Om Runar Myrnes Balto

Festivalleder for den samiske kultur- og musikkfestivalen Márkomeannu. www.markomeannu.no

Velkommen til Myrnes

Velkommen til vårres område. Markasamisk område. Til marka. Til Myrnes og til Gállogieddi. Til Márkomeannu.

Dette blogginnlegget er festivallederens lille, private, hemningsløse hyllest til Myrnes.

2013-07-23 21.49.06

Marka, Myrnes, Gállogieddi: Márkomeannu i kveldssol.

De som har vært i bygda vår før har kanskje litt kjennskap til lokale stedsbenevnelser og stedsnavn. Som en liten oppsummering for alle andre kan jeg kort forklare hvordan det henger sammen.

Til markasamisk område regner vi med de samiske bygdene fra ca. Salangen til Ballangen.

Når vi snakker om marka mener vi veldig spesifikt området over E10 mellom flyplassen og Tjeldsundbrua. Om du kan komme deg til festivalområdet uten å krysse E10 vet du at du er i marka.

I marka har vi flotte plasser som Evenesmark, Kvitfors, Trøssemark, Planterhaug, Husjorda, Kjønna og Nipen. Men det er altså Myrnes du kommer til når du parkerer bilen og sliter deg oppover den bratte bakken, og det er på Myrnes du koser deg på campen og ser Sápmis beste artister.

Myrnes, markas perle som merkelig nok er det eneste stedsnavnet i bygda uten et samisk navn som vi kjenner. Likevel er det her Gállogieddi ligger, det fantastiske samiske friluftsmuseet hvor du danser deg svett til vakre toner en sen julikveld.

Den gode følelsen er ikke til å ta feil av. Når det er to dager igjen til festival så kommer den. Følelsen at og spenning av spenningen at vi har invitert hele Sápmi til fest hos oss på torsdag. Til oss i marka.

Og for meg personlig er det snakk om en følelse av å ha invitert hele Sápmi til fest hjemme til meg selv. Selv om det er både positive og negative sider med å bo midt mellom inngangen og festivalområdet, så er det likevel med enorm stolthet jeg tenker at kanskje nettopp du som nå leser dette blogginnlegget snart muligens skal ha sommerens fineste opplevelse nettopp her.

2013-07-23 23.59.53

Utsikt over «Sør-Myrnes» ved midnatt halvannen dag før festivalen..

Så jeg ønsker deg velkommen. Velkommen til mitt fantastisk vakre Myrnes.

Og beklager til alle stabskolleger fra Trøssemarka, Nipen eller Planterhaugen for denne hemningsløse lokal-lokal-patriotismen. Det var bare sånn en fin kveld for endelig å få slått det fast!

Tid for gode smånyheter

  1. Sola skinner på Gállogieddi
  2. Dugnaden er i gang, og siden sola skinner så går det dobbelt så enkelt som i fjor

    Grillteltet

    Første tegn til rigging 2012

  3. Boaššu (grillboden) er slått opp
  4. Det er ikke meldt 20 mm regn noen av dagene før festivalen i år (bank i bordet)
  5. Både festivaljordet og campjordet er slått
  6. Riddu Riđđu var koselig og staben er tent av tanken på at det er vår tur nå
  7. Vi har nesten fylt behovet for ordinære frivillige

    Skjermbilde 2013-07-16 kl. 19.45.29

    Overskyet oppholdsvær er det beste dugnadsværet!

  8. Det ryktes at det kanskje kommer en klovn på festivalen (ubekreftede rykter)
  9. Folk flest kommer med gode oppmuntringer og ønsker om at vi klarer oss videre og at Márkomeannu også er å se i fremtiden
  10.  I dag kom tøyposene i posten
  11. Samene fra Russland melder at de er klare

    Tøyposer

    Tøyposene til de frvillige har ankommet kontoret. Laget av vår samarbeidspartner Samisk senter ved UiT

  12. Vi har også i år husket å bestille tømming av utedassene
  13. Totalt 18 selgere av kvalitetsprodukter har booket plass på årets marked, og det er fullt
  14. Vi har fått et eget pengetellerom på sceneloftet. Dette blir også et ammerom for nybakte stabsmødre som eventuelt er til stede
  15. Det ryktes at det henger Márkomeannuplakater over hele Tana

    Pengerommet

    Pengerommet som også kan brukes til ammerom ved behov

  16. Kulturskogen er planlagt og vi tror det blir like bra som i fjor (og da må den bli ekstremt bra)
  17. Det blir festival i år. 9 dager til åpning!

Program og nytt design

Det er den dagen i året da alle deadliner er nådd og vi endelig skal vise Sápmi hva vi har å tilby i år. Nå skal programmet ut til folket, og man skulle kanskje tro at jeg som festivalleder ikke har noen spenningsmomenter knyttet til denne dagen, siden jeg kjenner til hele programmet fra før.

Men dagen i dag er utrolig spennende også for oss som jobber med Márkomeannu, siden det i tillegg er den dagen i året vi bytter grafisk profil. Nye elementer skal inn i brosjyre, plakater, nettside og sosiale medier. Spenningen hvert år er om det vil fungere, og om folk vil synes det er en naturlig profil for nettopp Márkomeannu.

Vi har i alle år lagt veldig stor prestisje i at den grafiske profilen skal tilføre noe nytt, og vi bruker mye tid på å finne ideer og komme med tilbakemeldinger til denne prosessen.

Det er Tor Åge Vorren, nå tilknyttet designbyrået Rød Tråd, som er utvikleren av den grafiske profilen. For 11. gang på rad. Jeg ønsker å skryte hemningsløst av resultatet, for hvert år føler vi at designet tilfører Márkomeannu en helt egen dimensjon, samtidig som at designet har en Márkomeannusignatur.

Klarer du å tolke noe fra årets plakat? Lite er tilfeldig, og det er opp til den kreative sjel å finne budskapet!

Plakat_2013

Hipp hurra

Dette har ikke noe med festivalen Márkomeannu å gjøre. Men det handler om det samiske, som nok en gang ufrivillig dras inn i en kulturkrig når det nærmer seg 17. mai. Det finnes visst mange som mener at samisk kultur ikke hører hjemme på denne festdagen, og derfor føler jeg at innlegget passer på bloggen vår. Men først og fremst er dette min personlige bønn om at vi en dag får slippe debatten helt.

Jeg innrømmer det først som sist. Jeg feirer som regel 17. mai med stor glede, og jeg har alltid syntes at det er en dag det er verdt å feire for alle oss som har hjemmeadresse i Norge, også for alle som er samer. Til syvende og sist er 17. mai for meg en flott feiring av grunnloven som også beskytter samisk kultur og samfunn, og for meg har grunnlovsdagen vært en fin feiring som inkluderer alt som er fint med Norge, og da spesielt som en feiring av mangfoldet . Men den flaggdebatten som igjen har blusset opp gjør meg rett og slett kvalm.

Skjermbilde 2013-05-13 kl. 13.28.32

Faksimile: Nettsak på Altaposten.no i dag.

Hver gang jeg hører et argument om at 17. mai handler om å feire det norske og at det liksom skal utelukke et samisk flagg eller et islandsk flagg (som det argumenteres for i denne artikkelen i Altaposten i dag), så undres jeg over hvordan det er mulig å gjøre en så grov feiltolking av hva grunnlovsdagen er. Uttalelser som at «samene har sin egen festdag»  er jo ikke bare historieløst med tanke på hva grunnlovsdagen er – det er også tuftet på en merkelig tolkning av at det samiske liksom skal være noe som ikke er en del av Norge og det norske fellesskapet. Her sauses for øvrig debattene sammen, og alle som ikke lydig stiller seg lydig opp i toget med et norsk flagg får høre det, være seg om vi er et urfolk i Norge eller innvandrere fra Sverige og Polen.

Jeg har selv vært en ivrig feirer av 17. mai siden jeg flyttet til Oslo i 2006, og har stolt godt rundt i Oslos gater med kofta på og et norsk flagg i handa. Men i år føler jeg meg nærmest skviset ut av dette fellesskapet. Hva er det med disse kulturfundamentalistene som insisterer på å gjøre 17. mai til en del av en kulturkrig der det norske skal ekskludere oss andre? I år føler jeg ikke at jeg kan gå med et norsk flagg, ikke fordi jeg ikke føler meg norsk, men fordi jeg ikke klarer å være en nyttig idiot for de kreftene som ønsker å ekskludere i stedet for å inkludere på 17. mai.

551657_920670158409_1125258229_n

Meg på 17 mai i fjor. Dette skjer nok ikke i år. Foto: Ingrid Harvold Kvangraven.

Nei, gi meg et samisk flagg til venstrehånda og et flagg fra Kurdistan, Grønland eller Vest-Sahara til høyrehanda, så skal jeg gå rundt og vifte stolt med to flagg i år også. Får jeg ikke lov til det, så blir jeg heller hjemme.

Márkomeannubaby(er)

Jeg tenkte at årets første blogginnlegg fra meg skulle omhandle det som opptar så mange i Márkomeannustaben i 2013. Fødsler. Barn. Márkomeannubarn.

Image

Čiermmis er det man får/føler når så mange fine Márkomeannubarn kommer til verden.

Det er gjerne sånn at når sentrale medlemmer av staben får seg kjæreste, så blir kjærestene fort innrullert i festivalarbeid de også. Er forholdet seriøst, så er de snart en del av staben. Det virker nesten som det er en regel med få unntak.

Image

En Njannji er første steg mot et Márkomeannubarn.

Gleden var stor da to av stabsmedlemmene i høst på stabsmøtet annonserte at de ventet barn. Tenk, et Márkomeannubarn skulle komme til verden!

En måned senere ble barn nummer to overraskende annonsert av et stabpar. Da vi i påska hørte at et tredje av de kvinnelige stabsmedlemmene var med barn, så åpenbarte det seg et tydelig mønster. Det går en slags (gledelig) epidemi av fruktbarhet gjennom staben, og ingen er immune.

En lett panikk spredte seg; hva hvis ALLE blir smittet? Klarer vi å gjennomføre sommerens festival? Nå må de snart komme opp med en liten kur som bremser smitteeffekten et par måneder. Vel har vi laget ammerom på sceneloftet, men det rommer definitivt ikke flere enn tre mødre, og vi trenger å ha noen stabsmedlemmer igjen!

Image

Čirga får man nok oppleve med et Márkomeannubarn.

Nå er den første av Márkomeannubabyene født. Gratulerer så mye til nestleder Susanne og stabsmedlem Marius med den fantastisk flotte gutten deres. Det er virkelig en gledelig tid. Nyt festivalpermisjonen!

Første kvinne smittet av epidiemien.

Første kvinne smittet av epidiemien.

Riddu er over – stafettpinnen er vår

Da har noen deler av staben kommet hjem fra Riddu Riđđu, som er vår søsterfestival og den festivalen som står oss aller nærmest. Fra Márkomeannu var vi en gjeng tilstede. Flere av oss hadde sågar et dobbelt anliggende der i år, ved at vi ikke bare var på festival, men også feiret at vår nestleder Susanne skal gifte seg to helger etter Márkomeannu. I en stresset festivalsommer må man slå sammen de fluene man kan i en smekk, og hva passet vel bedre enn å ta vår festivalelskende nestleder med på en utdrikkingsfestival. Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, men kan røpe at bruden blant annet har arrangert en glad-demonstrasjon under parolen «du e deilig».

Riddu inneholdt ellers et fantstisk flott program med masse gode konserter. Personlig favoritt var Totalteateret i konsertversjon. Skiltskyttergjengen holder enda stand, og temaet skiltskyting er desverre like relevant enda. Ellers var Niko Valkeapää sitt nye konsept fantastisk spennende, og de heldige som sikrer seg billetter til lørdagens Sommermat og Niko Valkeapää kan se frem til en flott opplevelse.

En av de tingene som alltid følger med Riddu for oss, er at når de sender publikum vel hjem og rydder ned, ja da er det snart vår tur. Med andre ord ble det ikke mye avslapping etter helga før vi kjørte igang for alvor med opprigg. Fra nå av er det fullt kjør dag og natt, og vi har begynt dagen blant annet med å rigge kiosk, boder og klargjort barbenker. Susanne har selvfølgelig malt videre på skilt!

Her rigges kiosken. Noe praktisk arbeid får akademikerne til skikkelig!

 

Festival gjør meg glad

Festival ”Festival varje dag/ festival varenda dag gör mig glad”. Dette sang den svenske artisten Dungen i sangen Festival.

For meg har dette vært et slags motto. En setning som har gitt en varm fornemmelse av å treffe en streng av sannhet. Hver dag kan for så vidt være en festival, men hva er vel bedre enn om det er festival hver dag. Festival er nemlig det fineste som finnes.

Siden jeg var med familien på Márkomeannu i 1999 og Riddu Riddu i 2001, så har festival vært en stor del av livet mitt. Og minnebanken er så stor og god at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

De deilige minnene av et stort, kjærlig fellesskap på Dyrskuepladsen i Roskilde, hvor alt er lov så lenge du er snill og grei og sprer gode vibber, og hvor du kan snakke med alle du ser. Samtalene med kåfjordsungdom i skogen på Riddu. Det herlige sammensuriumet av harry og hippie på Karlsøyfestivalen. Gleden av å være med gode venner på bittelille Alofestivalen i Lofoten. Eller storkonserter på byfestivaler som Øya og Bukta. Samme hvor det er – festival er fantastisk!

Festivalglede. Foto: Marita Kristin Eilertsen.

For meg er dette den store motivasjonene til å lage festival. Vi vil bidra til å skape gode minner. Lage en arena hvor folk kan forelske seg, skaffe nye venner, treffe gamle, eller snakke med mennesker de aldri ellers ville ha møtt. Alt dette prøver vi å skape innenfor en ramme der publikum skal få velge og vrake innenfor det beste og bredeste utvalget av samisk kultur.

Dette er vår plass i den store festivalverdenen. Om vi bidrar til å gi dem som besøker Márkomeannu gode samiske opplevelser med gode minner, så har vi lyktes. Om vi lykkes er det ikke opp til meg å vurdere, men vi prøver i alle fall å gjøre vårt lille for at hver dag blir en festival.

Festival varje dag gör mig glad.

Anbefaler forresten alle å se dokumentaren om Roskilde 2011 på nrk.no. 

Vekterstreik, Márkomeannu og sikkerhet

Jeg satt ved utgang 14 på Gardermoen da jeg begynte å skrive dette innlegget, og hadde nettopp kommet meg gjennom en kø lang som en vondt år for å få gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vekterne gikk nemlig ut i streik klokken åtte, og det virket som at panikken begynner å spre seg litt i tre/fire-tida.

Slik så det ut på Gardermoen i går. Sannsynligvis får vi ikke slike tilstander på Márkomeannu.

Nå vel, jeg kom meg i alle fall gjennom, og fikk tatt flyet som tok meg nordover. Nordover på permanent basis. I går flyttet jeg nemlig hjem til marka som første stopp, for å kunne jobbe mer med Márkomeannu i de to ”innspurtmånedene” som nå ligger foran oss.  To måneder som vil bestå av detaljplanlegging, risikoanalyser, produksjonsplaner, mediearbeid, plakatopphenging og praktisk tilrettelegging av festivalområdet.

Men tilbake til sikkerhet og sikkerhetskontroller. I anledning vekterstreiken har jeg funnet ut at jeg gjerne ønsker å blogge litt om sikkerhet, som utvilsomt er en av de viktigste pilarene i både planlegging og operasjonalisering av en festival. Selv om Márkomeannu en relativt knøttliten festival, så er det like fullt vårt ansvar at alle som er innom festivalen skal ha det bra.

Røde Kors gir et viktig sikkerhetsbidrag til festivalen, både ved å arbeide preventivt og ved å håndtere helseutfordringer som oppstår. Foto: Marius Langstrand.

Sikkerhet er med andre ord et begrep som dekker alt fra å minske risikoen for at noe farlig og ubehagelig skal skje, og planer for hvordan man takler uheldige situasjoner, til at det finnes mat og drikke tilgjengelig for både publikum, artister, media, frivillige og stab. Det er også viktig at ting skal være forutsigbart for publikum.

For eksempel må reglene og premissene være klare i god tid før festivalen, så publikum ikke kommer og får store overraskelser. I fjor la vi mye energi i å kommunisere ut at vi hadde startet med alkoholsalg og at det dermed ble ulovlig å bringe drikke inn på festivalområdet. Hadde dette kommet som en overraskelse på folk, kunne man fått en sikkerhetsrisiko både i forhold til bråk i selve inngangen, men også ved at folk ville kunnet bli gretne og sinte på festivalen, og laget bråk senere.

Ellers detaljplanlegger vi også hvordan vi legger opp festivalområdet i forhold til hvor og hvordan vi ønsker at publikum skal bevege seg. Vi sender publikum ned på jordet på sørsiden av festivalen (mot campen) for å unngå fotgjengere på veien som går opp til festivalområdet, siden det er relativt stor risiko for å møte en bil i full fart (vi må nemlig ha en del fart for å komme opp den bratte bakken). Samtidig planlegger vi i god tid hvordan vi ønsker at folk skal trekke ned fra festivalområdet kort tid etter at konsertene er over. Dette er ikke for å være kjip, og ikke fordi vi ønsker å stenge av området for vår egen del. Det er i all hovedsak fordi det å få alkoholpåvirkede folk delt opp over større områder etter at konsertene er over, gir mindre sjanse for bråk og krangling.

Et skrekkeksempel på at dårlig planlegging og uklarhet i forkant kan føre til skumle situasjoner, er den skandaløst dårlig planlagte Bieber-konserten som nylig fant sted i Oslo. Jeg gikk forbi Oslo S på et tidspunkt på onsdag, og ble nærmest sprunget overende av hysteriske fjortisjenter som hadde hørt et rykte om at konserten skulle være på et annet sted enn det som først var antatt. Nå er det heldigvis ikke en relevant problemstilling at Márkomeannu noen gang skal ha artister på plakaten som klarer å skape hysteri ved å bare møte opp, men de sikkerhetsmessige prinsippene med planlegging og klarhet er likevel gjeldende.

Vekter med full kontroll på Márkomeannu 2011. Vi håper selvfølgelig vekterstreiken er avblåst i god tid før årets festival. Foto: Marius Langstrand.

I Márkomeannu har vi alltid klart oss uten gjerder foran scenen. Vi har rett og slett ikke hatt så mye publikum at det har vært nødvendig. Men under Rolffa-konserten i fjor skjedde noe nytt. Staben var, som vi ofte er under siste konsert på festivalen, samlet på den gamle scenen hvor vi så ut over folk. Vi var selvfølgelig overlykkelige over at det var super-stemning på festivalsletta – samtidig som vi var nervøse siden vi ikke hadde gjerder foran scenen med vakter som potensielt kunne hjelpe publikum hvis det skulle være nødvendig.

Folk sprang opp på scenen, og jeg med mitt kritiske, og litt paranoide arrangørblikk, mente i alle fall at det var litt smådramatisk. Det at det arrangeres populære konserten på Márkomeannu som kan skape press er uansett noe vi tar på alvor, og derfor kommer vi i år til for første gang å sette opp gjerder foran scenen under visse konserter.

Konklusjonen er at vi bruker mye tid og ressurser på at du som kommer på festivalen ikke skal utsettes for risiko, og heller kan kose deg mest mulig med musikk, festivalkos og gode nye og gamle venner.

Dette er Susanne Amalie

Susanne har stått for bloggens oppussing, og fungerer som daglig redaktør – derfor har hun jukset litt og skrevet innlegg allerede. Men nå skal hun snart blogge skikkelig, og her får du lese hva hun trekker frem fra sine år i Márkomeannu.

Susanne debuterte på Márkomeannu i 1999 i en redesignet samekitchbukse, og har siden vært med på det meste. Kuskitmåking, scenebygging og pressemeldinger. Susanne har vært aktiv frivillig siden starten av Márkomeannu i 1999, og er nå nestleder i styret. Susanne liker stikksag, bart og kikertburgere. Hun skal gifte seg to uker etter Márkomeannu, og er klar for en travel sommer.

Hva betyr Márkomeannu for deg?
Aller mest betyr det vennskap. Hele året får jeg henge og samarbeide med folk jeg liker, og jeg blir kjent med nye folk gjennom Márkomeannu. Dugnadsukene før Márkomeannu er så himla artige å være med på, det er ikke bare slit. Det er mye kaffe, tull og vas til sent på kvelden. Også tror jeg at Márkomeannu er av grunnene til at jeg har så lyst å flytte hjem til bygda igjen, og ingenting er bedre enn den følelsen!

Hva er ditt beste Márkomeannu-øyeblikk?
Året var 2007 og Márkomeannu strutter av stolthet og glede, vi har fått ny scene og selveste Mari Boine skal være første artist på scenen. Akkurat som på det første Márkomeannu i 1999, skulle Mari Boine stå på scenen vår, vår nye scene.

Det er helt fantastisk vær, sola skinner og stemningen er til å ta og føle på. Den offisielle åpningen av scenen er gjennomført, og alle bare venter på Mari. Det er godt med folk oppe på festivalplassen og det er en halvtime til konserten skal begynne, da jeg plutselig hører at det er noe som skjer på walkie-talkien. Det er rett og slett tilløp til panikk.

Jeg flytter meg bort fra folkemengden, sende noen meldinger og hører etter på walkie-talkien. Det er i inngangen det skjer, det er nemlig en himla lang kø med mennesker som skal opp på festivalplassen for å få med seg Mari Boine åpne scenene vår! Det er KØ på nesten 100 meter, KØ i inngangen på Márkomeannu! 100 meter med kø på vår lille festival!

Panikken glir over i glede, ja, nærmest ekstase, og når Mari Boine går på scenen er det kun glade fjes å se på en stappfull festivalplass. Jeg har aldri sett så mange glade og blide mennesker oppe på Gállogieddi, og jeg må innrømme at jeg så konserten med tårefylte øyne.

Hva er ditt hotteste tips til reisemål i Sápmi?
Russisk side av Sápmi! Jeg er litt svak for Russland, og Murmansk er en veldig fin by! Det er kanskje litt knoting med visum og språk, men aller mest er det spennende. Da jeg besøkte Lujávri/Lovozero dro vi alltid med oss en som kunne russisk, eller satset på kroppsspråk som kommunikasjonsmiddel. Når du da plutselig snakker samisk med en gammel dame fra nabobyen, blir du så glad at du ikke klarer rive deg løs!

#tørrblogging

Inntil nylig het dette festivallederens blogg, og frem til i april var det altså bare jeg som hadde blogget her. Nå har heldigvis større deler av staben sluppet til, noe som bidrar til at vi får flere og jevnligere oppdateringer på bloggen, samtidig som nivået på innholdet øker betraktelig. Og det er akkurat det at nivået øker som er mitt lille problem. Misforstå meg rett, det er en stor lettelse at flere enn meg blogger, og ingenting er bedre enn at bloggen er god – men det bidrar utvilsomt til å legge et aldri så lite press på at budskapet må være godt! Det nytter liksom ikke med korte og ugjennomtenkte innlegg lenger…

I utgangspunktet var tanken at jeg ville fortelle dere om mitt aller første Márkomeannu-minne fra 1999, da jeg som 12-åring fikk være hjelpegutt inne i kiosken, som den gangen var et bittelite rødt hus med et par vinduer i. Poenget ville vært at den innkjøpsansvarlige hadde kjøpt inn 150 kg potetsalat (til de rundt 150 deltakerne på festiavlen). Men så kom jeg på at jeg ikke vet om dette er noe jeg faktisk husker, eller om det bare er et mentalt konstruert minne jeg har på bakgrunn av historier fortalt av festivalens gæmliser. Det eneste minnet jeg med sikkerhet vet at jeg har fra 1999, er at jeg fikk være med og danse til Wimme’s Texas før jeg måtte hjem og legge meg i ettida.

Det neste jeg ville skrive om var et minne fra 2003, da jeg som ungt styremedlem hadde tatt på meg ansvaret for matserveringa selv. Fullstendig uansvarlig av festivalen selvfølgelig, og vi skal alle være glade for at mattilsynet aldri kom på besøk. Dette var for øvrig det året vi prøvde oss med et bongsystem i grillen. Èn bong for dobbel kotelett, en for enkel kotelett, én for pølse med brød og en for pølse uten brød.

Og bongene ville vært en stor digresjon, for det bloggens historie egentlig skulle handle om var at jeg hadde stukket av fra festivalområdet på lørdags formiddag. Mine samefestvenner fra svensk side hadde ankommet i en minibuss, og de trengte en guide til Evenskjer for å gjøre nødvendige øl-innkjøp, og for å få en etterlengtet dukkert i Lilletrøssevannet på denne varme sommerdagen.

Dette feilskjæret ville nok blitt tilgitt et stabsmedlem på 16 år, hadde det ikke vært for at jeg ved en feiltakelse hadde tatt med meg grendehusnøklene, som skulle brukes til dusjingen, som den gang som nå ble gjennomført der. Kjeften fra et kvinnelig stabsmedlem som ljomet over Lilletrøssevannet er i ettertid et av de flotteste Márkomeannuminnene jeg har – ”ka i hælvette e det du ligg her og kose dæ for når vi andre svette og slit med å vaske ned grendehuset!?” – Der og da bidro dette til at jeg for første gang sto backstage og ropte etter elgen av stress, men i ettertid er hendelsen et episk minne for meg, og helt sikkert en av årsakene til at jeg i dag er festivalleder (så takk Emma).

Og grunnen til at jeg bestemte meg for ikke å skrive om disse historiene likevel har dere sikkert allerede gjettet. Jeg har rett og slett en forunderlig flott evne til å ikke klare å gjengi morsomme situasjoner eller historier på en morsom måte verken skriftlig eller muntlig – mine vitser fungerer ikke. Så derfor ville jeg skrive om et tema i stedet. Og temaet jeg valgte var min egen utilstrekkelighet i forhold til å skrive underholdene blogginnlegg.

Neste gang velger jeg noe mer seriøst, dagsaktuelt og interessant. Vær behjelpelige med tematips. Vær så snill. Så går ikke denne bloggen helt dunken hver gang det er min tur til å blogge!