Skatten i skogen

Vi har sluppet årets program, artist-line-up-en er klar, det er den siste helga i juli som gjelder og magen er full av sommerfugler.

«Men hva er det? Er det ulda?»

Ulda? Den samiske huldra? Det var spennende. Og det var tåke. Regnåret 2012 hadde nemlig én fordel: Kulturskogen.

Det regnet og regnet. Publikum fulgte med guiden inn i skogen. Den var en skatt. Der skogen startet satt det en og spilte trommer på kasseroller under et tre. Lenger inni skogen møtte publikum en poet som leste pusten ut av dem. De visste ikke hvilken vei de skulle se.

Så et bål. Knitringen og lukta. Og et band som spilte konsert. Deretter kom den røde. Så den hvite. Den røde var en merkelig skapning som dro publikum med lenger og lenger inni skogen. Den hvite satt i elva under fossen.

Og hele tiden var det tåke. Kulturskogen ble magisk på grunn av regnværet. Elva og fossen hadde ikke vært der om det hadde vært en sommer med fint vær.

Kulturskogen var en av mine beste og sterkeste opplevelser under fjorårets Márkomeannu. Selv jeg, som hadde vært med på å lage skogen og visste hva som skulle skje, ble så fascinert at jeg glemte både tid, sted og regnværet.

I 2013 arrangeres Kulturskogen for tredje gang. Den er en skatt på festivalprogrammet. Du får ikke vite hva som skal skje på forhånd. Du må bare følge med guiden inn i skogen. Én time senere er du tilbake.

Møt opp ved gammen på Gállogieddi lørdag under festivalen enten kl. 15.30 eller kl. 16.00 for å bli med inn i Kulturskogen. Og husk: Om det skulle regne, er det ingen grunn til å la være.

Kulturskogen 2012. Foto: Marita Kristin Eilertsen / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Eirik André Skrede. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Ánnámáret Ensemble. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Kulturskogen 2012: Mara & The Strange Sound. Foto: John Henry Storhaug / Márkomeannu

Reklame

Program og nytt design

Det er den dagen i året da alle deadliner er nådd og vi endelig skal vise Sápmi hva vi har å tilby i år. Nå skal programmet ut til folket, og man skulle kanskje tro at jeg som festivalleder ikke har noen spenningsmomenter knyttet til denne dagen, siden jeg kjenner til hele programmet fra før.

Men dagen i dag er utrolig spennende også for oss som jobber med Márkomeannu, siden det i tillegg er den dagen i året vi bytter grafisk profil. Nye elementer skal inn i brosjyre, plakater, nettside og sosiale medier. Spenningen hvert år er om det vil fungere, og om folk vil synes det er en naturlig profil for nettopp Márkomeannu.

Vi har i alle år lagt veldig stor prestisje i at den grafiske profilen skal tilføre noe nytt, og vi bruker mye tid på å finne ideer og komme med tilbakemeldinger til denne prosessen.

Det er Tor Åge Vorren, nå tilknyttet designbyrået Rød Tråd, som er utvikleren av den grafiske profilen. For 11. gang på rad. Jeg ønsker å skryte hemningsløst av resultatet, for hvert år føler vi at designet tilfører Márkomeannu en helt egen dimensjon, samtidig som at designet har en Márkomeannusignatur.

Klarer du å tolke noe fra årets plakat? Lite er tilfeldig, og det er opp til den kreative sjel å finne budskapet!

Giela giela

«En fråga! Varför reser sig inte samen med att skriva? Vad väntar han på?» Dette skriver den samiske forfatteren Paulus Utsi i innledninga til sin diktdebut Giela giela fra 1974. Utsi var nesten 60 år da han debuterte, men han hadde skrevet store deler av livet. Han følte at samfunnet han levde i sto på kanten av et stup, og han så at språket han var vokst opp i var i ferd med å fortrenges.

Paulus Utsi kom fra en reindriftsfamilie og ble født på Lyngseidet i 1918. Året etter gjorde en ny reinbeitekonvensjon mellom Norge og Sverige at svenskregistrerte samer ikke lenger fikk krysse grensa til Norge. Paulus var en av de siste «svenske» samene som ble født på Lyngseidet. Presset på det begrensede beitelandet gjorde at familien Utsi få år senere ble tvunget til å flytte sørover for å finne bedre beitekår. Dette var ikke noe nytt i deres familie. Paulus Utsis oldeforeldre vokste opp med reindrift i Jukkasjärvi-området. Hans besteforeldre vokste opp i Kautokeino. Hans foreldre i Karesuando. Og han kom selv til å vokse opp med reindrift i Sirkas sameby, nær Porjus. Gjennom generasjoner hadde de blitt drevet fra skanse til skanse og endt opp i Sirkas, hvor Luleälven var blitt gjort til satsningsområde for vannkraft i 1920. Familien Utsi og de andre samene i Sirkas ble maktesløse øyenvitner til vannet som flommet opp av de stadig flere demningene og druknet mer og mer reinbeiteland. Paulus Utsis svar på dette var språket. Han skrev.

Det Paulus Utsi forsto var betydninga av å ha et språk. Å ha en skriftkultur hvor stein legges på stein legges på stein. Å skape et grunnlag for å formidle vår posisjon i samfunnet, i verden, og å hjelpe oss til å forstå oss selv. Dette behovet så Utsi og han ble en av pionerene for den moderne, samiske skriftkulturen vi har i dag, det som er eksistensgrunnlaget for vår retorikk, både kunstnerisk, politisk og ellers.

Vi samer blir stadig, både som gruppe og hver for oss, minnet på hvorfor vi behøver en sterk skriftkultur. I går, på dagen for Sametingsvalget i Sverige, tok den svenske avisa Expressen på lederplass til orde for å legge ned det svenske Sametinget under overskrifta «Skrota tinget». Det mest urovekkende med denne artikkelen er den historie- og kunnskapsløse argumentasjonen som slipper til på lederplass i en av Sveriges største aviser. At en leder viser at den ikke er i nærheten av å forstå hva begrepet «urfolk» innebærer og impliserer er svært kritikkverdig, men dessverre symptomatisk. Også i Norge ser vi tilløp til denne typen argumentasjon fra folk man skulle tro visste bedre, men heldigvis ikke på lederplass i landets største aviser. Foreløpig.

I saker som denne kommer den samiske skriftkulturen til nytte. Fundamentet for å imøtegå denne typen sviktende argumentasjon eksisterer. I lydklippet her viser SVT Sápmis Jörgen Heikki hvordan slik argumentasjon avkles enkelt og greit ved å henvise til fakta. Her ville også Antirasistisk senters nye nettverktøy Samisk myteknuser, hvor myter om samer knuses ved hjelp av fakta og retorisk presisjon, kunne vært satt i effektiv bruk. Kanskje hadde Expressens lederartikkel blitt umulig å skrive om lederskribent Eric Erfors hadde fått bruke et kvarter på å lese seg opp på Samisk myteknuser-sida før han satte fingrene til tastaturet.

2013 er språkår i Norge. Det er viktig å minne oss om at det er i språket alt begynner, det er i språket vi formuleres og strekker oss ut i verden. Márkomeannu feirer språkåret på flere måter, men det mest iøyefallende kommer kanskje fra hovedscenen i form av den unge artisten Katarina Barruk. Hun er en av dem som har reist seg ved å skrive. Hun skriver sangtekstene sine på umesamisk, et språk knapt noen lenger snakker. I språket skaper Barruk et grunnlag for kulturoptimisme og et springbrett for å bygge bevissthet, engasjement og ikke minst fasthet. Ei fasthet og myndighet som er nødvendig for å motstå presset mot kulturen.

Det som var viktig for Paulus Utsi i 1974 er viktig for Katarina Barruk i 2013. Det er viktig for oss alle. Og det vil det fortsatt være.

På Márkomeannu 2013 får du høre Katarina Barruk synge på et utrydningstruet språk.
Foto: Peter Steggo

Hipp hurra

Dette har ikke noe med festivalen Márkomeannu å gjøre. Men det handler om det samiske, som nok en gang ufrivillig dras inn i en kulturkrig når det nærmer seg 17. mai. Det finnes visst mange som mener at samisk kultur ikke hører hjemme på denne festdagen, og derfor føler jeg at innlegget passer på bloggen vår. Men først og fremst er dette min personlige bønn om at vi en dag får slippe debatten helt.

Jeg innrømmer det først som sist. Jeg feirer som regel 17. mai med stor glede, og jeg har alltid syntes at det er en dag det er verdt å feire for alle oss som har hjemmeadresse i Norge, også for alle som er samer. Til syvende og sist er 17. mai for meg en flott feiring av grunnloven som også beskytter samisk kultur og samfunn, og for meg har grunnlovsdagen vært en fin feiring som inkluderer alt som er fint med Norge, og da spesielt som en feiring av mangfoldet . Men den flaggdebatten som igjen har blusset opp gjør meg rett og slett kvalm.

Faksimile: Nettsak på Altaposten.no i dag.

Hver gang jeg hører et argument om at 17. mai handler om å feire det norske og at det liksom skal utelukke et samisk flagg eller et islandsk flagg (som det argumenteres for i denne artikkelen i Altaposten i dag), så undres jeg over hvordan det er mulig å gjøre en så grov feiltolking av hva grunnlovsdagen er. Uttalelser som at «samene har sin egen festdag»  er jo ikke bare historieløst med tanke på hva grunnlovsdagen er – det er også tuftet på en merkelig tolkning av at det samiske liksom skal være noe som ikke er en del av Norge og det norske fellesskapet. Her sauses for øvrig debattene sammen, og alle som ikke lydig stiller seg lydig opp i toget med et norsk flagg får høre det, være seg om vi er et urfolk i Norge eller innvandrere fra Sverige og Polen.

Jeg har selv vært en ivrig feirer av 17. mai siden jeg flyttet til Oslo i 2006, og har stolt godt rundt i Oslos gater med kofta på og et norsk flagg i handa. Men i år føler jeg meg nærmest skviset ut av dette fellesskapet. Hva er det med disse kulturfundamentalistene som insisterer på å gjøre 17. mai til en del av en kulturkrig der det norske skal ekskludere oss andre? I år føler jeg ikke at jeg kan gå med et norsk flagg, ikke fordi jeg ikke føler meg norsk, men fordi jeg ikke klarer å være en nyttig idiot for de kreftene som ønsker å ekskludere i stedet for å inkludere på 17. mai.

Meg på 17 mai i fjor. Dette skjer nok ikke i år. Foto: Ingrid Harvold Kvangraven.

Nei, gi meg et samisk flagg til venstrehånda og et flagg fra Kurdistan, Grønland eller Vest-Sahara til høyrehanda, så skal jeg gå rundt og vifte stolt med to flagg i år også. Får jeg ikke lov til det, så blir jeg heller hjemme.

Reisebrev fra Moskva

Du vet når du er ute og reiser og stadig møter den og den naboen, han fra nabobygda og hun som er fra bygda og jobber i hjemmesykepleien? Bortsett fra at det ikke er bygdefolket du møter, men noen som er prikk like. Slik er det her.

Jeg er for tiden i Moskva, hvor jeg deltar på urfolksfestivalen Treasures of the NORTH for Márkomeannu. Vi er i paviljong nummer 69, og her er det urfolk fra nord, Sibir og Det fjerne østen. Naboen er kanskje komi, han fra nabobygda er nenets og hun som er fra bygda og jobber i hjemmesykepleien, er indianer fra Kamchatka.

Sammen med samene fra Lujávri (Lovozero) utenfor Murmansk representerer vi samene som urfolk her på festivalen. «Vi» er en delegasjon fra norsk side av Sápmi, har fått gruppenavnet Viesttarmearra (Vesthavet) og består av representanter fra Várdobáiki samisk senter, Várdobáiki museum, Romssa Sámiid Duodji, Duodje Nordlánnda og Stuornjárgga sámiid duodji, i tillegg til meg fra Márkomeannu.

I dag er tredje og siste dag av festivalen.

Jeg føler meg så utrolig priviligert som får møte min egen historie på denne måten. Bygdefolket i verden. Forskjeller, ja, i massevis. Men sterke, sterke likheter.

Det er så fint å være en del av noe større. Jeg har mest lyst til å juble høyt. Og felle en liten tåre.

Vi danser sammen med samene fra Lujávri på festivalen. Dans står ikke så sterkt blant samene i vårt område, på norsk side, men det gjør det hos samene på russisk side.

Inna Marja Amundsen representerer oss med sang på festivalen.

Soundtrack: Niko Valkeapää – Ale ipmir boastut

De fleste har det nok på samme måte, eller kjenner seg igjen i det jeg skriver om her.

Det å slå på ei låt og bli kastet tilbake i tid der du opplevde noe spesielt som akkurat den låta har klart å ta vare på gjennom musikken. Enten må du bare skynde deg å slå av igjen fordi det ikke passer til situasjonen nå, fordi det ikke var et godt minne eller fordi du vil ta vare på stemninga som sitter fast i låta. Eller så lar du den stå på og  mimrer om noe som har vært.

Det å ha en sang som minner deg om en bestemt plass, person, øyeblikk, stemning.

Lyden av Márkomeannu 2012 ble for meg Lovisa Negga sitt første album. I månedene etter festivalen kunne jeg ikke høre på «Stunden äger, ångern suger» uten å se for meg festivalsletta, få en slags sommerfølelse og være litt vemodig for at festivalen var over.

I år har jeg funnet mitt festivalsoundtrack lenge før fesitvalstart. Da staben diskuterte kandidater til årets lineup og Niko Valkeapää ble foreslått tenkte jeg umiddelbart «JA!». Hans seneste album kom ut i August 2012 og bærer navnet «ÄÄ». Staben fant ut at dette kunne være konseptet for hans opptreden i år, siden alle var positiv til Niko, og kjempepositiv til albumet. Jeg måtte kommentere at jeg virkelig ser frem til «Ale ipmir boastut» utover festivalområdet. Og da var det gjort. Årets festivalsoundtrack kom på plass

Nå vil jeg prøve å smitte dere som leser dette med ÄÄ-sommerfølelse 2013.
Hør på Ale ipmit boastut! Hør på hele albumet! Forbered deg til festival og kjenn hvor fint det skal bli å være på Gallogieddi igjen. Se frem til en nydelig avslutning på fredag 26. juli. Håp på at Niko Valkeapää skal være ikledd sin sedvanlige hvite skjorte med psykedeliske blomster. (#skjortatilniko)

Hver gang jeg hører på Ale ipmir boastut blir jeg brakt til fremtiden, til Márkomeannu 2013. Jeg ser for meg scenen og sletta som bader i kveldssol. Lyden av det hese blåseinstrumentet som avslutter de siste minuttene av sangen kan høres utover hele området og gir meg frysninger. Følelsen av sommer, sol, festival og sjelefred.

Åh, kor æ glede mæ til det!

ÄÄ på WiMP

ÄÄ i iTunes store