Vuoi, dan áigasas nuorat!

Ungdommen har laga konsert med årets samiske artist SlinCraze.

Ungdommen har laga konsert med årets samiske artist SlinCraze.

Det startet i høstmørket. Tone og jeg hadde, i regi av Várdobáikis Nuoraidjoavku, fyrt opp i lavvoen, tent lykter som skulle vise vei til lavvoen, laget mat og drevet med sms og facebook terror for å informere om at nå skjer det noe for ungdommen. Det kom to stykker, og det var to av mine søskenbarn som sikkert følte at de ikke hadde noe annet valg. Vi fikk noen tips om hvordan vi kunne få flere til å komme. Og tipsene var simple: Hvis dere får de rette folkene til å komme så vil de dra med seg flere. Vi måtte altså jakte på naturlige ledere i en ungdomskultur hverken Tone eller jeg kunne si at vi var verdenskjente i. Men vi forsøkte. Til neste gang hadde vi gått ennå mer direkte på folk. Og det hjalp. Neste treff var kom det ni stykker. Vi fikk i midlertidig vite at grunnen til at mange av dem var kommet var fordi det denne gangen passet med skolen deres. Treffet etter det kom det fire stykker. Og siden den gang har det vært de fire.

Når det skal evalueres er det lett å dra den slutningen at ungdommen er vanskelig, de bryr seg ikke og vil helst gjøre andre ting. Men er det virkelig så? Er det en ting jeg har lært meg om ungdommen så er det det at de er eksperter på å forstå sin egen kultur. Og det er et faktum som er viktig å huske på; ingen vet bedre enn ungdommen selv om hva som er bra å dra på og hva som er verdt å oppleve.

Etter hvert fikk Nuoraidjoavku utfordringen med å arrangere en ungdomskonsert. Da lanseringen av utfordringen fant sted husker jeg at de fire satt i sofaen på Nuoraid Siida. Øynene deres sperret opp og det kom forsiktige, vantroe smil. For meg en positiv tilbakemelding. De tok utfordringen og gikk løs på oppgaven så å si med en gang. Med seg på laget fikk de Tone, meg og produsenten til Márkomeannu; Ellen. Siden da møttes de fire ungdommene på Várdobáiki hver mandag frem mot konserten. Ungdommen har hatt ansvaret for alt selv. Tone, Ellen og jeg har trådd til når de har bedt oss om noe, og ellers har vi vært vaktbikkjer for å se til at de ikke glemte noe underveis.

Ungdommen lager intimkrok på grendehuset. Silkt må man ha på en ungdomskonsert.

Ungdommen lager intimkrok på grendehuset. Slikt må man ha på en ungdomskonsert.

Det har kommet ganske mange A-ha’er i denne i prosessen. Og nå bør alle i staben til Márkomeannu ta frem skriveblokka og notere ned, for nå kommer noen nyttige tips til oss som ønsker at Márkomeannu skal ha et godt program også for ungdommen.

A-ha 1: Når man skal handle inn til en kiosk på en ungdomskonsert så trenger man bare tre sorter brus: Fanta, Cola og Urge. Og et sukkerfritt alternativ er Cola light. Nå så jeg at det stod flere sorter i kjøleskapet når det var handlet inn, og hvem som tok beslutningen om å handle flere sorter, det må jeg spørre dem om. For det er interessant.

A-ha 2: Av godteri kjøper man Firkløver, Melkesjokolade og Smurf. Ferdig med den saken!

A-ha 3: Ungdommen ville gjerne at det skulle stå kl.21.00 på plakaten. Her prutet vi voksne og argumenterte for en tidligere åpningstid fordi det var fint om folk var på plass før konserten faktisk startet. Tidspunktet ble 19.30. Og i dag tenker jeg at et litt senere tidspunkt hadde ikke gjort noe. Ungdommen er som voksne når det gjelder fenomenet om å gå på en konsert på et utested: man kommer ikke før det er nødvendig å komme til konserten.

A-ha 4: Da avslutningstidspunktet ble diskutert mente vi voksne at kl.23.00 måtte være bra tidspunkt. Her ble det protester fra ungdommen som sa kl.24.00. Vi måpte og spurte om det ikke var ALT FOR sent! Lærdom: Ungdommen er som voksne her også; dansingen og latteren sitter løsere utover kvelden. Og ungdommen er ikke barn når det kommer til leggetid. I dag er jeg glad vi holdt på til kl.24.00, for DA, rundt DET tidspunktet, var diskoteket blitt en høydare.

A-ha 5: Ellen og jeg meldte oss frivillig til å sitte i Dj boden, mest fordi vi skulle bruke Audiolight sitt dyre og høyteknologiske utstyr. Vi hadde suksess på ett område, og det var det: Vi hadde nemlig tatt med Spotify premium, trådløst nett og en pc. Jeg spurte ungdommen om hvilken musikk de ville ha og da fikk jeg tips om å hente spillelister fra Russ 2013 og søke Party 2013. Og vips! Som en åpning på det hele spilte jeg fra A og B lista til P3, men det kan jeg si dere med en gang: Det er ikke uten videre noen suksess. Vi fikk bemerkningen om at musikken ikke var så bra. Etter konserten spilte vi igjen det vi trodde funket, men da kom ønsket om Justin Bieber. Fire låter fra han på rad. Alle danset! De var strålende fornøyd. Etter det var de heldigvis flink å komme med sine ønsker til oss gamle kjerringer (ja i denne sammenheng) og de var heldigvis også flinke til å stave de ulike tingene til oss. Vi hadde jo ikke hørt om halvparten: «Hææææ, korsn ,ka det e? Æ meine, korsn skriv æ det?!» Og gjett om det ble dårlig stemning da vi hadde letet frem det vi trodde var Gangnam style og det viste seg å være en coveret ballade. Voi voi! Hvem husker vel at det er PSY som har den låta?

A-ha 6: Jeg var i dialog med en litt eldre ungdom.

«Åja, kom det såpass mange! Det hadd æ’kje trudd!»

«Ka du meine? E du overraska?»

«Ja, vi ungdommen e nu så træg med å fære på ting»

Igjen en tilbakemelding på at dette med ungdom er noe spesielt. Og man må ikke glemme det faktum at de faktisk er små voksne; de ter seg som voksne når det kommer til leggetid og når det er greit å danse. De orker ikke bruke tid på noe som ikke høres artig ut. Og musikken de hører på er musikken for ungdom der og da. Og er du i tvil: søk party 2013 eller finn ut hva russen hører på i år.

Jeg kan ikke si annet enn at de fire ungdommene som har arrangert en hel ungdomskonsert og diskotek, det er ungdommer med tæl i. De tar utfordringer på strak arm. De er ærlige. De sier i fra om sine begrensninger. De sier i intervju til avisa at de har lært at det er mange ting som må plass før en konsert, og det var mer enn de trodde. Og på toppen av det sier de at dette kommer de til å få bruk for når de skal begynne å jobbe med Márkomeannu. #Jubel i Márkomeannu staben.

Jeg kan ikke si annet enn at markas flotteste ambassadører heter: Kaja Sofie Pedersen, Elise Broderstad, Monika Olsby og Kristoffer Nikolaisen. Og om de nå ikke skulle ende opp i staben så har i hvert fall markebygda ungdom som jobber med hjertet for at det skal skje noe på plassen de bor på.

Unge, men DYKTIGE! De kommer til å bli ettertraktet  i Márkomeannu sin stab i årene fremover.

Unge, men DYKTIGE! De kommer til å bli ettertraktet i Márkomeannu sin stab i årene fremover.

Mii leat sámi, mii leat čeavla. Det står på ryggen til fire ungdommer som denne vinteren har vært en del av det faste inventaret på Várdobáiki sin Nuoraidjoavku. Jeg kan ikke si meg annet enn at de har all grunn til å være stolt!

Og kjære ungdom, takk for at dere har lært meg så mye! All my people, Don’t stop believin’, Speak now about How to be a heartbreaker, så blir det Afterski for Gentlemen og avslutte med en Gangnam style før vi tar fullstendig av og brøler ut at  Æ vil bare dans.

Tre av dem i firerbanden som her gjør siste forberedelser før konserten.

Tre av dem i firerbanden som her gjør siste forberedelser før konserten.

Márkomeannubaby(er)

Jeg tenkte at årets første blogginnlegg fra meg skulle omhandle det som opptar så mange i Márkomeannustaben i 2013. Fødsler. Barn. Márkomeannubarn.

Image

Čiermmis er det man får/føler når så mange fine Márkomeannubarn kommer til verden.

Det er gjerne sånn at når sentrale medlemmer av staben får seg kjæreste, så blir kjærestene fort innrullert i festivalarbeid de også. Er forholdet seriøst, så er de snart en del av staben. Det virker nesten som det er en regel med få unntak.

Image

En Njannji er første steg mot et Márkomeannubarn.

Gleden var stor da to av stabsmedlemmene i høst på stabsmøtet annonserte at de ventet barn. Tenk, et Márkomeannubarn skulle komme til verden!

En måned senere ble barn nummer to overraskende annonsert av et stabpar. Da vi i påska hørte at et tredje av de kvinnelige stabsmedlemmene var med barn, så åpenbarte det seg et tydelig mønster. Det går en slags (gledelig) epidemi av fruktbarhet gjennom staben, og ingen er immune.

En lett panikk spredte seg; hva hvis ALLE blir smittet? Klarer vi å gjennomføre sommerens festival? Nå må de snart komme opp med en liten kur som bremser smitteeffekten et par måneder. Vel har vi laget ammerom på sceneloftet, men det rommer definitivt ikke flere enn tre mødre, og vi trenger å ha noen stabsmedlemmer igjen!

Image

Čirga får man nok oppleve med et Márkomeannubarn.

Nå er den første av Márkomeannubabyene født. Gratulerer så mye til nestleder Susanne og stabsmedlem Marius med den fantastisk flotte gutten deres. Det er virkelig en gledelig tid. Nyt festivalpermisjonen!

Første kvinne smittet av epidiemien.

Første kvinne smittet av epidiemien.

Bures, Beatrice!

Med tidligere festivalleder Beatrices inntog på bloggen kan du nå treffe samtlige tre tidligere og nåværende festivalledere for Márkomeannu her. Det er ikke dårlig. Du kan se frem til Beatrices første innlegg i neste uke, men aller først, la oss presentere henne:

Beatrice startet sin karriere i Márkomeannu med å varme opp lapskaus. Da var det ennå på Dyrskueplassen at Márkomeannu ble arrangert. Hun holdt seg noen år i pølse- og lapskausbua før hun begynte å engasjere seg med teater, program og booking, og senere tok hun over ledervervet etter Sigbjørn. Hun sier selv at det hadde ikke gått bra hvis ikke Sigbjørn hadde vært så glad i å svare telefonen, til alle døgnets tider. Beatrice jobber nå på Åarjelhsaemien teatere og er også med å lage barne -og ungdomsgrupper hjemme i marka om vinteren. Utenom det liker Beatrice mange kopper kaffe og jårre mannskit.

Bea

Hva betyr Márkomeannu for deg?
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg for alvor begynte å engasjere meg, men det var enten i 2003 eller 2004. Før det kokte jeg mest lapskaus og varmet noen pølser under festivalen. Etter det vokste Márkomeannu opp for meg som et vidunderlig vesen som vekker alle mine sanser og følelser. Márkomeannu er lukten av nyslått gress, solfylte dager, svette kropper, mye kaffe, humør som turbulerer mellom grettenhet og latter, heldigvis mest latter og čiermmis. Márkomeannu får det til å krible i magen. Man blir på en måte nyforelsket igjen. Ja, man kjenner jo det at Márkomeannu kan gjøre en litt småyr. Og de mørke kveldene er jo som skapt for en flørt. Njánnji! Márkomeannu får hele mitt sanseapparat til å våkne både på godt og på vondt. Det som topper mine følelser for Márkomeannu er at den er som skapt for alle og ikke minst; den er samisk! Márkomeannu tilfredsstiller dermed på alle områder.

Hva er ditt beste Márkomeannu-øyeblikk?
Jeg har utrulig mange pinlige Márkomeannu-øyeblikk, men blant dem finnes det også mange gode, heldigvis.

2007 og åpning av hovedscenen til Márkomeannu. Det var mitt første år som festivalleder. I tillegg til det hadde jeg ansvaret for program og booking. Hodet var fylt til randen av ting som skulle gjøres, rekkefølger, memoarer for husk ditt og husk datt. Og størst og viktigst av alt var åpningen av nyscenen. Det skulle gjøres med pomp og prakt! Etter en idémyldringsrunde inne på Hovedhuset på Gállogieddi kom vi frem til at scenen må jo åpnes med flairsticks. Og ballonger. Og det samiske flagget. Og Cato og Sigbjørn var jo sjølskrevne folk til å stå for åpningen. Ordførere, fylkesordførere, Sametingspresidenten, ja alle de måtte vi jo invitere. Og Mari Boine. Mari Boine har åpningskonserten. Knall!

En av de faste oversetterne til Márkomeannu finner flairsticks på en butikk i Tromsø. Butikken har gitt beskjed om at vi må ringe brannvesenet å si i fra om at det blir mye røyk. Jeg ringer samme dag som åpningen er og gir beskjed om at vi kommer til å bruke flairsticks, slik at dersom det skulle komme noen telefoner om mye røyk fra Gállogieddi så visste de hva det var. Jeg får beskjed om å ringe 1-1-0 ti minutter før det skal skje. Så får jeg melding om at flairsticksene fra Tromsø er forsinket. Åpningen nærmer seg rasende fort. Og jeg småløper frem og tilbake mellom Hovedhuset og scenen. På Hovedhuset har de ennå ikke kommet i gang med å blåse opp alle de ørten tusen ballongene vi skal ha. Og jeg løper enda et par ganger innom for å se til ballongene som nå blåses opp med all verdens tålmodighet. Flairsticksene melder sin ankomst, akkurat tidsnok. Jeg ringer brannvesenet og der svarer ei ordknapp dame. Jeg åpner med å si: «Hei, det e Beatrice Fløystad, æ ringe i fra Márkomeannu. Æ ringer ikkje førr å melde om en brann, men æ fikk…» Hun avbryter meg  og sier: «Vi er nå midt i en utrykning og så ringer du nødnummer for å si at du ikke skal melde om brann!» Hun er på vei å legge på, men jeg skynder meg å legge til: «Æ fikk beskjed om å ringe, fordi vi ska ha…» Dama har virkelig ikke tid å høre på meg og hun sier: «Nå er bilene på tur ut så hvis…» Nå er det jeg som avbryter henne nokså sint og sier: «Hvis nån melde om mye røyk i fra Gállogieddi på Myrnes i Evenes så skal du vette at det ikkje nåkka brann, for vi ska bruke flairsticks». Blodet raser og trynet må ha sett ut som ei illsint ku. Og der, der kommer de. Alle joikebarna, og Cato og Sigbjørn. Og alle ballongene. Sameflagget. Ordførerne og representanten fra Sametingsrådet. Og der! Bang! Flairsticks! Røyk! Ballonger som smeller! Og så, Mari Boine! Når Mari Boines stemme høres utover Gállogieddi står jeg bak ruinene til gammelscenen. Tårene presser på. Det kommer mange tårer. Jeg hulkeskriker og bannes for den dumme dama i brannvesenet, samtidig som jeg kjenner gleden over at vi endelig har startet en ny epoke i Márkomeannus historie. Det brenner varmt og søtt inni meg mens folk strømmer til foran den nye, flotte scenen vår. #Den følelsen! Det er Márkomeannu- øyeblikk!

Hva er ditt hotteste tips til reisemål i Sápmi?
Man kommer jo ikke foruten at markasameland er et nydelig sted. Men siden allerede mange i staben snakker så varmt om området vårt, så kan jeg jo trekke frem et annet sted. Det er plassen hvor alle mennesker har sin egen historie. Hvor historiene om menneskene fortelles i fra hjertet og man kjenner den gode latteren boble. Plassen hvor du må kunne klare deg selv. Plassen hvor du må planlegge neste handletur NØYE. Plassen hvor du som turist eller tilreisende har muligheten til å kunne ta badstu, dra med skuter langt ut i fjellet, få reinkjøtt til alle måltider og ikke minst få møte alle hovedrolleinnhaverne i de gode historiene. Og reinkjøtt er eksklusivt om du kommer fra markasameland hvor fårekjøtt og fisk er det store. Men skuter, det kan nok diskuteres, men er visstnok toppen for mange. Vet du ennå ikke hvor jeg mener du skal reise? Jo, reis, til markasameland! Kom på Márkomeannu! Det mener jeg virkelig! Og deretter reiser du til et av de små stedene nord om Kiruna.

Foruten det så anbefaler jeg deg å kjøre E6 sørover i fra Mo i Rana og ta av til Hattfjelldal, ta av til Røyrvik, ta av til Snåsa og fortsett til Røros. De beste stedene i sydsameland på norsk side ligger ikke synlig for allmennheten langs E6. Stalltips! Blunkesmileys!

13 sámi dobddu

Márkomeanus mii leat dávjá hoallame sámi dobddu birra, sihke siskkildasat go bargat prográmmain ja olgguldasat go báhčit stuorra kanonáiguin prográmma ja festivála birra muitaleame. Dahje na. Ii leat suige jur duohta ahte hoallat dan birra nu dávjá, jur nie pompøsa sániiguin, muhto jurdagis lea aŋkke álo; sámi dobdu – that saami feeling. Dan mii ohcat Márkomeanus. Álo.

Dá de unna eksperimeanttaš: Maid de jus govvagoogle “saami feeling”? Tangerejit govat mat ihttet Márkomeanu? Lea go Márkomeanus that saami feeling? Dá leat 12 vuosttaš gova mat ihttet go google dan, rivttes ráiddus. 

Image

Saami feeling 1: Konsearta. Jo, dat val gámno mis vallji.

Image

Saami feeling 2: Leavggat? Našunalisma? Ii val, sámi mihávuohta, dat lea rivttes sátni! Jo!

Image

Saami feeling 3: Ehm… illu…? Na, lea gal oidnon.

Image

Saami feeling 4: Báiki ja máilbmi giehtalaga! Check!

Image

Saami feeling 5: Dáiddárat…? Jo, Márkomeanus oahpásmuvvá val dáiddáriiguin.

Image

Saami feeling 6: Historjjálaš čadnojupmi. Yep!

Image

Saami feeling 7: Ráhkisvuohta? Suige? Jo, dat val oidno jahkásaččat.

Image

Saami feeling 8: Lieđit? Luondu? Luonddogáhtten! Jo, Márkomeannu viggá juohke jagi buoridit iežamet birasgáhttensystemaid, muhto galggalii leat vel buoret. Soamis guhte sihtá boahtit veahkkin?

Image

Saami feeling 9: Politihkalaš beroštupmi. Lea hui!

Image

Saami feeling 10: Fashion…? Design…? Na, muhto jus vuolggát Márkomennui beasat vásihit sámi design, duohta muitalus.

Image

Saami feeling 11: Duodji! Duojárat! Duddjon sánit ja šuoŋat! Mis lea dievva!

Image

Saami feeling 12: Dáidda! Márkomeanus mii álo geahččalit ovddidit sámi dáidaga, movttiidahttit sámi dáiddáriid! Áloálo!

12 sámi dobddu. Orru hiehpame Márkomennui gal oalle buoragit.

Ja odne lea vel almmuhuvvon ahte Mari Boine ja Niko Valkeapää boahtiba Márkomeannu! Dat lea ThatSaamiFeeling13! Dán jagi sámi dobddu oaččut Márkomeanus! Oaidnalit doppe!

Image

Saami feeling 13: Mari Boine

 

Image

Saami feeling 13: Niko Valkeapää

 

 

 

Design, design, design

Nå nærmer det seg deadliner på rekke og rad. Må ærlig innrømme at jeg ikke helt har kontroll. Vi skal heldigvis ha styremøte på onsdag, og da får jeg nok bedre oversikt.

AM

Vi har fått førsteutkastet på designet fra vår grafiske designer på Rød Tråd, Tor Åge. Det falt skikkelig i smak, og vi har sendt endringene våre tilbake til han. Og slik fortsetter denne prosessen helt til vi er 100% fornøyd. Jeg synes litt synd i Tor Åge som skal skjønne alt jeg prøver å formidle av stabens meninger.

Prosessen er slik:
1: Tor Åge sender forslag til meg på mail
2: Jeg poster forslaget fra Tor Åge på Márkomeannu’s forum
3: Stabsmedlemmene diskuterer frem og tilbake om hva de mener
4. Design-, markedsføring-, og kommunikasjonssiidaen (meg, Aili og Liza) har møte om hva vi tror stabsmedlemmene mener, og finner ut hva vi skal si til Tor Åge
5. Jeg sender mail til Tor Åge om hva vi synes

Det blir litt av en prosess, og det er ikke rart det tar litt tid. Det er veldig mange som skal ha et ord med i laget. Heldigvis elsker jeg å holde på med grafisk design, så dette er en artig prosess. Kan nok ikke røpe så masse om designet, men at det blir kult – det kan jeg avsløre. Den store avsløringen kommer i mai.

Dette skjer akkurat nå:
På fredag går programdeadline ut, og da skal alle artister være booket og programmet skal være klart. Da må vi starte å skrive tekster til programbrosjyren om alt som skal skje, og det har vi 6 dager på oss å gjøre. Deretter skal de norske tekstene oversettes til samisk, også skal alle tekstene korrekturleses. 1. mai skal alt være ferdig, og det skal sendes til trykk.

En liten oppdatering fra design-siden/siidaen.

kunst og slikt

jeg er veldig glad i kunst, og kunstneriske uttrykk i alle former er også en stor og viktig del av márkomeannu.

personlig liker jeg mest malerier eller tegninger som er utfordrende, original og kanskje til og med provoserende! jeg mener alltid at kunst, uansett form, skal fremkalle en eller flere følelser, enten det er negative eller positive – da får man mest ut av verket både som kunstner og tilskuer.

jeg er en tilhenger av abstrakt, uvanlig og makaber kunst, og syns verk som er spesiell på sin egen måte er finest å se på. men kunst og verdsettingen av ulike kunstformer er nok veldig individuell. den ene personen kan se på et bilde og fryde seg over detaljene, lyssettingen, fargene, motivet og syns det er uendelig vakkert, mens den andre personen kan se på det samme bildet og tenke: «hæ?».

i kunstverdenen er det mange forskjellige veier i form av tema, gjennomføring og dedikasjon og selv om man kanskje kaller seg for en «lover of art», trenger man ikke å like alt. jeg tror derfor heller ikke at man må «forstå» kunst for å like det. man må komme, observere og kjenne på hvilket inntrykk man sitter igjen med der og da!

selv er jeg glad i å tegne og brukte mye tid på det tidligere, men nå er det dessverre andre ting som tar den tida opp. likevel hadde jeg en fin opplevelse da jeg i fjor dro til lujávri i russland og holdt en utstilling bestående av fem bilder der! det var en spennende erfaring og spennende var det å føle at jeg endelig fikk vist frem kunsten min på en ordentlig måte. jeg tror og håper at publikumet var fornøyd, men den som var stoltest var nok mamma!

jeg håper å kunne fortsette å tegne mange flotte ting i fremtiden og jeg håper at også DU vil ta fatt på malekosten og skape vakre bilder som gjør hverdagen litt lysere og mye mer interessant! hvem vet, kanskje du er neste store utstiller på márkomeannu? 🙂

IMG_20121127_175301 nå henger bildene mine på hybelveggen i tromsø.

nakne kvinner kun iført enkelt koftetilbehør!

Vi ønsker Liza velkommen!

Liza er en av våre nyeste stabsmedlemmer. Hun er med i markedsførings- og kommunikasjonssiidaen sammen med Marita og Aili, og der gjør hun en fantastisk jobb. Vi er sjeleglad for at Liza nå er med i bloggegjengen også!

Liza

Liza har som mange andre stabsmedlemmer først vært festivalgjenger i mange år før hun ble en del av staben i 2012. Liza bor for tiden i Tromsø, og skal blogge førstkommende torsdag. Vi gleder oss!

Hva betyr Márkomeannu for deg?
For meg er Márkomeannu assosiert med nydelig sommervær (til og med på regnværsdager), fantastisk natur, sosialt samvær, interessante aktiviteter, og rett og slett uforglemmelige opplevelser. Márkomeannu er en av de begivenhetene jeg gleder meg mest til i løpet av sommeren. Festivaldagene betyr at jeg får treffe folk jeg ikke har sett på lenge, jeg får være tilskuer på nydelige konserter og ikke minst får jeg vist frem min samiske side. For meg er Márkomeannu opplevelser, kjærlighet, identitet!

Hva er ditt beste Márkomeannu-øyeblikk?
Rolffa sin konsert i 2011 må jeg si er et av de aller beste minnene jeg har fra Márkomeannu. Det var en fantastisk følelse å stå sammen med mange andre ivrige publikummere og synge med på bandets versjon av «Hjerteknuser.» Ah, samholdet! Jeg har nok mange andre flotte Márkomeannu-øyeblikk, både som festivaldeltaker og stab, og det gjør at det er vanskelig å velge bare ett!

Hva er ditt hotteste tips til reisemål i Sápmi?
Personlig vil jeg anbefale Gállogieddi! Jeg syns det er en helt nydelig plass med mye vakker natur. Spesielt på sensommeren, når solen holder på å gå ned og gir en rolig og avslappet stemning over landskapet; da vil jeg ikke være noen annen plass i hele verden. Dessuten er det på nettopp denne plassen jeg hvert år får oppleve så mye fint, derfor syns jeg den er ekstra spesiell.