Jeg tenkte at årets første blogginnlegg fra meg skulle omhandle det som opptar så mange i Márkomeannustaben i 2013. Fødsler. Barn. Márkomeannubarn.
Čiermmis er det man får/føler når så mange fine Márkomeannubarn kommer til verden.
Det er gjerne sånn at når sentrale medlemmer av staben får seg kjæreste, så blir kjærestene fort innrullert i festivalarbeid de også. Er forholdet seriøst, så er de snart en del av staben. Det virker nesten som det er en regel med få unntak.
En Njannji er første steg mot et Márkomeannubarn.
Gleden var stor da to av stabsmedlemmene i høst på stabsmøtet annonserte at de ventet barn. Tenk, et Márkomeannubarn skulle komme til verden!
En måned senere ble barn nummer to overraskende annonsert av et stabpar. Da vi i påska hørte at et tredje av de kvinnelige stabsmedlemmene var med barn, så åpenbarte det seg et tydelig mønster. Det går en slags (gledelig) epidemi av fruktbarhet gjennom staben, og ingen er immune.
En lett panikk spredte seg; hva hvis ALLE blir smittet? Klarer vi å gjennomføre sommerens festival? Nå må de snart komme opp med en liten kur som bremser smitteeffekten et par måneder. Vel har vi laget ammerom på sceneloftet, men det rommer definitivt ikke flere enn tre mødre, og vi trenger å ha noen stabsmedlemmer igjen!
Čirga får man nok oppleve med et Márkomeannubarn.
Nå er den første av Márkomeannubabyene født. Gratulerer så mye til nestleder Susanne og stabsmedlem Marius med den fantastisk flotte gutten deres. Det er virkelig en gledelig tid. Nyt festivalpermisjonen!
Første kvinne smittet av epidiemien.
GULAK gus buzza? 