Den første gangen

I år arrangeres Márkomeannu for 14. gang. Den første gangen var i 1999, så var det pause i 2000, før festivalen var tilbake i 2001. Siden 2001 har Márkomeannu blitt arrangert årlig.

Både i 1999 og 2001 ble Márkomeannu arrangert på den gamle dyrskueplassen på Nautå i Evenes. Om du kommer kjørende langs E10 fra Narvik mot Evenes flyplass og kikker til høyre et par hundre meter før du svinger av fra E10 til flyplassen, ser du plassen. En liten bakketopp med et lite rødt hus midt på mellom trærne. I det huset var grillserveringen. Bak bakketoppen var festivalsletta, ved siden av et lite vann.

Sommeren 1999 hadde jeg akkurat gått ut fra ungdomsskolen og skulle på høsten starte på Skånland videregående skole. Og allerede før vi startet fikk vi som skulle ha samisk som 2. språk på skolen, et oppdrag av lærer Ardis: Å lage en reportasje fra Márkomeannu. Den skulle senere på trykk i en av de samiske avisene. Jeg husker ikke nå om det var i Áššu eller Min Áigi.

Jeg fikk i oppdrag å ta bilder fra festivalen:

Festivalsletta. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Festivalsletta. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Scenen, med herlig, hjemmelaget banner. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Scenen, med herlig, hjemmelaget banner. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Marion Palmer og Mari Boine var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Marion Palmer og Mari Boine var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Wimme var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Wimme var der. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Et lite marked var på plass, blant annet en utstilling av den markasamiske kunstneren Solfrid Fjellaksel Pedersen. For øvrig mener jeg å huske at bildet var noe arrangert, med mine venninner Beatrice og Tonje sendt inn for å betrakte kunsten til ære for bildet. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Et lite marked var på plass, blant annet en utstilling av den markasamiske kunstneren Solfrid Fjellaksel Pedersen. For øvrig mener jeg å huske at bildet var noe arrangert, med mine venninner Beatrice og Tonje sendt inn for å betrakte kunsten til ære for bildet. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Og her er jeg, helt til høyre, da som nå i kofte på festival. Sammen med to slektninger, Ann Jørgunn og Thomas.

Og her er jeg, helt til høyre. Sammen med mine to firmenninger Ann Jørgunn og Thomas. I det røde huset på bakketoppen i bakgrunnen var grillserveringa.

Susanne på vakt i grillen. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Susanne på vakt i grillserveringa. Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Trykk på bildet for å få opp en større versjon av det. Kanskje ser du noen kjente? Foto: Ellen Berit Dalbakk

Slik så det ut den første gangen.

Velkommen til den 14. gangen, om 2 uker er vi i gang!

Uten mat duger heltene ikkje

De er hvert år på Márkomeannu, du har garantert både sett og hørt dem. Og vi hadde sannsynligvis ikke klart å lage festival uten dem. I dag er det Márkomeannu-mødrene i Stuornjárgga sámiid duodji som gjesteblogger:

Ungdommene blogger, om heftig musikk, luft under koftehelme, tøffe plakater og vibrerende Márkomeannu-forventninger. Og vi som er litt mindre ung, kjenner også forventningene komme settende etter oss. Vi gleder oss! Ingen sommer uten  Márkomeannu, selv ikke for oss over 19 ++++ år.

Márkomeannu-mødrene er i farta. Sommeren er kommen for alvor, og det betyr egne “stabsmøter” for forberedelser av matauke på Festivalen. Ja, det er rett, Festivalen med stor F. Det er her vi kan gå inn i et fargerikt samspill med de litt yngre. Vi kan få vise våres kokkeferdigheter i storskalaformat, for en heil sameverden. Ikke bare til konfirmasjon, dåp eller bryllup – småarrangementer. Nei, no kan vi brødfø tusen på tusen. Og vi evaluerer på kryss og tvers, hvordan va det no i fjor? Hva ble det for mye av, ble det for lite av noe? Vi planlegger for ca. 2000 glade festivaldeltakere og lager matporsjoner for sånn i underkant av 100 000. Det må ikkje bli for lite, tenk om noen går sulten til teltleiren – ikkje bra. Bedre med litt rester til overs enn for lite mat i grytene. Uten mat duger heltene ikkje, sånn er det med den saken! Men ta det med ro, maten kastes ikkje. Men fortæres gjennom vinteren av Márkomødre-familier. Og i all stillhet, vi deler av og til ut litt rester bak grillteltet, når alt anna er stengt, vi har jo omsorg, tross alt.

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Og vi føler oss inkludert og verdsatt. Ungdommene kjem stadig tilbake med ønsker om litt nytenkning av menyen. Utfordringer kalles det. Ja, for selv blant det kjøttetende samefolket finnes det f.eks. vegetarianere. Prøv å lage tradisjonsmat basert på kjøtt, flesk og blod for en vegetarianer. Men det er mulig, vi har vegetargomba, litt lysere i utseende enn blodgomba. Men smaker fortreffelig. Vegetarburgere også, litt newage må jo vi trø til med.

Ja, egentlig så føler vi vel litt fellesskap med han som delte 4 brød og 2 fisk med noen tusen sulte individer for noen tusen år sida. Litt mindre from er vi nok likevel.

Bare se på koftene våre – egne grillkofter i alle farger og valører. Gul, blå, svart, orange og turkis. Vi skal ses i grillteltet.

Bølgen av festivalforventning har ingen aldergrense – gudskjelov. Og mat blir det nok av til alle. Márkomeannu-mødrene er alltid beredt!

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Foto: Ellen Berit Dalbakk

Márkomeannu er gáktemeannu

Til Márkomeannu må man ha seg ny kofte. Festivalkofte. En flagrende sommerkofte i luftig stoff. For vi satser jo på sol, gjør vi ikke?

Symaskinen fikk jeg i julegave, koftestoffet kjøpte jeg i Moskva i mai, så da er det egentlig bare én ting å gjøre.

Prosjektet gáktemeannu. Målet er enkelt: Kofta ferdig til Márkomeannu.

For noen uker siden heiv jeg meg med på kurs i tilpasning av koftemønster til meg selv, siden jeg hittil har levd på lånte mønstre med minus her og pluss der. Med kyndig veiledning fra Tove Kvernmo Gaup får jeg nå mitt eget mønster.

Kurs i tilpasning av koftemønster med Tove Kvernmo Gaup. Foto: Kjersti Myrnes Balto

Kurs i tilpasning av koftemønster med Tove Kvernmo Gaup. Foto: Kjersti Myrnes Balto

Jeg måles. Foto: Nella Fløystad

Centimeterne og jeg. Foto: Nella Fløystad

Vidde, lengde, bredde, bryst, rygg, arm. (Hode, skulder, kne og tå.) Foto: Ellen Berit Dalbakk

Vidde, lengde, bredde, bryst, rygg, arm. (Hode, skulder, kne og tå.) Foto: Ellen Berit Dalbakk

Jeg tilpasser mitt eget mønster ut fra et gammelt mønster. Foto: Oddveig Nymo Dalbakk

Jeg tilpasser mitt mønster ut fra et gammelt mønster. Foto: Oddveig Nymo Dalbakk

Og her er koftestoffet. Men skal jeg velge mørkegrønn eller lysegrønn pynt på holbien? Foto: Ellen Berit Dalbakk

Og her er koftestoffet! Men skal jeg velge mørkegrønn eller lysegrønn pynt på holbien? Foto: Ellen Berit Dalbakk

Nå gjenstår det bare å sy kofta. Jeg har 6 uker på meg.

Bli med på gáktemeannu, du også!

Mangler du inspirasjon? Kjør en «Goarronmášiinna polka»:

Goarrunmášiinna irggis lean ožžon
goaro goaro goaro goaro goaro dál
dajai vel munnje, gorron gal sutnje
goaro goaro goaro goaro gápmagiid
láđđiid son osttii, buvttii mu ovdii,
dále váldde dáid ja goaro gávtti nai
alccen ja sutnje gorron gal gávttiid
vai moai de, čábbo nie, gávttiiguin

Odne mun didjiide dajan dan dieđu:
goaro goaro gávtti, goaro goaro gávtii
goarrunmášiidna lea rievdadan oainnu
goaro goaro goaro illuida

Dál moai hearvvastalle gávttiin,
lodnjái lea mu moarsi,
hearvái lea mu irgi,
sápmelažžan letne rievdan
dál moai dovde goappa guvlui gulle moai

Goarrunmášiinna irggis lean ožžon
goaro goaro goaro goaro goaro dál
dajai vel munnje, gorron gal sutnje
goaro goaro goaro goaro gápmagiid
láđđiid son osttii, buvttii mu ovdii,
dále váldde dáid ja goaro gávtti nai
alccen ja sutnje gorron gal gávttiid
vai moai de, čábbo nie, gávttiiguin

Tekst: Magne Einejord

Skatten i skogen

Vi har sluppet årets program, artist-line-up-en er klar, det er den siste helga i juli som gjelder og magen er full av sommerfugler.

«Men hva er det? Er det ulda?»

Ulda? Den samiske huldra? Det var spennende. Og det var tåke. Regnåret 2012 hadde nemlig én fordel: Kulturskogen.

Det regnet og regnet. Publikum fulgte med guiden inn i skogen. Den var en skatt. Der skogen startet satt det en og spilte trommer på kasseroller under et tre. Lenger inni skogen møtte publikum en poet som leste pusten ut av dem. De visste ikke hvilken vei de skulle se.

Så et bål. Knitringen og lukta. Og et band som spilte konsert. Deretter kom den røde. Så den hvite. Den røde var en merkelig skapning som dro publikum med lenger og lenger inni skogen. Den hvite satt i elva under fossen.

Og hele tiden var det tåke. Kulturskogen ble magisk på grunn av regnværet. Elva og fossen hadde ikke vært der om det hadde vært en sommer med fint vær.

Kulturskogen var en av mine beste og sterkeste opplevelser under fjorårets Márkomeannu. Selv jeg, som hadde vært med på å lage skogen og visste hva som skulle skje, ble så fascinert at jeg glemte både tid, sted og regnværet.

I 2013 arrangeres Kulturskogen for tredje gang. Den er en skatt på festivalprogrammet. Du får ikke vite hva som skal skje på forhånd. Du må bare følge med guiden inn i skogen. Én time senere er du tilbake.

Møt opp ved gammen på Gállogieddi lørdag under festivalen enten kl. 15.30 eller kl. 16.00 for å bli med inn i Kulturskogen. Og husk: Om det skulle regne, er det ingen grunn til å la være.

Kulturskogen 2012. Foto: Marita Kristin Eilertsen / Márkomeannu

Kulturskogen 2012. Foto: Marita Kristin Eilertsen / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Eirik André Skrede. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Eirik André Skrede. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Ánnámáret Ensemble. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Ánnámáret Ensemble. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Reisebrev fra Moskva

Du vet når du er ute og reiser og stadig møter den og den naboen, han fra nabobygda og hun som er fra bygda og jobber i hjemmesykepleien? Bortsett fra at det ikke er bygdefolket du møter, men noen som er prikk like. Slik er det her.

Jeg er for tiden i Moskva, hvor jeg deltar på urfolksfestivalen Treasures of the NORTH for Márkomeannu. Vi er i paviljong nummer 69, og her er det urfolk fra nord, Sibir og Det fjerne østen. Naboen er kanskje komi, han fra nabobygda er nenets og hun som er fra bygda og jobber i hjemmesykepleien, er indianer fra Kamchatka.

Sammen med samene fra Lujávri (Lovozero) utenfor Murmansk representerer vi samene som urfolk her på festivalen. «Vi» er en delegasjon fra norsk side av Sápmi, har fått gruppenavnet Viesttarmearra (Vesthavet) og består av representanter fra Várdobáiki samisk senter, Várdobáiki museum, Romssa Sámiid Duodji, Duodje Nordlánnda og Stuornjárgga sámiid duodji, i tillegg til meg fra Márkomeannu.

I dag er tredje og siste dag av festivalen.

Jeg føler meg så utrolig priviligert som får møte min egen historie på denne måten. Bygdefolket i verden. Forskjeller, ja, i massevis. Men sterke, sterke likheter.

Det er så fint å være en del av noe større. Jeg har mest lyst til å juble høyt. Og felle en liten tåre.

Vi danser sammen med samene fra Lujávri på festivalen. Dans står ikke så sterkt blant samene i vårt område, på norsk side, men det gjør det hos samene på russisk side.

Vi danser sammen med samene fra Lujávri på festivalen. Dans står ikke så sterkt blant samene i vårt område, på norsk side, men det gjør det hos samene på russisk side.

Inna Marja Amundsen representerer oss med sang på festivalen.

Inna Marja Amundsen representerer oss med sang på festivalen.

Bures, Beatrice!

Med tidligere festivalleder Beatrices inntog på bloggen kan du nå treffe samtlige tre tidligere og nåværende festivalledere for Márkomeannu her. Det er ikke dårlig. Du kan se frem til Beatrices første innlegg i neste uke, men aller først, la oss presentere henne:

Beatrice startet sin karriere i Márkomeannu med å varme opp lapskaus. Da var det ennå på Dyrskueplassen at Márkomeannu ble arrangert. Hun holdt seg noen år i pølse- og lapskausbua før hun begynte å engasjere seg med teater, program og booking, og senere tok hun over ledervervet etter Sigbjørn. Hun sier selv at det hadde ikke gått bra hvis ikke Sigbjørn hadde vært så glad i å svare telefonen, til alle døgnets tider. Beatrice jobber nå på Åarjelhsaemien teatere og er også med å lage barne -og ungdomsgrupper hjemme i marka om vinteren. Utenom det liker Beatrice mange kopper kaffe og jårre mannskit.

Bea

Hva betyr Márkomeannu for deg?
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg for alvor begynte å engasjere meg, men det var enten i 2003 eller 2004. Før det kokte jeg mest lapskaus og varmet noen pølser under festivalen. Etter det vokste Márkomeannu opp for meg som et vidunderlig vesen som vekker alle mine sanser og følelser. Márkomeannu er lukten av nyslått gress, solfylte dager, svette kropper, mye kaffe, humør som turbulerer mellom grettenhet og latter, heldigvis mest latter og čiermmis. Márkomeannu får det til å krible i magen. Man blir på en måte nyforelsket igjen. Ja, man kjenner jo det at Márkomeannu kan gjøre en litt småyr. Og de mørke kveldene er jo som skapt for en flørt. Njánnji! Márkomeannu får hele mitt sanseapparat til å våkne både på godt og på vondt. Det som topper mine følelser for Márkomeannu er at den er som skapt for alle og ikke minst; den er samisk! Márkomeannu tilfredsstiller dermed på alle områder.

Hva er ditt beste Márkomeannu-øyeblikk?
Jeg har utrulig mange pinlige Márkomeannu-øyeblikk, men blant dem finnes det også mange gode, heldigvis.

2007 og åpning av hovedscenen til Márkomeannu. Det var mitt første år som festivalleder. I tillegg til det hadde jeg ansvaret for program og booking. Hodet var fylt til randen av ting som skulle gjøres, rekkefølger, memoarer for husk ditt og husk datt. Og størst og viktigst av alt var åpningen av nyscenen. Det skulle gjøres med pomp og prakt! Etter en idémyldringsrunde inne på Hovedhuset på Gállogieddi kom vi frem til at scenen må jo åpnes med flairsticks. Og ballonger. Og det samiske flagget. Og Cato og Sigbjørn var jo sjølskrevne folk til å stå for åpningen. Ordførere, fylkesordførere, Sametingspresidenten, ja alle de måtte vi jo invitere. Og Mari Boine. Mari Boine har åpningskonserten. Knall!

En av de faste oversetterne til Márkomeannu finner flairsticks på en butikk i Tromsø. Butikken har gitt beskjed om at vi må ringe brannvesenet å si i fra om at det blir mye røyk. Jeg ringer samme dag som åpningen er og gir beskjed om at vi kommer til å bruke flairsticks, slik at dersom det skulle komme noen telefoner om mye røyk fra Gállogieddi så visste de hva det var. Jeg får beskjed om å ringe 1-1-0 ti minutter før det skal skje. Så får jeg melding om at flairsticksene fra Tromsø er forsinket. Åpningen nærmer seg rasende fort. Og jeg småløper frem og tilbake mellom Hovedhuset og scenen. På Hovedhuset har de ennå ikke kommet i gang med å blåse opp alle de ørten tusen ballongene vi skal ha. Og jeg løper enda et par ganger innom for å se til ballongene som nå blåses opp med all verdens tålmodighet. Flairsticksene melder sin ankomst, akkurat tidsnok. Jeg ringer brannvesenet og der svarer ei ordknapp dame. Jeg åpner med å si: «Hei, det e Beatrice Fløystad, æ ringe i fra Márkomeannu. Æ ringer ikkje førr å melde om en brann, men æ fikk…» Hun avbryter meg  og sier: «Vi er nå midt i en utrykning og så ringer du nødnummer for å si at du ikke skal melde om brann!» Hun er på vei å legge på, men jeg skynder meg å legge til: «Æ fikk beskjed om å ringe, fordi vi ska ha…» Dama har virkelig ikke tid å høre på meg og hun sier: «Nå er bilene på tur ut så hvis…» Nå er det jeg som avbryter henne nokså sint og sier: «Hvis nån melde om mye røyk i fra Gállogieddi på Myrnes i Evenes så skal du vette at det ikkje nåkka brann, for vi ska bruke flairsticks». Blodet raser og trynet må ha sett ut som ei illsint ku. Og der, der kommer de. Alle joikebarna, og Cato og Sigbjørn. Og alle ballongene. Sameflagget. Ordførerne og representanten fra Sametingsrådet. Og der! Bang! Flairsticks! Røyk! Ballonger som smeller! Og så, Mari Boine! Når Mari Boines stemme høres utover Gállogieddi står jeg bak ruinene til gammelscenen. Tårene presser på. Det kommer mange tårer. Jeg hulkeskriker og bannes for den dumme dama i brannvesenet, samtidig som jeg kjenner gleden over at vi endelig har startet en ny epoke i Márkomeannus historie. Det brenner varmt og søtt inni meg mens folk strømmer til foran den nye, flotte scenen vår. #Den følelsen! Det er Márkomeannu- øyeblikk!

Hva er ditt hotteste tips til reisemål i Sápmi?
Man kommer jo ikke foruten at markasameland er et nydelig sted. Men siden allerede mange i staben snakker så varmt om området vårt, så kan jeg jo trekke frem et annet sted. Det er plassen hvor alle mennesker har sin egen historie. Hvor historiene om menneskene fortelles i fra hjertet og man kjenner den gode latteren boble. Plassen hvor du må kunne klare deg selv. Plassen hvor du må planlegge neste handletur NØYE. Plassen hvor du som turist eller tilreisende har muligheten til å kunne ta badstu, dra med skuter langt ut i fjellet, få reinkjøtt til alle måltider og ikke minst få møte alle hovedrolleinnhaverne i de gode historiene. Og reinkjøtt er eksklusivt om du kommer fra markasameland hvor fårekjøtt og fisk er det store. Men skuter, det kan nok diskuteres, men er visstnok toppen for mange. Vet du ennå ikke hvor jeg mener du skal reise? Jo, reis, til markasameland! Kom på Márkomeannu! Det mener jeg virkelig! Og deretter reiser du til et av de små stedene nord om Kiruna.

Foruten det så anbefaler jeg deg å kjøre E6 sørover i fra Mo i Rana og ta av til Hattfjelldal, ta av til Røyrvik, ta av til Snåsa og fortsett til Røros. De beste stedene i sydsameland på norsk side ligger ikke synlig for allmennheten langs E6. Stalltips! Blunkesmileys!

Buorit beassážat!

Gallogieddi_01_MG_5437 Gallogieddi_02_MG_5416 Gallogieddi_03_MG_5422 Gallogieddi_04_MG_5410 Gallogieddi_05_MG_5445 Gallogieddi_06_MG_5448Govven: Ellen Berit Dalbakk

Juste dál mun čohkkán kantuvrras Spáŋggus. Illudan iđitbeaivái, go lea maŋimus bargobeaivi ovdal moadde friddjabeaivvi munnje, go lea feasta eahkedis gos deaivván ollu Márkomeanu bargi ja gos sihkar šáddá ollu dánsu (mii dieđus dánsut sámi musihkii!). Ja illudan go lea fargga geassi ja bájabeal govaid vilges ivdni šáddá ruona.

Muhto vuos, mun sávan buriid beassážiid buohkaide! Mun galggan vuoiŋŋihit, juhkat Solo, duddjot veahá ja joatkit Rust-girjjiin, mii Pedro Carmona-Alvarez lea čállán.

Bájabeal govat leat govvejuvvon mannan vahkku, gaskavahkku njukčamánu 20. beaivi. Ii go lei beassášilbmi Márkomeanu festiválaguovllus ja festiválacampas?

PS. Sámegieldiehtu mu birra: Lea veahá váttis čallit sámegillii. Lean oahppán giela nubbegiellan skuvllas, muhto in hála sámegiela beaivválaš. Ja dieđus mus eai leat nu ollu sáni. Lean geahččán sátnegirjiin vaikko man ollu go čállen dán bloggačállosa. Mun gal geahččalan, ja soitet leat cealkagat mat eai leat nu buorre. Nu dat lea, dál dii diehtibehtet.

Rapport fra kontoret

Inn døra.

Buorre iđit. Savne kleshenger på kontoret. Ytterklær på nærmeste bord. Må ha: Te. Slå på laptopen. Endelig fiber. E-postbonanza. Internettforum på. Nye innlegg fra staben. Ja til artist. Har du hørt den nye låten? Den er fantastisk. Fremover. Bakover. Skrive rapport. Regnskap. Regnskap. Regnskap.

Lunsjen. Siste rest av gáhkut kjøpt på marknaden. Vil ha mer.

Telefon hit. Telefon dit. Snekre på scenen. Spennende prosjekt! Ny søknad. Samarbeidsavtale. Rotekontor. De luxe. Ingen by:Larm i år. Post-it-lappene. Designidé for 2013. Referater og vedtak. Det mindre morsomme. Hvor er engasjementet? Der er det. Rett rundt hjørnet, faktisk! Programmet. Line-up-en. Språket. Sommeren. Å, sommeren!

Vinter nå. Blir rapporten aldri ferdig? Året skulle hatt fire måneder ekstra. Minst.

Ut døra.

Rotekontoret. Og vinterlageret.

Rotekontoret. Fra venstre: T-skjortelageret, sengetøylageret, plakatrekka, hylle med viktige permer og minikunstverk fra 2010 på toppen, esker med 2012-programmet, tilfeldig fotostativ, de store eskene med gjenglemte ting (noen som savner et liggeunderlag fra 2009?), jakke på bord, avisutklipp i plastboks, jordbærsyltetøy fra Boaššu 2012, rotet under bordet inkludert fancy lys tilhørende backstage, Tom Høglis autograf, safen, prosjektoversikt på hvite ark, Skånland kommunes kulturpris for 2009, bildegave fra utstiller Knut Bårje i 2006 og blå produsentstol.

Skiltet

Du har kanskje sett årets Márkomeannu-design? Det har blitt spredt til 35 381 postkasser i Nordland og Troms, det ligger på bensinstasjoner, turistinformasjoner, butikker og spisesteder og henger på vegger på ulike steder rundt omkring i hele Sápmi. Det er dermed en god sjanse for at du har sett det.

Hvis ikke, kan du se designet her:

I år har vi valgt et skilt som design. Det er vår egen lille protest mot landsdelens innstilling til samisk skilting. De siste årene har debatten om samisk skilting dukket opp igjen med stor styrke, i Bodø, i Harstad, i Tromsø, i media, på nettet. I media og på nettet har debatten tatt helt av og kan nesten ikke lenger kalles en debatt. Det florerer av usaklige påstander og rasistiske angrep som det gjør vondt å lese.

Jeg har ofte tenkt på at om jeg ikke var same selv og kom kjørende over ei elv, inn i et tettsted eller inn i en ny by, ville jeg ikke da ha syntes at det var fint med to stedsnavn på et skilt?

To stedsnavn ville ha sagt meg veldig mye om hvilket sted jeg var kommet til, det ville ha sagt meg at finnes to forskjellige kulturer på stedet, to forskjellige folkeslag, og sannsynligvis også en sammenblanding av disse to kulturene og folkeslagene. To kulturer burde være en stor rikdom.

Ser dere ikke det, at vi har en stor rikdom i landsdelen vår?

I Sverige, hvor den samiske befolkningens rettigheter generelt er dårligere enn i Norge, har de av en eller annen grunn kommet lenger med samisk skilting. Når jeg setter meg i bilen hjemme i Skånland og setter kursen mot Kiruna, passerer jeg både Gáhtterjohka og Alit Suorri, og når jeg kjører rundt omkring i Jämtland, kan jeg besøke steder som Staare og Mihte.

På Márkomeannus festivalområde kan du i år se samisk skilt. Med piler og kilometerangivelse. Og for deg som behøver litt tips om hva de ulike stedsnavnene betyr, her følger en forklaring på slik du sannsynligvis – og dessverre – er vant til å se disse stedene:

52 Vassdalen – Kebnekaise 291
863 Gårnitak –  Bodø 317
711 Namsen – Moski 1,4
431 Jokkmokk – Sevettijärvi 795
1191 Lovozero – Sortland 123
802 Sirma – Šuoššjávri 614
742 Ankarede – Manndalen 271
152 Hellemofjorden – Kuttainen 420
260 Tromsø – Engerdal 1209
671 Igeldas – Loppa 536
680 Inari – Narvik 78

Ideen til skiltdesignet kommer fra Márkomeannus stab og har blitt utviklet av staben i samarbeid med designer Tor Åge Vorren i Rød Tråd.

NB. Beklageligvis har ett av stedsnavnene i designet endt opp feilstavet. Det er det lulesamiske navnet Jåhkåmåhkke, som i designet har fått én k for mye i første del av navnet. Riktig stavemåte er altså Jåhkåmåhkke.

Nå skjer det

Siden vi tok ned den siste lávvuen på festivalområdet etter fjorårets Márkomeannu har vi møttes i Tromsø på stabsmøte. Vi har hatt festivalleder Runar med på Skype fra Bali, vi har snakket om hva Márkomeannu handler om, vi har kommet med de første ideene til 2012-programmet og vi har danset oss svette i stua hos Susanne og Marius.

De første ideene til 2012-programmet kom på stabsmøtet i Tromsø.

Vi har hatt møter med potensielle finansiører av fremtiden til Márkomeannu, vi har kveld etter kveld logget oss på internettforumet vårt for å planlegge festival, vi har sittet i galleriet i Jakobs kirke og hørt på byLarm-konserter og vi har brukt 3. juledag til å holde generalforsamling for festivalforeninga.

Vi har hatt heftige diskusjoner om hvilke farger årets t-skjorter skal ha, vi har vært på forelesninger om sikkerhet, organisasjonskultur, grønnere konsertarrangører og Roskilde-festivalen, vi har hatt bål og reinskinn på torget i Harstad i 20 minusgrader og vi har vært leie av hverandre.

Førstehjelpkurs bestått!

Vi har jublet da vi fikk i orden konserten med Ann Jorid og Ámmun, vi har bestemt at barområdet på festivalområdet blir på samme sted som i 2011 (husk legitimasjon!), vi har lest og lest og lest korrektur på programbrosjyren (men av og til hjelper heller ikke det) og vi har fått diplom for gjennomført førstehjelpkurs.

Vi er staben.

De neste ukene kommer vi til å jobbe ræva av oss. Vi kommer til å sjekke værmeldingen flere ganger om dagen, vi kommer til å glemme å spise, vi kommer til å kjefte og gråte og rope og juble og vi kommer til å være kvalme av nervøsitet.

Men gurimalla så morsomt det er.

Alt som vi har jobbet med det siste året. Det er nå det skjer.