Giela giela

«En fråga! Varför reser sig inte samen med att skriva? Vad väntar han på?» Dette skriver den samiske forfatteren Paulus Utsi i innledninga til sin diktdebut Giela giela fra 1974. Utsi var nesten 60 år da han debuterte, men han hadde skrevet store deler av livet. Han følte at samfunnet han levde i sto på kanten av et stup, og han så at språket han var vokst opp i var i ferd med å fortrenges.

Paulus Utsi kom fra en reindriftsfamilie og ble født på Lyngseidet i 1918. Året etter gjorde en ny reinbeitekonvensjon mellom Norge og Sverige at svenskregistrerte samer ikke lenger fikk krysse grensa til Norge. Paulus var en av de siste «svenske» samene som ble født på Lyngseidet. Presset på det begrensede beitelandet gjorde at familien Utsi få år senere ble tvunget til å flytte sørover for å finne bedre beitekår. Dette var ikke noe nytt i deres familie. Paulus Utsis oldeforeldre vokste opp med reindrift i Jukkasjärvi-området. Hans besteforeldre vokste opp i Kautokeino. Hans foreldre i Karesuando. Og han kom selv til å vokse opp med reindrift i Sirkas sameby, nær Porjus. Gjennom generasjoner hadde de blitt drevet fra skanse til skanse og endt opp i Sirkas, hvor Luleälven var blitt gjort til satsningsområde for vannkraft i 1920. Familien Utsi og de andre samene i Sirkas ble maktesløse øyenvitner til vannet som flommet opp av de stadig flere demningene og druknet mer og mer reinbeiteland. Paulus Utsis svar på dette var språket. Han skrev.

Det Paulus Utsi forsto var betydninga av å ha et språk. Å ha en skriftkultur hvor stein legges på stein legges på stein. Å skape et grunnlag for å formidle vår posisjon i samfunnet, i verden, og å hjelpe oss til å forstå oss selv. Dette behovet så Utsi og han ble en av pionerene for den moderne, samiske skriftkulturen vi har i dag, det som er eksistensgrunnlaget for vår retorikk, både kunstnerisk, politisk og ellers.

Vi samer blir stadig, både som gruppe og hver for oss, minnet på hvorfor vi behøver en sterk skriftkultur. I går, på dagen for Sametingsvalget i Sverige, tok den svenske avisa Expressen på lederplass til orde for å legge ned det svenske Sametinget under overskrifta «Skrota tinget». Det mest urovekkende med denne artikkelen er den historie- og kunnskapsløse argumentasjonen som slipper til på lederplass i en av Sveriges største aviser. At en leder viser at den ikke er i nærheten av å forstå hva begrepet «urfolk» innebærer og impliserer er svært kritikkverdig, men dessverre symptomatisk. Også i Norge ser vi tilløp til denne typen argumentasjon fra folk man skulle tro visste bedre, men heldigvis ikke på lederplass i landets største aviser. Foreløpig.

I saker som denne kommer den samiske skriftkulturen til nytte. Fundamentet for å imøtegå denne typen sviktende argumentasjon eksisterer. I lydklippet her viser SVT Sápmis Jörgen Heikki hvordan slik argumentasjon avkles enkelt og greit ved å henvise til fakta. Her ville også Antirasistisk senters nye nettverktøy Samisk myteknuser, hvor myter om samer knuses ved hjelp av fakta og retorisk presisjon, kunne vært satt i effektiv bruk. Kanskje hadde Expressens lederartikkel blitt umulig å skrive om lederskribent Eric Erfors hadde fått bruke et kvarter på å lese seg opp på Samisk myteknuser-sida før han satte fingrene til tastaturet.

2013 er språkår i Norge. Det er viktig å minne oss om at det er i språket alt begynner, det er i språket vi formuleres og strekker oss ut i verden. Márkomeannu feirer språkåret på flere måter, men det mest iøyefallende kommer kanskje fra hovedscenen i form av den unge artisten Katarina Barruk. Hun er en av dem som har reist seg ved å skrive. Hun skriver sangtekstene sine på umesamisk, et språk knapt noen lenger snakker. I språket skaper Barruk et grunnlag for kulturoptimisme og et springbrett for å bygge bevissthet, engasjement og ikke minst fasthet. Ei fasthet og myndighet som er nødvendig for å motstå presset mot kulturen.

Det som var viktig for Paulus Utsi i 1974 er viktig for Katarina Barruk i 2013. Det er viktig for oss alle. Og det vil det fortsatt være.

På Márkomeannu 2013 får du høre Katarina Barruk synge på et utrydningstruet språk.  Foto: Peter Steggo

På Márkomeannu 2013 får du høre Katarina Barruk synge på et utrydningstruet språk.
Foto: Peter Steggo

13 sámi dobddu

Márkomeanus mii leat dávjá hoallame sámi dobddu birra, sihke siskkildasat go bargat prográmmain ja olgguldasat go báhčit stuorra kanonáiguin prográmma ja festivála birra muitaleame. Dahje na. Ii leat suige jur duohta ahte hoallat dan birra nu dávjá, jur nie pompøsa sániiguin, muhto jurdagis lea aŋkke álo; sámi dobdu – that saami feeling. Dan mii ohcat Márkomeanus. Álo.

Dá de unna eksperimeanttaš: Maid de jus govvagoogle “saami feeling”? Tangerejit govat mat ihttet Márkomeanu? Lea go Márkomeanus that saami feeling? Dá leat 12 vuosttaš gova mat ihttet go google dan, rivttes ráiddus. 

Image

Saami feeling 1: Konsearta. Jo, dat val gámno mis vallji.

Image

Saami feeling 2: Leavggat? Našunalisma? Ii val, sámi mihávuohta, dat lea rivttes sátni! Jo!

Image

Saami feeling 3: Ehm… illu…? Na, lea gal oidnon.

Image

Saami feeling 4: Báiki ja máilbmi giehtalaga! Check!

Image

Saami feeling 5: Dáiddárat…? Jo, Márkomeanus oahpásmuvvá val dáiddáriiguin.

Image

Saami feeling 6: Historjjálaš čadnojupmi. Yep!

Image

Saami feeling 7: Ráhkisvuohta? Suige? Jo, dat val oidno jahkásaččat.

Image

Saami feeling 8: Lieđit? Luondu? Luonddogáhtten! Jo, Márkomeannu viggá juohke jagi buoridit iežamet birasgáhttensystemaid, muhto galggalii leat vel buoret. Soamis guhte sihtá boahtit veahkkin?

Image

Saami feeling 9: Politihkalaš beroštupmi. Lea hui!

Image

Saami feeling 10: Fashion…? Design…? Na, muhto jus vuolggát Márkomennui beasat vásihit sámi design, duohta muitalus.

Image

Saami feeling 11: Duodji! Duojárat! Duddjon sánit ja šuoŋat! Mis lea dievva!

Image

Saami feeling 12: Dáidda! Márkomeanus mii álo geahččalit ovddidit sámi dáidaga, movttiidahttit sámi dáiddáriid! Áloálo!

12 sámi dobddu. Orru hiehpame Márkomennui gal oalle buoragit.

Ja odne lea vel almmuhuvvon ahte Mari Boine ja Niko Valkeapää boahtiba Márkomeannu! Dat lea ThatSaamiFeeling13! Dán jagi sámi dobddu oaččut Márkomeanus! Oaidnalit doppe!

Image

Saami feeling 13: Mari Boine

 

Image

Saami feeling 13: Niko Valkeapää

 

 

 

BUUUUOOOORREEEEHH

G

U

LJ

LU

EOD

NI.I

..DEN

JÁKA

UÁK..J

OÁÁMA

I..ÁRE…N

DÁ…AD.A

ÁÁMHE…R

…..E.C…VI

…..A.CV.UE.J

…..H.EU.UJ.A

…..C.BL.UA…J

…..C.ÁG.U..D.A

…..E.Á.E.LGO…N

……..Á.N.GUPDA

……..Á…..EVPOJ..D

……..Á…..NLEOÅ..O

……..Á…….U…O….PN

……..Á…..DI….O…..PA

……..Á…..E…..O…..E…A

……..Á…………O……..LA

……..Á…..D…..O…..DEA.L

………I…..O…..O……EEA.E

……..K….H……O…….EA..I.B

……..K….K……O……LEA…U

……..I……O……P……EEANU..J

……..S………….P……DEAUU..A

………………………….J.EA…U…..M

…………………………..EEABU..M.O

…………………………..NEAUU.O.N..A

……………………………..EAOO.N…..A

……………………………..EAR.O…..BA

……………………………..EHR.O..BEA

……………………………..DHE.O..EAA

……………………………..J……O..ARA

……………………………..E……R..REA

……………………………..N……R….EA

…………………………………………..EA

…………………………………………..EA

…………………………………………..EA

…………………………………………..EA

…………………………………………..EA

…………………………………………..EA

……………………………………………..A

……………………………………………..A

……………………………………………..A

……………………………………………..A

……………………………………………..A

……………………………………………..A

……………………………………………..A

………………………………………………A

………………………………………………H

………………………………………………H

Alle må gråte

Alle må gråte. Gråten kommer på oss når alt står nærmest. Noen ganger venter vi på den, andre ganger kommer den uten varsel. Felles for alt er at gråten alltid står over oss, tett, tett inntil oss og knuger seg mot oss. All gråt er nærhet.

Her gråter 82 år gamle Raoni Txukarramae. Raoni er høvding for Kayapo-stammen i Amazonas. På dette bildet har han akkurat fått vite at brasilianske myndigheter vil tvinge gjennom utbygginga av den kontroversielle Belo Monte-demninga i Xingu-elva. Belo Monte skal etter planen bli verdens tredje største hydroelektriske demning og skal forsyne Brasils voksende industri og bybefolkning med strøm. Samtidig vil den oversvømme landarealer på over 500 kvadratkilometer, et område større enn Oslo kommune. Eller dobbelt så stort som Evenes kommune, om man vil se det i et lokalt perspektiv. På bildet ser vi dagen da verden endelig innhentet urbefolkningene langs Xingu-elva. Dagen da høvding Raoni fikk vite at alt nært skulle forsvinne.

I Sápmi har vi hatt vår demning. På 70- og 80-tallet gråt de av oss som er gamle nok for Masi. Vi som ikke er gamle nok har vokst opp med bildene, sangene, historiene. Kampen vi kjempet. Kampen vi vant. På disse minnene har vi bygget noe annet. Noe som kan stå over oss, tett, tett inntil oss og knuge seg mot oss. Noe som er nært.

Márkomeannu handler om nærhet. Den lar oss forstå hvorfor vi gråter. Dette skjer ved at publikum utsettes for gråtens binære antonym: latteren. Negasjonen av det ene impliserer det andre. Kun ved å oppleve det ene kan man virkelig forstå det andre.

Men det skjer også ved å tenke. På årets Márkomeannu fokuserer vi på å forstå politisk kamp. Vår egen politiske kamp. Vår nære historie. Ved å flytte historien nærmere dem vi er i dag forstår vi bedre dem som gråt for Masi på 70- og 80-tallet. Ved å flytte historien nærmere dem vi er i dag forstår vi bedre høvding Raonis gråt over å miste alt.

Márkomeannu minner oss om gråten. Ved å vende oss inn mot den. Og ved å vende oss bort fra den. For på Gállogieddi skal vi også le gjennom hele den lange natta. Også det er en del av alt.

Meineme festiválii?

Manname Márkomennui? Eahpesihkkar goktes galgá birget Márkosámis? Dá leat veahá tipsat dutnje guhte háliidat buoragit gulahallat márkosápmelaččaiguin.

Čibbebávččas? Ale gille.

Goktes beassá dohko gosa háliida? Gonnes lea lagamus rámbuvra? Goktes beassá eret das? Go gažat geainnu márkosámi guovllus, muitte ahte márkosámi kompássa ii čuovo davvisámegielat standárda. Na lea márkosámegillii:

davvi = nuorta

oarji = davvi

lulli = oarji

nuorta = lulli

It ipmir it centimehter ge? Eai go márkosámit máhte earránit bađa gaigŋiras? Lea čielga logihkka dasa, jus veahá smiehtat. Jus muđui jurddašat fuck it: Geahččal jearakeahttá gámnat dohko gosa galggat. Márkosámi roulette.

Maid oaivvilda? Galggan go vástidit? Viehkat? Riŋget 112? Don leat čohkkáme festiválacamppas. Lea oalle ráfi. Hávski. Beaivvadat. Fáhkkestaga ihttá márkosápmelaš. Lea beare maŋŋit báhtarit. Márkosápmelaš boahtá dutnje njeaiga ja čuorvu goktes geavvá? Dát ii leat filosofalaš gažaldat ex.phil.-pensumas. Márkosápmelaš jearrá de dus mo duinna manná. Rivttes vástádus gažaldahkii lea beare buoragit. Ja go márkosápmelaš viimmat fas manná dajat sutnje hivás.

Leat go márkosápmelaččat várálaš hippiat? Leat go beare aktonassan? Jus márkosápmelaš jearrá dus anák gus beatnaga? Ale bala. Ii meine dus jearrat jus dus lea iežat beatnagiin dearvvašmeahttun gaskavuohta. Márkosápmelaš háliida dalle beare diehtit jus dus lea beana. Seamma lea jus jearrá dus anák gus biilla? anák gus sávžžaid? anák gus irggi/moarsi? Márkosápmelaččat soitet orrot várálažžan. Muhto dábálaččat eai leat.

Mat dat leat absurda idéat? Manin hearrán lea Sámediggi dasa juolludan ruđaid? Jus čuožžu prográmmagihpus ahte juoga oassi festivála prográmmas lea vievssis; ii leat nu bahá go orru. Prográmma ii leat dán jagi vievssis, boahtte jagi gussa ja 2014is thompsongasealla. Vieksi lea seamma go návet márkosámegillii. Vievssis orrot lihttarat. Smiehta veahá dán birra.

Maid ii galgga goassege dadjat márkosápmelažžii? Manin šaddá fáhkkestaga unohas jaskatvuohta go beare dadjá juohkebeaivválaš diŋgga? Čibbi? Lihkkat? Jus leat goassege smiehttan ahte sáhttá leat buorre jurdda muitalit márkosápmelažžii dán máidnasa: Lei nu lossat albmaládje lihkkat ahte fertejin guhka čippostallat lávus ovdal čuožžilin. Don’t go there. Hoala dálkki birra. Dahje MGP.

Ja jus lea geavvan nu ahte duođaid leat bákčasis; vaikko maid barggat, ale goassege daja na: Oh, mus lea čippis nu bávččas, fertet doalvut mu buohccevissui! Buoret alternatiiva lea beare vázzit dohko ieš. Jus beare dieđát guđe guvlui galggat mannat.

Dál de leat set to go! Buorre lihkku! Dahje nu go mii dadjat Márkosámis: Doala prillaid, anán goikku!

Márkomeannu – garantert hjemmelaga

Høsten 1988 starta samiskundervisninga opp i Skånland kommune. Ei lita kjerne av foreldre hadde allerede kjempa for dette i en del år. Nå var samiskundervisninga et faktum. Tilbudet om undervisning i samisk gikk ut til alle elever i Skånland. I alt var det 10-11 elever som tilslutta seg tilbudet. Av disse ble imidlertid nærmere halvparten skallet av allerede før skolestart på grunn av problemer med timeplanen eller lærekrefter. De fikk ikke begynne. Men på tre av skolene starta undervisninga opp, med til sammen ei håndfull elever. På Boltås skole, der jeg selv gikk, var vi to elever som starta med samisk, søskenbarnet mitt Torgrim og jeg selv. Torgrim og jeg var like gamle og gikk i samme klasse, sammen fikk vi noe man kanskje kan kalle for et miljø. Vi var sammen om det. Og i det. Slik kom det til å fortsette. Torgrim og jeg gikk gjennom grunnskolen sammen som de eneste i vår klasse med samisk. Men rundt oss vokste det. Samiskundervisninga i Skånland hadde en sped begynnelse, men den var en revolusjon.

Ni år etter oppstarten, i 1997, begynte revolusjonsbarna fra den tidlige samiskundervisninga å bli voksne. Nå kalte foreldrene våre på oss igjen. Sameforeninga Iinna ja Biras Sámiid Searvi (IBSS) hadde sett det voksende potensialet blant samisk ungdom i området. De mente at tida var inne for å organisere ungdommen. Derfor kalte de inn til initiering av et ungdomsutvalg under IBSS en gang på vinteren i 1997. Vi var tre ungdommer som møtte til oppstartsmøtet: Thomas Ole (Andersen), søstra mi Emma Margret (Skåden) og jeg. Torgrim, som jeg alltid hadde vært sammen om alt med, var ikke med lenger. Han døde i ei bilulykke et drøyt år før dette møtet.

Ungdomsutvalget ble oppretta og vi organiserte oss raskt. Et par uker senere holdt vi det første ordinære møtet som ungdomsutvalg, i den samiske barnehagen på Planterhaug. Nå hadde flere kommet til, både fra den andre sida av kommunegrensa i Evenes og fra Sandstrand på den andre sida av fjellet. Vi var slagkraftige. Til sammen var vi nesten ti. Det første vi ville ha var autonomi. Vi ville ikke være et ungdomsutvalg under IBSS, vi ville ha noe eget. Ei egen forening der vi fikk være oss selv fullt og helt. IBSS var gem og på sommeren det året grunnla vi vår egen ungdomsforening. Nå lå alt åpent. I alt var vi mer enn ti stykker på stiftelsesmøtet på Soltun folkehøgskole. Foreninga fikk navnet Stuornjárgga Sámenuorak, etter det samiske navnet på halvøya hvor både Skånland og Evenes kommuner ligger. Vi var i gang.

Sommeren 1998 arrangerte Stuornjárgga Sámenuorak markasamisk sommerleir. Her fra venstre Vegard Pedersen, Thomas Ole Andersen, Heidi Reinslett og Emma Margret Skåden under "Pavens eggparty" (en del av sommerleiren).

Vegard Dorgli aka. Dj Bubka sto for soundtracket til "Pavens eggparty" (Odd Arne Henriksen sto for egg).

Foreninga fuska i mange fag. Vi drev med politikk, først og fremst gjennom Norske Samers Riksforbund og ungdomsorganisasjonen Davvi Nuorra. Vi lagde noen revyforestillinger med hang til det avantgarde, den ene av dem ei heidundrende jubileumsforestilling i forbindelse med IBSSs tjueårsfeiring. Og vi hadde et fast samisk ungdomsprogram på ETS-radioen, en kavalkade av morsomheter ikke alle syntes var like morsomme. Vi trivdes i lag. Vi hadde det fint. Og vi reiste på foreningsturer sammen. Den ene av disse tidlige turene gikk til den store urfolksfestivalen Riddu riđđu i Manndalen i Kåfjord sommeren 1998. Dette ble en øyeåpner for oss. Her så vi selv hva en festival kan gjøre med ei bygd.

Da vi kom hjem igjen begynte vi å planlegge vår egen festival. Om de kunne få det til i Manndalen, hvorfor kunne ikke vi? Vi ble tidlige enige om at selv om Riddu var en inspirasjonskilde var det ikke en blåkopi av Riddu vi var ute etter. Riddu hadde si greie, vi måtte ha vår. Siden Riddu var en urfolksfestival fant vi ut at vår egen festival skulle bli en samefestival. En fest for samisk kultur med vår egen markasamiske kultur som uomtvistelig sentrum, en festival med et innovativt blikk for hva samisk samtidskultur er og bør være. Vi skulle skape den største og viktigste samefestivalen av alle, og vi skulle skape den midt i vår egen hjembygd. Og med den skulle vi forandre alt.

Stabsmedlemmer på Dyrskueplassen.

Planlegginga starta. Vi søkte penger og begynte å snakke om artister. Det var i grunn ikke vanskelig. Vi skulle ha Mari Boine, så klart. Og så skulle vi ha Wimme Saari, som hadde etablert seg som en foreningsfavoritt flittig brukt i ungdomssendingene på ETS-radioen. Ingen av oss visste noe om å arrangere festival, så vi ringte dem bare og spurte hva de tok for en konsert. Det var kanskje denne naive tilnærminga som gjorde at det lille enkvelds festivalprogrammet av lokale band kunne toppes med to av Sápmis viktigste artister. I ettertid har vi skjønt at begge mer enn halverte sine normale honorarkrav for å hjelpe oss med å lage festival.

Dyrskueplassen var kalvebeite fram til festivalstart. Vegard Pedersen og Thomas Ole Andersen spar vekk kuskit fra festivalområdet.

Scena besto av byggestillas. Odd Arne Henriksen regulerer scenehøyden.

Lørdag 7. august 1999 ble Márkomeannu arrangert for første gang på Dyrskueplassen ved Evenes flyplass. Arrangørstaben besto av 14-15 ungdommer, mange av dem i ungdomsskolealder. Foreldrene våre hjalp til. Men det var vår festival.

Etter invitasjon fra festivalen stilte Lorense Øivand opp på markedet med si imponerende ølbokssamling.

Roald Larsen tester kastarmen under melkespannkasttevlinga.

Fornøyde tilskuere. Fra venstre: Nils Runar Hætta, Tor Emil Schanche, Thomas Ole Andersen, Cato Myrnes Olsen og nåværende festivalleder Runar Myrnes Balto. Bak med kamera: Per Skåden. (Bildene i dette innlegget er alle henta fra 2001, siden ingen har digitale bilder fra festivalen i 1999.)

Den første Márkomeannu-festivalen gikk med et underskudd som vi måtte selge lodd i over et halvt år for å dekke inn. Det gjorde at det ikke ble noen festival i 2000. Men i 2001 var vi tilbake. Og i 2012 blir det trettende gang.