Ingen nugatti, men det blir TEATER for barna!

Leammuid Biret Rávdná og Juvva heter de og kommer til Márkomeannu i år. Juvva var for sjenert til å ville bli intervjuet, men jeg har vært så heldig å få spørre Biret noen spørsmål slik at vi kan bli litt bedre kjent med damen som skal underholde og kurse barna i tre dager under Márkomeannu med forestillingen «Juvva» og fysisk teaterverksted.

Jeg sier det bare; alle barna bør virkelig glede seg til de kommer! Og spesielt bør barna glede seg til Juvva sin harejoik, den er beryktet . Og vi skal i hvert fall sørge for at det er nok kaffe.

Leammuid Biret Rávdná og Juvva. Foto: Ketil Born

Leammuid Biret Rávdná og Juvva. Foto: Ketil Born

Hvor kommer du i fra?

Fra Kárášjohka. Bor i Mo I Rana.

Er du A eller B menneske?

Vært B-menneske, konvertert til A-menneske for å få mer ut av dagen.

Hva er dine morgenrutiner?

I følgende rekkefølge kaffe, vann, yoga praksis, vann, dusjing og så frokost.

Hva gjør deg glad?

Å gjøre andre glad, for da er vi flere som er glad.

Hva gjør deg sint?

Barn som lider.

At noen barn har nugatti som hverdagspålegg.

At usunn mat er billig og at sunn mat er dyrt. Dette er ulogisk for meg.

At det ikke er mer kaffe igjen.

Hva er det du liker med teater?

Direkte kontakten med publikum, og arbeidsprosessen fra første prøvedag til siste forestillingsdag. (Liker ikke timene før en premiere).

Har du noen rutiner som du må gjennomføre før du går på scenen? 

Surya namaskara A og B (solhilsen A og B), spagaten og en siste sjekkrunde på at alt er på plass av rekvisitter og kostymer.

Hvilket tips har du å gi til alle de som går rundt med en skuespiller inni seg?

Hvis det er det eneste yrket du kan tenkte deg, så sats på skuespiller yrket. Hvis du er tvil, velg noe annet. Det er hardt arbeid og lite glamour. Følelsen av å stå foran et publikum er ubeskrivelig.

Du og Juvva reiser jo mye sammen. Hvordan er det å reise med Juvva?

Praktisk og morsomt. Han tar lite plass i bagasjen, billig i matveien, han må stadig ha skryt ellers blir han sur, han tar gjerne en joik eller fem mens vi kjører. Han er så dyktig til å fortelle historier til barn, og så er han flink til å joike, spesielt harejoiken.

Han har en tendens til å bli borte når vi skal starte forestillingen, heldigvis hjelper publikum meg med å lokke han frem. Eneste negative er at han aldri vil være med på kafé eller restaurant å spise, da blir det så ensomt å spise.

Hvordan klarer dere å være venner hele tiden?

Vi prater ikke i munnen på hverandre. Ler masse. Diskuterer hvilke historier som vi skal fortelle i vår neste forestilling. Skryter av hverandre. Vi har like interesser sånn som å fremme, utvikle og formidle samisk kultur.

Er det noe du alltid MÅ ha med når du er ute å reiser?

Mac’en, masse ekstra klær, spirulina og diverse helsekost.

I år er det jo blant annet språkåret. Du er en nordsame i sørsamisk område. Hvilke utfordringer ser du i forhold til språket?

Utfordringen er i finne arena for å høre og praktisere sørsamisk.Tørre å si feil og ta i mot kritikk også fra språkpolitiet, det er da man lærer.

Språket er en av mine største kulturpolitisk hjertesaker i teaterverden. Viktig at det sørsamisk språket ikke dør ut, det ligger mye kulturell rikdom i et språk. Teatret har også et ansvar å bevare, utvikle og fremme språket.

Hvilke forventninger har du til årets Márkomeannu?

Jobbe med mange teaterinteresserte barn og ungdom. Spille forestillingen Juvva i en fullsatt lavvo. Møte masse trivelige mennesker. Oppleve konserter. Leve. Le.

Vi har per i dag allerede to påmeldte til teaterverkstedet. Har du noen hemmeligheter du kan avsløre for barna før du kommer?

Ja, men hysj ikke si til noen at vi skal skremme publikum…

Vi ønsker Leammuid Biret Rávdná og Juvva velkommen til årets Márkomeannu! 

For et spetakkel! Nei, du vet ikke hva du snakker om!

Brrrrriiiiiiiiing! Brrrrrriiiiing! Slumre? Ja, takk!

Fan! Jeg forsov meg. 20 minutter til stabsfrokost. Dusjet heldigvis når jeg kom hjem fra Gállogieddi i går. Eller var det kanskje i natt jeg kom hjem? Tror klokka kunne vært 01.10 når jeg var hjemme. Da hadde jeg vært på farten siden kl.08.30 den dagen. Uansett, godt at jeg dusjet da, mens adrenalinet ennå pumpet lett i gjennom blodårene. Boka ved siden av senga er allerede full av ting jeg skal huske på. Jeg kjiker kjapt over lista og produksjonsplan. Bøgger! Jeg skal hente Cecilia Persson på Tjeldsundbrua om 15 min. Stemmer det ja, jeg rekker ikke stabsfrokosten i dag.

Uten boka ville ethvert forsøk på å møte Jon Blund vært umulig.

Uten boka ville ethvert forsøk på å møte Jon Blund vært umulig.

Klokken er 08.50. Jeg trør et panneband på hodet, bargi t-skjorta og bargi hettegenseren. Man slipper heldigvis å tenke på hva man skal ha på seg disse dagene.

Det er Márkomeannu. Márkomeannu 2012. Det er fredag. Og jeg sender ei melding til Cecilia om at jeg blir 5 minutter forsinket.

Klokken 09.30 parkerer jeg leiebilen til Márkomeannu nede ved sekretariatet. Klokken 10.00 skal Cecilia sitt joikeverksted starte. Cecilia tusler opp alene mens jeg skynder meg innom sekretariatet med leiebilnøklene og finner en stab i oppbruddsstemning etter stabsfrokosten. De har jobb å gjøre, de også. Jeg gnafser til meg til kaffe og innser at jeg rekker kun to slurker før jeg må opp å få joikeverkstedet i gang.

Under stabsfrokosten får vi en oversikt over viktige hendelser i løpet av dagen.

Under stabsfrokosten får vi en oversikt over viktige hendelser i løpet av dagen.

Ting flyter på. Verkstedet klarer seg nå. Og jeg kjiker i boka mi. «Ekaterina kjæm kl.09.00». Panikk! Da skjønner jeg skriften over: «Strøm til duodjistasjon». Og det var også Ekaterina som skulle ha de der skruene til bordet. Jeg ringer Ekaterina. Hun er et annet sted og sier at de er på tur, hun og alle de fra russisk Sápmi. Kl.11.00 starter Mánáidmeannu og russisk Sápmi skal ha en del av stasjonene. Og det er JEG som skulle ordne med det. Ringer hit og dit for å finne ut hvor jeg kan hente strøm i fra. Man kan ikke bare ta strøm fra hvorsomhelst; de kan miste strøm til takka på kjøkkenet eller lyden på scenen kan forsvinne om jeg pøbler det nok til. Men pjuh! Alt løser seg og jeg får noen å hjelpe meg til å plassere ut bordene. De kommer og de får rigget seg til. Jeg får også rigget meg til med min stasjon: lina, sjonglering og diablos. FRUKT! Svarte! Jeg ringer mamma. Hun har allerede kuttet opp frukten hjemme og hadde satt det i kjøleskapet i en boks, akkurat slik jeg spurte om hun kunne gjøre i går. Det hadde jeg glemt! Det står jo ingenting om det i boka mi. MEN, jeg har ingen bil som jeg kan bruke for å komme og hente frukten. Men det har mamma også tenkt på. Frukten er allerede kommet. Hun sendte det med min søster. Det blir fruktpause for barna og instruktører på joikeverkstedet. Så var det klappakakene til alle de andre barna som deltar på Mánáidmeannu. Kjøkkenet! Jeg traver dit og finner en god kollega i fra barnehagen, hun er en mester på mat til mange. Hun hiver seg rundt og sammen får vi servert lunsj til alle barna som etter hvert har kommet.

Kjæresten ringer:

–          Har du spist?

–          Nei, jeg tror ikke det. Men jeg kjenner meg ikke sulten.

–          Men du må gå å spise litt!

Omtenksom kjæreste ringte.

Jeg tar ei klappekake, men har ikke tid å ha noe på den. Den spiser jeg mens jeg forsøker å få tak i en som skulle hjelpe meg i dag. Jeg har nemlig oppdaget at jeg er alene om å få Mánáidmeannu til å rulle. Klokken er snart 13.00.

Resten av dagen går slik. Og når aktivitetene for barna er over skal jeg være backstageansvarlig. Og programmet fra scenen begynner i 19-tiden. Innen den tid skal jeg helst også rekke en tur hjemom for å dusje og ta på meg kofta. Det tar i underkant av en time.

Min dag fortoner seg ikke noe annerledes i forhold til de andre i staben sin dag. Det eneste som er annerledes er at vi har ulike ansvarsoppgaver.

Lykkeboden var stengt. Jeg låste meg inn og fant to rykende varme grilltallerkener. Jeg tenkte at dette var nokså TYPISK og en god beskrivelse av stabens fleksibilitet og ikke minst evige tilstedeværelse.

Lykkeboden var stengt. Jeg låste meg inn og fant to rykende varme grilltallerkener. Jeg tenkte at dette var nokså TYPISK og en god beskrivelse av stabens fleksibilitet og ikke minst evige tilstedeværelse.

Denne dagen kjører jeg hjem i 2-tiden på natten. I morgen er det atter å kreke seg ut av senga i 08.30-tiden. Og i morgen kan jeg overvære stabsfrokosten.

Min mamma pleier å si:

–          At du orke med det dær stresset!

Mine tantebarn pleier å si:

–          Du, tante, katti ska vi fære bortover te Márkomeannu?

Min pappa pleier å holde kjeft når jeg har mye å gjøre.

Min indre stemme pleier å si:

–          Æ e så gla førr at æ får være med på detta. Lage alt detta førr folk. Få henge med gode folk i staben. Og ikkje minst få være med på jobbe med hjertesakan mine samisk språk og samisk kultur.

Noen i fra bygda pleier å si:

–          Fytte grisen så dyrt det e å komme inn!

De samme i fra bygda pleier gjerne også å si:

–          Får vi fan ikkje ta med egen drekka nu!

Duodjidamene på kjøkkenet pleier gjerne på søndagene å si:

–          Hvis du tar et kakestøkke i tillegg så blir kaffen gratis.

Noen i fra staben sier hvert år:

–          Æ så det va kommen folk på campen. Endelig e vi i gang igjen. Detta e jo så artig.

Enkelte fra andre festivaler kan tillate seg å si:

–          Ser jo at dåkker har en del nybegynner feil som vi kan hjelpe dåkker med.

Noen barn pleier å si:

–          I år ska æ på Márkomeannu!

Noen foreldre pleier å si:

–          Nu har vi måtta bynt å legge ferien opp etter katti Márkomeannu e.

Noen andre sier:

–          Márkomeannu – syndenes pøl!

Noen politikere pleier gjerne å si, under valgår vel og merke:

–          Jeg stiller opp som frivillig!

Festivalleder Runar sier i år:

–          Det blir ingen Márkomeannu til neste år!

Birger Nymo sier da:

–          Vi skjønner jo at de som jobber med festivalen er slitne. Det er tungt å jobbe gratis.

Várdobáiki sin styreleder sier:

–          Det vil være et uvurderlig tap for regionen om festivalen forsvinner.

Noen andre sier:

–          Må man ha så mye penger for å lage en festival? Vi klarte jo helt fint å lage gode samefester før uten et rått øre.

Jeg sier:

Vi vil være en kulturaktør for hele Sápmi, ikke en samefestaøktør. KULTURaktør, hører du. Men tenk om de som jobber med kultur, altså de utenom Márkomeannus frivillige og stab, aldri skulle fått brød på bordet for å gjøre det. Hvilken utvikling kan vi da forvente oss i Sápmi?

–          Kain du komme å joike førr litt tørkakjøtt? Ta med egen lavvu.

Vi i staben til Márkomeannu jobber frivillig. Vi jobber gratis. Og sjøl har jeg brukt 9 av mine sommerferier på å jobbe med Márkomeannu. Lønna jeg får er noe av det beste. Jeg møter nemlig mange folk fra Sápmi, smilende festivalpublikummere, barn som ønsker seg til Márkomeannu, barn og unge som ønsker seg kofte til Márkomeannu, det samiske språket er synlig i region i hvert fall i ei uke i året. Jeg betaler til og med for å få være med på dette. Betaler telefonregninga sjøl, betaler bensinen sjøl. Tar meg heller ikke annen sommerjobb.

Men sjøl sier vi, på søndag etter Márkomeannu vel og merke:  -Fan, at vi orke det herran. Rydde opp etter folk. Rigge ner alt vi satt opp i fårje vekka. Phoff!

Men sjøl sier vi, på søndag etter Márkomeannu vel og merke:
– Fan, at vi orke det herran. Rydde opp etter folk. Rigge ner alt vi satt opp i fårje vekka. Phoff!

Jeg kan ikke være foruten Márkomeannu. Det er jo Márkomeannu som er sommer for meg. Det er også slik jeg får hengt med vennene mine i fra marka. Vintrene blir heller ikke så lange og mørke når man kan ta kaffekoppen, åpne pc’en og logge inn på Márkomeannu sitt forum. Alltid noe å engasjere seg i på forumet.

du vet ikke hva du snakker om

Å komme med kritikk og kjipe råd om hvordan vi bør drives gjør bare at jeg kjenner at jeg har lyst å spytte vedkommende i trynet å si. «Du vet ikke hva du snakker om!» Men da ender jeg opp på forsiden som Liv Signe Navarsete, og det vil jeg ikke. Så etter å ha tatt anti-hissighetskurset så sier jeg heller til deg som tror du vet hvordan vi skal drives: «Kom gjerne med innspill, men jeg hører ikke hva du sier før du har forsøkt deg som en av staben. STABEN ja, ikke som frivillig som gir 8-timers erfaring, men som stab hvor du jobber fra 08.30 til minst kl.02.00 i hvert fall en av dagene.» Noen råd sklir selvfølgelig lettere gjennom tarmtottene mine, men det er fordi de stemmer mer med virkeligheten jeg opplever med å jobbe med Márkomeannu. Men generelt får jeg fort čirga. Men, heldigvis, oftest går jeg rundt med en fin mage og glade følelser inni meg rett og slett fordi jeg er så steike glad i den Márkomeannu. Men jeg kjenner at det å bråvåkne om morgenen å være stresset, for så å jobbe hele dagen i to uker i juli er noe jeg kunne endret litt på. Jeg ønsker rett og slett å ha mer tid til å NYTE! Tenk om jeg kunne fått nyte festivalen, og selvfølgelig uten å få čirga, som man jo så lett kan få når det står en person fremfor deg og skal fortelle deg hvordan du kan gjøre det bedre.

Og som en avslutning på dette så må jeg bare fortelle dere at sjøl om vinmonopolet på Evenskjer fortsatt spør etter legitimasjon (som de for så vidt spør alle om, så ikke føl deg lurt til å tro du ser ung ut), så begynner jeg å bli eldre og har løst til å vie tid til lillebane og kjæresten og ikke minst å kunne nyte samisk musikk og samisk kultur i sjølsydd kofta sammen med vennene mine i fra marka.

Så noe må endres! Og det er ikke telefonregninga og bensin jeg vil ha betalt for. 

Lørdagskvelden og selve Márkomeannu er over når lydfolkene lukker døra. Da er som regel klokka blitt 03.30-04.00.

Lørdagskvelden og selve Márkomeannu er over når lydfolkene lukker døra. Da er som regel klokka blitt 03.30-04.00.

Vuoi, dan áigasas nuorat!

Ungdommen har laga konsert med årets samiske artist SlinCraze.

Ungdommen har laga konsert med årets samiske artist SlinCraze.

Det startet i høstmørket. Tone og jeg hadde, i regi av Várdobáikis Nuoraidjoavku, fyrt opp i lavvoen, tent lykter som skulle vise vei til lavvoen, laget mat og drevet med sms og facebook terror for å informere om at nå skjer det noe for ungdommen. Det kom to stykker, og det var to av mine søskenbarn som sikkert følte at de ikke hadde noe annet valg. Vi fikk noen tips om hvordan vi kunne få flere til å komme. Og tipsene var simple: Hvis dere får de rette folkene til å komme så vil de dra med seg flere. Vi måtte altså jakte på naturlige ledere i en ungdomskultur hverken Tone eller jeg kunne si at vi var verdenskjente i. Men vi forsøkte. Til neste gang hadde vi gått ennå mer direkte på folk. Og det hjalp. Neste treff var kom det ni stykker. Vi fikk i midlertidig vite at grunnen til at mange av dem var kommet var fordi det denne gangen passet med skolen deres. Treffet etter det kom det fire stykker. Og siden den gang har det vært de fire.

Når det skal evalueres er det lett å dra den slutningen at ungdommen er vanskelig, de bryr seg ikke og vil helst gjøre andre ting. Men er det virkelig så? Er det en ting jeg har lært meg om ungdommen så er det det at de er eksperter på å forstå sin egen kultur. Og det er et faktum som er viktig å huske på; ingen vet bedre enn ungdommen selv om hva som er bra å dra på og hva som er verdt å oppleve.

Etter hvert fikk Nuoraidjoavku utfordringen med å arrangere en ungdomskonsert. Da lanseringen av utfordringen fant sted husker jeg at de fire satt i sofaen på Nuoraid Siida. Øynene deres sperret opp og det kom forsiktige, vantroe smil. For meg en positiv tilbakemelding. De tok utfordringen og gikk løs på oppgaven så å si med en gang. Med seg på laget fikk de Tone, meg og produsenten til Márkomeannu; Ellen. Siden da møttes de fire ungdommene på Várdobáiki hver mandag frem mot konserten. Ungdommen har hatt ansvaret for alt selv. Tone, Ellen og jeg har trådd til når de har bedt oss om noe, og ellers har vi vært vaktbikkjer for å se til at de ikke glemte noe underveis.

Ungdommen lager intimkrok på grendehuset. Silkt må man ha på en ungdomskonsert.

Ungdommen lager intimkrok på grendehuset. Slikt må man ha på en ungdomskonsert.

Det har kommet ganske mange A-ha’er i denne i prosessen. Og nå bør alle i staben til Márkomeannu ta frem skriveblokka og notere ned, for nå kommer noen nyttige tips til oss som ønsker at Márkomeannu skal ha et godt program også for ungdommen.

A-ha 1: Når man skal handle inn til en kiosk på en ungdomskonsert så trenger man bare tre sorter brus: Fanta, Cola og Urge. Og et sukkerfritt alternativ er Cola light. Nå så jeg at det stod flere sorter i kjøleskapet når det var handlet inn, og hvem som tok beslutningen om å handle flere sorter, det må jeg spørre dem om. For det er interessant.

A-ha 2: Av godteri kjøper man Firkløver, Melkesjokolade og Smurf. Ferdig med den saken!

A-ha 3: Ungdommen ville gjerne at det skulle stå kl.21.00 på plakaten. Her prutet vi voksne og argumenterte for en tidligere åpningstid fordi det var fint om folk var på plass før konserten faktisk startet. Tidspunktet ble 19.30. Og i dag tenker jeg at et litt senere tidspunkt hadde ikke gjort noe. Ungdommen er som voksne når det gjelder fenomenet om å gå på en konsert på et utested: man kommer ikke før det er nødvendig å komme til konserten.

A-ha 4: Da avslutningstidspunktet ble diskutert mente vi voksne at kl.23.00 måtte være bra tidspunkt. Her ble det protester fra ungdommen som sa kl.24.00. Vi måpte og spurte om det ikke var ALT FOR sent! Lærdom: Ungdommen er som voksne her også; dansingen og latteren sitter løsere utover kvelden. Og ungdommen er ikke barn når det kommer til leggetid. I dag er jeg glad vi holdt på til kl.24.00, for DA, rundt DET tidspunktet, var diskoteket blitt en høydare.

A-ha 5: Ellen og jeg meldte oss frivillig til å sitte i Dj boden, mest fordi vi skulle bruke Audiolight sitt dyre og høyteknologiske utstyr. Vi hadde suksess på ett område, og det var det: Vi hadde nemlig tatt med Spotify premium, trådløst nett og en pc. Jeg spurte ungdommen om hvilken musikk de ville ha og da fikk jeg tips om å hente spillelister fra Russ 2013 og søke Party 2013. Og vips! Som en åpning på det hele spilte jeg fra A og B lista til P3, men det kan jeg si dere med en gang: Det er ikke uten videre noen suksess. Vi fikk bemerkningen om at musikken ikke var så bra. Etter konserten spilte vi igjen det vi trodde funket, men da kom ønsket om Justin Bieber. Fire låter fra han på rad. Alle danset! De var strålende fornøyd. Etter det var de heldigvis flink å komme med sine ønsker til oss gamle kjerringer (ja i denne sammenheng) og de var heldigvis også flinke til å stave de ulike tingene til oss. Vi hadde jo ikke hørt om halvparten: «Hææææ, korsn ,ka det e? Æ meine, korsn skriv æ det?!» Og gjett om det ble dårlig stemning da vi hadde letet frem det vi trodde var Gangnam style og det viste seg å være en coveret ballade. Voi voi! Hvem husker vel at det er PSY som har den låta?

A-ha 6: Jeg var i dialog med en litt eldre ungdom.

«Åja, kom det såpass mange! Det hadd æ’kje trudd!»

«Ka du meine? E du overraska?»

«Ja, vi ungdommen e nu så træg med å fære på ting»

Igjen en tilbakemelding på at dette med ungdom er noe spesielt. Og man må ikke glemme det faktum at de faktisk er små voksne; de ter seg som voksne når det kommer til leggetid og når det er greit å danse. De orker ikke bruke tid på noe som ikke høres artig ut. Og musikken de hører på er musikken for ungdom der og da. Og er du i tvil: søk party 2013 eller finn ut hva russen hører på i år.

Jeg kan ikke si annet enn at de fire ungdommene som har arrangert en hel ungdomskonsert og diskotek, det er ungdommer med tæl i. De tar utfordringer på strak arm. De er ærlige. De sier i fra om sine begrensninger. De sier i intervju til avisa at de har lært at det er mange ting som må plass før en konsert, og det var mer enn de trodde. Og på toppen av det sier de at dette kommer de til å få bruk for når de skal begynne å jobbe med Márkomeannu. #Jubel i Márkomeannu staben.

Jeg kan ikke si annet enn at markas flotteste ambassadører heter: Kaja Sofie Pedersen, Elise Broderstad, Monika Olsby og Kristoffer Nikolaisen. Og om de nå ikke skulle ende opp i staben så har i hvert fall markebygda ungdom som jobber med hjertet for at det skal skje noe på plassen de bor på.

Unge, men DYKTIGE! De kommer til å bli ettertraktet  i Márkomeannu sin stab i årene fremover.

Unge, men DYKTIGE! De kommer til å bli ettertraktet i Márkomeannu sin stab i årene fremover.

Mii leat sámi, mii leat čeavla. Det står på ryggen til fire ungdommer som denne vinteren har vært en del av det faste inventaret på Várdobáiki sin Nuoraidjoavku. Jeg kan ikke si meg annet enn at de har all grunn til å være stolt!

Og kjære ungdom, takk for at dere har lært meg så mye! All my people, Don’t stop believin’, Speak now about How to be a heartbreaker, så blir det Afterski for Gentlemen og avslutte med en Gangnam style før vi tar fullstendig av og brøler ut at  Æ vil bare dans.

Tre av dem i firerbanden som her gjør siste forberedelser før konserten.

Tre av dem i firerbanden som her gjør siste forberedelser før konserten.