«Det der forbanna sametullet»

Dette er en historie som kunne ha vært fortalt fra Manndalen, Tromsø, Bodø, Kiruna, Hammerfest, Jokkmokk eller Umeå. Eller fra hvor som helst i de marginaliserte samiske områdene. Men her kommer historien fortalt fra Skånland.

Det er en viktig historie, fordi den forteller hvorfor det som en del av Márkomeannus målsetting trenger å stå: Festivalen skal bidra til at oppvoksende generasjoner får et positivt forhold til det samiske (…).

Historien:

Det er uka før Márkomeannu skal starte i 2010, og jeg er på vei inn i en av dagligvarebutikkene på Evenskjer for å handle dugnadsmat til gjengen som jobber med å gjøre klart til årets festival. På oppslagstavla i butikken er selvfølgelig Márkomeannu-plakaten for 2010 hengt opp. Jeg ser at det står to menn fra markebygda foran plakaten, og idet jeg småspringer forbi den (uka før festival har det ingen hensikt å gå rolig), overhører jeg den ene av mennene si til den andre:

“Se, nå er de igang igjen med det der forbanna sametullet!”

Jeg bråstopper bak dem, men de legger ikke merke til meg, og mens den andre mannen bekrefter den første mannens utsagn, rusler jeg perpleks videre inn i butikken. Hørte jeg riktig? Var det virkelig de to fra bygda som stod der?

Jeg husker så godt den følelsen jeg kjente, en blanding av overraskelse, erkjennelse og tristhet. I 2010 feiret Márkomeannu 11 år, og i løpet av de 11 årene var det blitt en utrolig positiv stemning rundt festivalen. Barna startet å glede seg til Márkomeannu tidlig hver vår, Márkomeannu var sommerens kule høydepunkt for ungdommene i bygda, og flere og flere planla sommerferiene sine etter Márkomeannu.

Det var en god stemning blant oss som jobbet med Márkomeannu. Og jeg hadde helt glemt av negative og sinte holdninger. Til tider levde jeg i en illusjon hvor det å være same kun var morsomt.

Men den sommerdagen i 2010 ble jeg påminnet om at de negative holdningene ennå finnes.

Det er derfor Márkomeannus målsetting trenger å være slik den er. Fordi virkeligheten i Skånland, Manndalen, Tromsø, Bodø, Kiruna, Hammerfest, Jokkmokk og Umeå ikke som en selvfølge byr på positivitet rundt det samiske.

Men når årets Márkomeannu kommer, skal illusjonen likevel bli virkelighet noen dager. Vi skal ha sommerfugler i magen og spille volleyball og flørte og se på kunst og treffe kjentfolk og snakke samisk. Det blir en fest – og den skal kun være morsom.

For Márkomeannu er en forbanna bra samisk festival!

Se filmsnutt fra forberedelser og volleyball på Márkomeannu 2011
Les Sigrids blogginnlegg om flørtetips på Márkomeannu
Les Sigbjørns blogginnlegg om dialekttips på Márkomeannu (på samisk)

Foto: Marius Langstrand

Reklame

Markasamisk fotoutstilling av Ivar Murberg

I morgen, fredag 11. mai kl. 15.00, åpner det en ny utstilling på Galleri Várdobáiki. Utstillingen er av den markasamiske fotografen Ivar Murberg.

Denne utstillingen har jeg gledet meg til lenge. Ikke bare fordi jeg godt visste hvem Ivar var; han var gudfar til min yngste bror og kom ofte på besøk til oss da jeg var yngre. Men også fordi jeg selv er utdannet fotograf. Ivar jobbet i den sjangeren som jeg liker aller best, fotografi i skjæringspunktet mellom dokumentar og kunst.

I år er det ti år siden Ivar døde, kun 42 år gammel.

Han var godt i gang med sin fotografiske karriere og hadde flere separatutstillinger og kollektivutstillinger bak seg. I Luleå, Tromsø, Alta, Målselv, Helsinki. På Festspillene i Nord-Norge. Han var med på å bygge opp fotosamlingen på det samiske museet Ájtte i Jokkmokk.

I dag har han bilder som er kjøpt opp av Nordnorsk Kunstmuseum, Norsk kulturråd og Troms fylkeskommune.

Og i morgen åpner utstilling med hans bilder i markasamisk område.

Derfor har jeg den siste tiden passet på å henge i gangene her på kontoret når galleriansvarlig Tone har jobbet med utstillingen. Og jeg har sammen med Tone hatt en egen vernissage og fått smugkikket på bildene. Dette er markasamisk historie. Utstillingen består av bilder fra markasamisk miljø, blant annet er det med sterke bilder fra 1985, da Ivar ble urettmessig varetektsfengslet og stemplet som samisk terrorist.

I Márkomeannu har vi en drøm om å en gang få presentere en større utstilling av Ivar Murberg på festivalprogrammet.

Men først er det Galleri Várdobáiki som gjelder. Jeg anbefaler alle å se utstillingen, dere har muligheten frem til i høst. Og aller helst bør dere komme på åpningen i morgen. Ved siden av det visuelle ryktes det om en heftig kulinarisk opplevelse bestående av reinkjøtt og geitmelk.

Ellen

En produsents aprilmandag

Å være produsent for Márkomeannu handler i april mye om program. Det er på denne tiden jeg får den første skikkelige følelsen av at festivalen nærmer seg. Tre måneder igjen nå. Slik kan en mandag i april se ut:

08.40: Jeg kjører inn på parkeringsplassen foran Várdobáiki samisk senter, hvor Márkomeannu har kontor. Idet jeg går ut av bilen møter jeg til min store overraskelse på Tatiana, som jobber ved det samiske kultursenteret i Lujávri/Lovozero utenfor Murmansk. Hun er på privat reise i området og besøker i samme omgang Várdobáiki.

08.45: I løpet av natta har jeg fått tilsendt siste korrektur av tekstene til Márkomeannus programbrosjyre. De siste dagene har korrekturleserne i staben lest korrektur. I dag er deadline for innlevering av tekster til designer Tor Åge hos Rød Tråd. Jeg setter i gang med gjennomlesning av korrekturen.

09.00: På møterommet i gangen hører jeg at studentene som tar Samisk semesteremne er i gang. Det må være samlingsuke denne uka. Mye lyd når videoforelesningen fra Kautokeino setter i gang. Heldigvis lukker de døra.

09.05: Finner en kommentar i korrekturen om at både Váhki og Lufuohtta brukes om Lofoten i samisk del av brosjyretekstene og at vi må velge ett av dem. Noterer at jeg må undersøke hvilket som er det riktige før tekstene sendes av gårde.

09.20: Odolf stikker hodet inn kontordøra. Han lurer på hvordan det går med årets festivalprogram og er spesielt interessert i historievandringa. Odolf hadde ansvaret for vandringa i 2010, da den var i Planterhaugen. Han har et forslag til et nytt sted for historievandringa, fra Planterhaug mot Husjord, og når jeg lurer på om han er såpass kjent der at han kan fortelle om området, er han jo det, men minner meg på: “Du må huske på at æ begynne no å bli så gammel, hoinngammel”. Akkurat det er litt vanskelig å huske på når det gjelder Odolf, sprek og ung til sinns som han er.

09.50: Får en SMS fra en av oversetterne våre som lurer om det er for sent å endre i tekstene. Hun har funnet det eksakte samiske ordet for “å kaste loss” og vil gjerne bytte til det.

10.00: Cato i staben kommer innom kontoret med breaking news: Han har fått ny jobb! Det betyr også at han flytter fra bygda. Cato er en av de som var med på å starte Márkomeannu i 1999 og som har vært med hele veien siden da. Selveste Handy Man, med ansvar for oppbygging av festivalområdet. Vi snakker om endringer som skal gjøres på området før årets Márkomeannu.

10.30: Márkomeannus regnskapsfører Erik forteller en smule oppgitt at revisor ennå ikke har begynt på Márkomeannus regnskaper for 2011. De har stått i kø i langt tid. Vi behøver regnskapene for få utbetalt siste del av tilskuddene fra 2011. Må få fortgang i saken.

11.10: Jeg har Sigbjørn i staben på telefon og passer på å spørre hvilket samisk navn for Lofoten vi skal bruke. Vi blir enige om å gå for Váhki.

11.35: Må undersøke enda et stedsnavn og går for å finne frem Skániid girjies bok Samiske stedsnavn i Evenes. Finner ikke leseeksemplaret i Várdobáikis hylle og må hente et av eksemplarene som er til salgs. Blar forsiktig i det og håper ingen merker det.

12.10: Lunsjtid. Jeg er litt sent ute, og når jeg kommer inn på pauserommet, er de andre ferdige med lunsjen. Thomas, som er museumsleder på Várdobáiki museum, blir imidlertid sittende, og vi rekker å snakke om både de nye løpeskoene med tær som har kommet på markedet, fine treningsrunder i marka og nordområdesatsing. “Hvordan er din nordområdeidentitet?” Spørsmålet kommer fra Thomas, og jeg svarer at det er den identiteten jeg alltid har hatt, siden jeg er vokst opp her. Det er kun regjeringen som har satt et nytt navn på den. Thomas er skeptisk til nordområdesatsinga, han mener vi må passe på at vi som bor her nord, ikke blir brukt for å fremme oljeutvinning i Barentshavet.

12.40: På vei fra lunsj går jeg gjennom avisene fra de siste dagene. I torsdagens Ávvir er det en sak om KOLT Márkomeannu. Jeg skanner og tar kopi av saken til Márkomeannus arkiv.

13.15: På e-posten kommer det inn en bestilling av markedsplass. Markedet vårt begynner å fylle seg opp.

13.20: Emma i staben skal møte Senter for samiske studier (SESAM) ved Universitetet i Tromsø i morgen for å diskutere design på årets tøyvesker. Jeg sender siste skisse av årets design til henne, kanskje kan veskedesignet være likt festivaldesignet? SESAM er samarbeidspartner for Márkomeannu.

13.25: Katharina fra Sametinget og nabokontoret er innom. Hun er spent på årets program. Av en eller annen grunn kommer vi inn på Barentsspektakel i Kirkenes. Katharina har vært på festivalen, og jo mer hun forteller, jo mer trigges festivallysten min. Neste år, da må jeg dra dit! Håper at Barentsspektakel ikke kolliderer med marknaden i Jokkmokk.

14.30: Jeg er ferdig med korrektur-gjennomlesning av tekstene og sender dem til Tor Åge. Setter i gang med redigering og klargjøring av bilder som skal være med i programbrosjyren. Mac-en min jobber tregt. Irriterende. Stakkaren har altfor mye materiale på harddisken.

15.50: Manndalen neste. Jeg setter meg i bilen, 50 minutter etter planen. I morgen skal jeg møte Sametingsrådet på vegne av samiske festivaler sammen med Riddu Riđđu og på vegne av Márkomeannu. Fortsatt har jeg ikke rukket å svare på e-poster i dag.

17.30: Passer på å få snakket på telefon med Márkomeannus festivalleder Runar mens jeg kjører. Når vi skal planlegge tidspunkt for slipp av artister, må han gå inn på et annet rom slik at ikke kollektiv-samboer Berit Kristine skal høre hvem vi har booket!

18.00: Bare veier og sol fra skyfri himmel, vår i Sápmi, og Radka Toneff og Steve Dobrogosz på bilstereoen. Det er supre kjøreforhold.

19.15: Skiltet med Gáivuona suohkan dukker opp. Synes det er like fint hver gang.

19.45: Fremme på Senter for nordlige folk og en rask tur innom Riddu-kontoret. Festivalleder Kirsti og produsent Christina er ennå på jobb. Det er travle dager i festivalverden også i Kåfjord.

20.15: Vi forflytter oss hjem til Kirsti, som setter i gang med å lage middag. Jeg statusoppdaterer på Facebook. Over reinskaven og brokkolien går praten om morgendagens møte med Sametingsrådet, festivalfremtid og artistovernatting.

23.00: Christina går hjem, og Kirsti og jeg setter oss foran hver vår bærbare datamaskin for dagens siste jobbøkt. Vi planlegger morgendagen, og jeg sender de siste programbrosjyre-bildene til Tor Åge. Klokka passerer midnatt og vel så det før vi avslutter. E-postene får jeg spare til i morgen.

Ellen