur Negga har begynt!», og pilte over pissvåt festivalslette og opp til scenen. Festivalen i fjor var mildt sagt preget av regn, men da Negga-konserten var i gang hadde det på mirakuløst vis stoppet, og en blårosa himmel begynte å komme frem blant skyene. Så det å stå foran scenen, nyte finværet og crazydanse i takt med musikken til det som nå har blitt Sápmis nye stjerne, var et vakkert øyeblikk.

Hva er ditt hotteste reisemål i Sápmi?
Jeg er litt svak for Samediggi i Karasjok, så det anbefales å dra dit og glane på den fine sametingsbygninga. Vil også anbefale ALLE å dra på midtsommerfeiringa i Ankarede en gang eller ti i løpet av livet. Dro dit med joikebuss(!) i 2012 og for en opplevelse! Nydelig plass, nydelige folk og absurd masse sydisdans.

Vårdugnad

Man skulle kanskje ikke tro det, men fra og med nå og frem mot midten av mai kommer det en heftig dugnadperiode. Dugnaden skjer ikke på festivalplassen, men fremfor en datamaskin en eller annen plass i Sápmi. Selv om vi har Produsent Ellen på plass, så er det mye som må gjøres på dugnad. En vanlig vår ser kanskje slik ut for oss:

MARS

Allerede nå burde vi ha lansert flere artister, men programmet er nok ikke helt ferdig spikret (Denne gangen startet vi med å gi dere Sameblod som julegave). Kanskje er det noen vi venter på svar hos, en siste avklaring før vi kan si at bookingen er klar.

Som regel liker vi å holde noen bookinger hemmelig, vi sparer på dem og gleder oss til å slippe nyheten om artistene litt etter litt. Slik er det også i år, og hvert år synes jeg det er like vanskelig å skulle holde ekstra gode bookinger hemmelig. Bare vent til vi lanserer programmet! 

Ofte dukker det opp gode ideer til nye prosjekter i denne perioden, men rekker vi søke støtte? Eller må vi utsette prosjektet til neste år?

Vi begynner å skrive tekster til brosjyren og nettsiden vår, og ALLE disse tekstene skal oversettes til norsk/samisk. Og la oss ikke glemme korrektur. Heldigvis finnes det de som liker å lese korrektur!

APRIL

Nå skal programmet være ferdig spikret, og da snakker vi HELE programmet. Hovedscene, barneprogram, ungdomsprogram, litteratur, historievandring – you name it. Dato, klokkeslett og sted SKAL være klart.

I denne perioden foregår det mye oversetting og heftig korrekturlesing.

MAI

Så var vi kommet til mai, og vi får tid til å puste litt. Nå skal alt leveres til designeren vår, som utformer årets plakat og brosjyre. Før dette blir sendt i trykk, er det ofte masse frem og tilbake mellom oss og designer. Vi kaster ideer til hverandre, og gir oss ikke før vi er helt fornøyd! Akkurat dette er noe absolutt alle i staben engasjerer seg i, og det er like spennende hvert år å se hvordan årets plakat blir.

Og sånn går dagene, vi diskuterer frem og tilbake, og plutselig ser du en Márkomeannu-plakat i nabolaget ditt!

#denfølelsen

Så langt på bloggen har du for det meste kunnet lese om hvor mye vi gleder oss til årets høydepunkt, at det er så artig å jobbe ræva av oss hver sommer, og at alle i staben er helt fantastisk. Vel, det er ikke alle dager som er slike. I det minste ikke for min del.

Det går litt i rykk og napp, men ganske ofte kan jeg være drittnervøs. Derfor ønsker jeg å dele noen av disse følelsene som kanskje ikke alltid er så veldig «å-gud-hvor-jeg-gleder-meg» følelser. Etter noen års erfaring så kan jeg dele det inn i fire faser.

1: Tidlig i dugnadsperioden – DET BLIR IKKE FESTIVAL!

Ofte skjer det noe uforutsett, en jobb vi gjerne skulle være uten eller at det er noen som rett og slett ikke har muligheten til å komme. I år har vi to slike moment. Vi har en platting som burde flyttes, og vi har en Cato som må jobbe. Da bekymrer jeg meg. Jeg ser ingen ende, og tenker/roper inni meg: «Helvette! Dettan går ikke! Det bli ikke festival!».

2: Midt i dugnadsperioden – HJELP!

Et typisk tegn på stress her, er at jeg mener jeg har gjort alt for lite. Jeg sende melding til Runar oftere og oftere, og får dårlig samvittighet for alt. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tid til å besøke bestemor, og jeg har dårlig samvittighet når jeg besøker bestemor siden jeg egentlig kunne brukt tiden på å hamre på noe. Ofte har ikke alle kommet hjem på ferie ennå, så vi er ikke så mange på dugnadene. Det stresser meg også. «Faaaaaaen, kor e alle folkan? Vi greie ikke gjøre dettan aleina!».

3: Siste uke før festivalstart – FOLK! FINE FOLK!

Jeg kan ligge våken og bekymre meg, være nervøs og lage lister over hva som skal gjøres. Kroppen har nå gått inn i festivalmodus, og jeg forsover meg ikke lenger. Vi tilbringer mesteparten av tiden på festivalplassen, kjører mye til Harstad/Evenskjer/Narvik. Tar middagspause, og er tilbake på festivalplassen for resten av kvelden. Og endelig er vi masse folk på dugnad! Det er egentlig den muntreste tiden, og det er dette stresset jeg liker. Men, la oss introdusere to nye stressmoment: «VÆRET og KJÆM DET FOLK?!».

4: Festivaluka – ADRENALIN ❤

Vi går over til mandag og det er 3 dager til festivalstart, nå skjer det mye. Vi spiser frokost sammen, og får ting gjort effektivt. Når vi tidligere loffet litt rundt, maler noen skilt, klipper gress, og er kanskje litt lite effektiv – så får vi mye gjort, og det skjer fort. Masse folk på dugnad og masse glade folk. Kroppen behøver knapt søvn, og nå er det kanskje vår kjære produsent, Ellen, som er mest nervøs (tror jeg). Her overlever jeg oftes på kaffe og adrenalin. Matlyst er noe som ikke finnes, og jeg tenker som regel: «Steike, det bi fint når det e over.».

Sånn, nå vet dere at det ikke er kun en dans på roser. Innimellom all gledingen til Márkomeannu finner jeg nok av tid til å være både sur og stresset, og ikke minst må jeg minst gråte en gang før festivalstart.

Hjertelig hilsen en litt stresset Susanne i fase 2…

skilt & snus

Dugnadstiden på festivalområdet har begynt! I dag har jeg 2 ting jeg vil dele med dere. La oss ta den viktigste først:

Skilt

Hvert år spør jeg meg selv, hvorfor behøver vi så steike mange skilt? Er dere klar over hvor mange skilt som må produseres hvert år når man arrangerer festival? La meg si det sånn, det er jævlig mange!

Alt må skiltes, og det må skiltes på to språk. Vi har så klart et helt lager med skilt fra tidligere år, men de må oppgraderes og det må lages nye. Det må ALLTID lages nye skilt. Når skiltene er ferdig, så skal de også opp. De skal opp på festivalområdet, og de skal opp langs veien. Folk må jo finne frem til festivalen vår, og folk må finne frem til dassen – da behøver vi skilt.

Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp som skiltansvarlig. Det har nesten blitt en intern spøk i staben, Susanne fikser skiltene. I dag har vi begynt. Det positive i år, er at vi har begynt tidlig med malingen. Tror vi.

Så den mindre viktigere nummer to.

Snus

Jeg gjør nok et forsøk på å slutte med snus, og skal dermed bruke den stressende tiden frem mot Márkomeannu (og bryllup), på å være irritabel og sugen på snus. Dere er herved advart. Hvis jeg ikke hilser blidt på deg under festivalen, så vet du hvorfor. Hvis jeg derimot hilser overstrømmende, så vet du at jeg fortsatt snuser.

Kjære ikke-konkurrerende festival som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli

Det er krig i Tromsø by. Ok, krig var kanskje å ta litt hardt i, men noe er i gjære i byen jeg bor i, og jeg er ikke fornøyd.

La oss si at du i begynnelsen av juni ønsker å slå opp en plakat eller to, for en festival du er med på å arrangere. Du tar med deg plakater, teip og stiftepistol, og sprader rundt i Tromsø by. Du henger opp dine plakater, og sprader hjem igjen.

Hva skjer så når du to dager etter spaserer forbi samme plass? Jo, dette:

La oss ikke nevne navn, la oss bare si at det er en ikke-konkurrende festival, som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli.

Så, kjære ikke-konkurrerende festival som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli, KA FAEN?!?

Jeg kan forstå at dere føler et slags eierforhold til Tromsø som by, og dere dermed føler en guddommelig makt til tapetsere hele byen med plakater. På søppelbokser, husvegger og alle andre mer eller mindre plakatvennlige overflater. Jeg forstår det. Men er det for mye å forlange at dere viser andre festivaler litt respekt? Hvis det finnes en grense (og det gjør det), så har dere krysset den (og flere av dem) for lenge, lenge siden.

Det er som en overyr katt som markerer reviret sitt. Pisser på alle lyktestolper, vegger og søppelbokser. Og hvis det da skulle komme en annen katt og pisse litt på én vegg, så reagerer bykatten med pisse på hele husveggen. Bokstavelig talt.

Og det er ikke min hensikt å bryte med noen uskrevne/imaginære regler, det er heller ikke min hensikt å ta over byen/reviret deres, men kan jeg ikke få lov til å henge opp noen få plakater for vår lille festival uten at dere går bananas med stiftepistolen?

Hils på Sigrid

Hils på Sigrid. Harstadjenta som fant kjærligheten i marka, og ble forelsket i både marka og Márkomeannu!

Sigrid blei plutseleg med i staben i 2011 og var på Márkomeannu for første gong det same året. Ho har ingen spesifikke oppgåver eller titlar, men er ganske så god til å løfte tunge gjerdesteinar. Sigrid er frå Harstad og liker å sjå på seg sjølv som verdsborgar fordi ho har budd i Oslo og Paris. No bur ho i Tromsø saman med Sigbjørn og ein måse. Ho liker indiepop og jeans med høgt liv, og er veldig glad i nynorsk.

Kva tyder Márkomeannu for deg?
I fjor var altså første gongen eg var på Márkomeannu. Sjølv om eg ikkje hadde vore der før, hadde eg høyrt om Márkomeannu og hatt lyst til å dra, men det blei med tanken. Márkomeannu var ein ukjent og litt diffus festival eg ikkje kunne oppsøke utan vidare, og dessutan var det samiske noko framand, sjølv om eg hadde veldig lyst til å gå i kofte kvar 17. mai. No er Márkomeannu for meg dugnad, glede, latter og slit, og eg ivrar etter å komme igong, bere nokre steinar, spise nokre reinburgarar og trekke i kofta. Juli kan ikkje komme fort nok!

Kva er ditt beste Márkomeannu-augeblink?
1. I 2011 hadde Márkomeannu besøk frå russisk Sápmi som song og dansa, med liv og lyst, på åpninga av festivalen på torsdag. Den eine songen var så fengande at eg berre gikk rundt og nynna på den heile fredagen. På laurdagen høyrte eg den plutseleg igjen frå scena, og den satt igjen på hjernen. Fikk den ikkje ut. Song den heile tida. Kan enno sende melding til ei anna i staben med teksten «gjett kordan sang æ har på hjernen!» (Du kan høyre songen her frå 05:40). 2. Da eg fann ut at eg kunne få to reinkjøttburgarar på same tallerken i Grillen.

Kva er ditt hotteste reisemål i Sápmi?
Tre stalltips frå meg til deg: 1. Harstad i Festspill-veka. Ver i sentrum på dagtid, gå på konsert på kveldstid, ver ute heile natta, gå heim utan å vite kva tid natta sluttar og dagen tar til. 2. Lovika i Vesterålen, ei lita bygd som ligg som ein avstikker rett før Risøyhamn. Sabla bra skiføre om vinteren, og om sommaren kan ein bade i fjæra. Gode sjansar for å sjå oter. 3. Márkomeannu! Bra musikk, god mat, fine folk, og ei utsikt som gjer deg salig.

En slags hyllest…

Dugnad. Smak på ordet. Det smaker kanskje litt som vaffelkaker og sur kaffe. Søppelplukking i grøfta og varetelling til du ser strekkoder i søvne. For meg er det smaken av sommer og Márkomeannu, maling, og en ganske stor dose svette.

Når du endelig spaserer (antakeligvis en smule andpusten) opp på Gállogieddi, har vi brukt flere uker på opprigg. Men når du har fått på deg festivalbandet, og kanskje registrerer du knapt at Kåre eller John Andreas har det travelt men å hente noe livsviktig rett før åpningen, da er det festivaltid! Hvert år blir jeg like begeistret, hvordan får vi det til?

Det er kanskje vi i staben som arbeider med å arrangere festivalen, men det er de frivillige under festivalen som faktisk gjør det mulig. Dette er en slags hyllest til alle de som gjør det mulig; folka som står i kiosken og inngangen, de som rydder søppel og de som holder orden, damene som lager mat til oss i staben og til hele Márkomeannu, mammaene og pappaene våre som tropper opp med hjemmelaget pizza og gryterett til slitne stabmedlemmer, Bjørnar som klipper gress til den store gullmedaljen, og Maren-Anne som plukker søppel etter festivalen.

Og la oss ikke glemme de som har parkeringsvakt i flere timer. Jeg elsker dere! Parkeringsvakt. Så langt unna festivalplassen du får det, men de gjør det, år etter år. De ringer til oss tidlig i mai, og forteller at de kommer i år også – de vil være frivillig.

Noe av det beste med å få lov til å være med på å arrangere festival er folkene du lager festival sammen med!

Så var det staben da, staben som du får møte her på bloggen. Jeg kommer liksom ikke utenom dem. Når vi møtes til stabsfrokost dagen før festivalstart, ser du at Cato allerede er litt skoltsvett, Ellen taster ivrig på maskinen, mens Emma, Mats og Bård prater (egentlig roper) over bordet, og Runar rapporterer langttidsvarselet fra yr. Da er det festivaltid.

Egentlig er det en sommerjobb du ikke får betalt for i penger, men hva gjør vel det? Det er verdens beste jobb!

Lykkeboden, dugnadsentral både før og etter festivalen.

The one and only: Runar

Endelig. Endelig skal du få møte festivallederen selv. Mye kan bli sagt om Runar, men vi lar det bli med denne presentasjonen (for denne gangen).

Runar har siden 2010 vært festivalleder for Márkomeannu, og har vært med på å arrangere Márkomeannu siden 2002 som stab og styremedlem. Runar har bodd mange år i Oslo, men er akkurat nå i en fase da han vender hjemover til Nord-Norge for å kunne gjøre enda mer av den han liker aller best, å gå turer i fjellet både på sommeren og på vintern. Runar kommer fra Myrnes, og har den fordelen å ha et eget rom omtrent midt i Márkomeannu festivalområde.

Hva betyr Márkomeannu for deg?
For meg er Márkomeannu en feiring av det samiske. Det er en fest for både barn, ungdom, voksne og eldre; en arena der vi kan være samer uten å måtte svare for det på noen måte. På et mer personlig plan er Márkomeannu et sterkt lim som knytter meg til bygda, og mange av mine beste venner er de andre som også bruker mye av tiden sin på å gi noe tilbake til hjembygda si. Vi lager festival fordi vi tror det har betydning for folk, og gleden av å se resultatet er ubeskrivelig god.

Hva er ditt beste Márkomeannuøyeblikk?
I 2009 var jeg ansvarlig for kontanthånteringen på festivalen da jeg klarte å låse safenøklene inne i safen midt i den mest stressende tidspunktet av festivalen. Gleden var stor da vi etter én time med brekkjern og svette endelig sto med vekslepengene i handa. Et annet høydepunkt var da sola dukket opp fredags morgen i 2009, etter at det hadde regnet stort sett hele sommeren. Sola skinner gjerne på Márkomeannu, men det var også et flott øyeblikk da vi delte ut gratis regnponchoer under siste konsert i 2011 til stor glede for publikum.
Hva er ditt hotteste reisemål i Sápmi?
Siden jeg etter mange år på østlandet forguder den nordnorske naturen med sine fantastiske fjell, så må jeg nesten velge Lofoten. Hvorfor reise langt på ferie når vi har verdens flotteste natur i egen forgår? Jeg skjønner godt at Lofoten i sin tid var et av de største samiske områdene – det er en transelignende opplevelse å oppleve Lofoten i midnattssol, og få ting føles ektere enn å spise fersk lofotfisk.
.

Piera Heaika med trivselsgaranit

Heaika beskriver seg selv som assimilert markasame, vi kunne ikke vært mer enig! Møt vår trivselsansvarlig.

Piera Heaika Muotka kommer opprinnelig fra Nesseby, men flyttet til markebygdene i ung alder. Selv regner han seg i dag for å være en assimilert markasame. Han ble med i staben i 2011, men har tidligere jobbet som frivillig. Under fjorårets festival hadde han ansvar for de frivilliges trivsel. Det innebærer å springe rundt med mat og drikke til alle som er med på å bidra til at Márkomeannu blir en suksess. For tiden studerer han og bor i Tromsø.

Hva betyr Márkomeannu for deg?
Lykke fra ende til annen; Márkomeannu betyr sol og sommer og masse fin sameungdom som svimser rundt på Gállogiedde i kofte! Márkomeannu er en av de få årlige hendelsene der samer fra hele Sápmi samles til festivallykke, god musikk og ikke minst: gávnnadeapmi. Márkomeannu er én av de tingene du kan tenke på og glede deg til når vinteren er på sitt mørkeste!

Hva er ditt beste Márkomeannu-øyeblikk?
Som en av ferskingene i staben må jeg nok – som Marita – også nevne avslutningskonserten med Rolffa under Márkomeannu ’11: Altså synet av en litt utmattet men svært stolt Márkomeannustab som skuet utover resultatet av endeløse timer med arbeid og forberedninger. Ordentlige ildsjeler! Avslutningskonserten er et av de øyeblikkene der man som stabsmedlem kan tenke: dette har jeg vært med på å få til, og dette var virkelig verdt det!

Hva er ditt hotteste tips til reisemål i Sápmi?
Nesseby selvsagt! Vi har verdens fineste hellige «fjell»: Aldonfjellet; vi har verdens fineste rasteplass: Gorgŋetak; vi har verdens fineste kirke, og vi har verdens fineste kulturminneområde: Ceavccageađge! Mer eller mindre verdens turistnavle! 😉