Giela giela

«En fråga! Varför reser sig inte samen med att skriva? Vad väntar han på?» Dette skriver den samiske forfatteren Paulus Utsi i innledninga til sin diktdebut Giela giela fra 1974. Utsi var nesten 60 år da han debuterte, men han hadde skrevet store deler av livet. Han følte at samfunnet han levde i sto på kanten av et stup, og han så at språket han var vokst opp i var i ferd med å fortrenges.

Paulus Utsi kom fra en reindriftsfamilie og ble født på Lyngseidet i 1918. Året etter gjorde en ny reinbeitekonvensjon mellom Norge og Sverige at svenskregistrerte samer ikke lenger fikk krysse grensa til Norge. Paulus var en av de siste «svenske» samene som ble født på Lyngseidet. Presset på det begrensede beitelandet gjorde at familien Utsi få år senere ble tvunget til å flytte sørover for å finne bedre beitekår. Dette var ikke noe nytt i deres familie. Paulus Utsis oldeforeldre vokste opp med reindrift i Jukkasjärvi-området. Hans besteforeldre vokste opp i Kautokeino. Hans foreldre i Karesuando. Og han kom selv til å vokse opp med reindrift i Sirkas sameby, nær Porjus. Gjennom generasjoner hadde de blitt drevet fra skanse til skanse og endt opp i Sirkas, hvor Luleälven var blitt gjort til satsningsområde for vannkraft i 1920. Familien Utsi og de andre samene i Sirkas ble maktesløse øyenvitner til vannet som flommet opp av de stadig flere demningene og druknet mer og mer reinbeiteland. Paulus Utsis svar på dette var språket. Han skrev.

Det Paulus Utsi forsto var betydninga av å ha et språk. Å ha en skriftkultur hvor stein legges på stein legges på stein. Å skape et grunnlag for å formidle vår posisjon i samfunnet, i verden, og å hjelpe oss til å forstå oss selv. Dette behovet så Utsi og han ble en av pionerene for den moderne, samiske skriftkulturen vi har i dag, det som er eksistensgrunnlaget for vår retorikk, både kunstnerisk, politisk og ellers.

Vi samer blir stadig, både som gruppe og hver for oss, minnet på hvorfor vi behøver en sterk skriftkultur. I går, på dagen for Sametingsvalget i Sverige, tok den svenske avisa Expressen på lederplass til orde for å legge ned det svenske Sametinget under overskrifta «Skrota tinget». Det mest urovekkende med denne artikkelen er den historie- og kunnskapsløse argumentasjonen som slipper til på lederplass i en av Sveriges største aviser. At en leder viser at den ikke er i nærheten av å forstå hva begrepet «urfolk» innebærer og impliserer er svært kritikkverdig, men dessverre symptomatisk. Også i Norge ser vi tilløp til denne typen argumentasjon fra folk man skulle tro visste bedre, men heldigvis ikke på lederplass i landets største aviser. Foreløpig.

I saker som denne kommer den samiske skriftkulturen til nytte. Fundamentet for å imøtegå denne typen sviktende argumentasjon eksisterer. I lydklippet her viser SVT Sápmis Jörgen Heikki hvordan slik argumentasjon avkles enkelt og greit ved å henvise til fakta. Her ville også Antirasistisk senters nye nettverktøy Samisk myteknuser, hvor myter om samer knuses ved hjelp av fakta og retorisk presisjon, kunne vært satt i effektiv bruk. Kanskje hadde Expressens lederartikkel blitt umulig å skrive om lederskribent Eric Erfors hadde fått bruke et kvarter på å lese seg opp på Samisk myteknuser-sida før han satte fingrene til tastaturet.

2013 er språkår i Norge. Det er viktig å minne oss om at det er i språket alt begynner, det er i språket vi formuleres og strekker oss ut i verden. Márkomeannu feirer språkåret på flere måter, men det mest iøyefallende kommer kanskje fra hovedscenen i form av den unge artisten Katarina Barruk. Hun er en av dem som har reist seg ved å skrive. Hun skriver sangtekstene sine på umesamisk, et språk knapt noen lenger snakker. I språket skaper Barruk et grunnlag for kulturoptimisme og et springbrett for å bygge bevissthet, engasjement og ikke minst fasthet. Ei fasthet og myndighet som er nødvendig for å motstå presset mot kulturen.

Det som var viktig for Paulus Utsi i 1974 er viktig for Katarina Barruk i 2013. Det er viktig for oss alle. Og det vil det fortsatt være.

På Márkomeannu 2013 får du høre Katarina Barruk synge på et utrydningstruet språk.  Foto: Peter Steggo

På Márkomeannu 2013 får du høre Katarina Barruk synge på et utrydningstruet språk.
Foto: Peter Steggo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s