Ungdommen har laga konsert med årets samiske artist SlinCraze.
Det startet i høstmørket. Tone og jeg hadde, i regi av Várdobáikis Nuoraidjoavku, fyrt opp i lavvoen, tent lykter som skulle vise vei til lavvoen, laget mat og drevet med sms og facebook terror for å informere om at nå skjer det noe for ungdommen. Det kom to stykker, og det var to av mine søskenbarn som sikkert følte at de ikke hadde noe annet valg. Vi fikk noen tips om hvordan vi kunne få flere til å komme. Og tipsene var simple: Hvis dere får de rette folkene til å komme så vil de dra med seg flere. Vi måtte altså jakte på naturlige ledere i en ungdomskultur hverken Tone eller jeg kunne si at vi var verdenskjente i. Men vi forsøkte. Til neste gang hadde vi gått ennå mer direkte på folk. Og det hjalp. Neste treff var kom det ni stykker. Vi fikk i midlertidig vite at grunnen til at mange av dem var kommet var fordi det denne gangen passet med skolen deres. Treffet etter det kom det fire stykker. Og siden den gang har det vært de fire.
Når det skal evalueres er det lett å dra den slutningen at ungdommen er vanskelig, de bryr seg ikke og vil helst gjøre andre ting. Men er det virkelig så? Er det en ting jeg har lært meg om ungdommen så er det det at de er eksperter på å forstå sin egen kultur. Og det er et faktum som er viktig å huske på; ingen vet bedre enn ungdommen selv om hva som er bra å dra på og hva som er verdt å oppleve.
Etter hvert fikk Nuoraidjoavku utfordringen med å arrangere en ungdomskonsert. Da lanseringen av utfordringen fant sted husker jeg at de fire satt i sofaen på Nuoraid Siida. Øynene deres sperret opp og det kom forsiktige, vantroe smil. For meg en positiv tilbakemelding. De tok utfordringen og gikk løs på oppgaven så å si med en gang. Med seg på laget fikk de Tone, meg og produsenten til Márkomeannu; Ellen. Siden da møttes de fire ungdommene på Várdobáiki hver mandag frem mot konserten. Ungdommen har hatt ansvaret for alt selv. Tone, Ellen og jeg har trådd til når de har bedt oss om noe, og ellers har vi vært vaktbikkjer for å se til at de ikke glemte noe underveis.
Ungdommen lager intimkrok på grendehuset. Slikt må man ha på en ungdomskonsert.
Det har kommet ganske mange A-ha’er i denne i prosessen. Og nå bør alle i staben til Márkomeannu ta frem skriveblokka og notere ned, for nå kommer noen nyttige tips til oss som ønsker at Márkomeannu skal ha et godt program også for ungdommen.
A-ha 1: Når man skal handle inn til en kiosk på en ungdomskonsert så trenger man bare tre sorter brus: Fanta, Cola og Urge. Og et sukkerfritt alternativ er Cola light. Nå så jeg at det stod flere sorter i kjøleskapet når det var handlet inn, og hvem som tok beslutningen om å handle flere sorter, det må jeg spørre dem om. For det er interessant.
A-ha 2: Av godteri kjøper man Firkløver, Melkesjokolade og Smurf. Ferdig med den saken!
A-ha 3: Ungdommen ville gjerne at det skulle stå kl.21.00 på plakaten. Her prutet vi voksne og argumenterte for en tidligere åpningstid fordi det var fint om folk var på plass før konserten faktisk startet. Tidspunktet ble 19.30. Og i dag tenker jeg at et litt senere tidspunkt hadde ikke gjort noe. Ungdommen er som voksne når det gjelder fenomenet om å gå på en konsert på et utested: man kommer ikke før det er nødvendig å komme til konserten.
A-ha 4: Da avslutningstidspunktet ble diskutert mente vi voksne at kl.23.00 måtte være bra tidspunkt. Her ble det protester fra ungdommen som sa kl.24.00. Vi måpte og spurte om det ikke var ALT FOR sent! Lærdom: Ungdommen er som voksne her også; dansingen og latteren sitter løsere utover kvelden. Og ungdommen er ikke barn når det kommer til leggetid. I dag er jeg glad vi holdt på til kl.24.00, for DA, rundt DET tidspunktet, var diskoteket blitt en høydare.
A-ha 5: Ellen og jeg meldte oss frivillig til å sitte i Dj boden, mest fordi vi skulle bruke Audiolight sitt dyre og høyteknologiske utstyr. Vi hadde suksess på ett område, og det var det: Vi hadde nemlig tatt med Spotify premium, trådløst nett og en pc. Jeg spurte ungdommen om hvilken musikk de ville ha og da fikk jeg tips om å hente spillelister fra Russ 2013 og søke Party 2013. Og vips! Som en åpning på det hele spilte jeg fra A og B lista til P3, men det kan jeg si dere med en gang: Det er ikke uten videre noen suksess. Vi fikk bemerkningen om at musikken ikke var så bra. Etter konserten spilte vi igjen det vi trodde funket, men da kom ønsket om Justin Bieber. Fire låter fra han på rad. Alle danset! De var strålende fornøyd. Etter det var de heldigvis flink å komme med sine ønsker til oss gamle kjerringer (ja i denne sammenheng) og de var heldigvis også flinke til å stave de ulike tingene til oss. Vi hadde jo ikke hørt om halvparten: «Hææææ, korsn ,ka det e? Æ meine, korsn skriv æ det?!» Og gjett om det ble dårlig stemning da vi hadde letet frem det vi trodde var Gangnam style og det viste seg å være en coveret ballade. Voi voi! Hvem husker vel at det er PSY som har den låta?
A-ha 6: Jeg var i dialog med en litt eldre ungdom.
«Åja, kom det såpass mange! Det hadd æ’kje trudd!»
«Ka du meine? E du overraska?»
«Ja, vi ungdommen e nu så træg med å fære på ting»
Igjen en tilbakemelding på at dette med ungdom er noe spesielt. Og man må ikke glemme det faktum at de faktisk er små voksne; de ter seg som voksne når det kommer til leggetid og når det er greit å danse. De orker ikke bruke tid på noe som ikke høres artig ut. Og musikken de hører på er musikken for ungdom der og da. Og er du i tvil: søk party 2013 eller finn ut hva russen hører på i år.
Jeg kan ikke si annet enn at de fire ungdommene som har arrangert en hel ungdomskonsert og diskotek, det er ungdommer med tæl i. De tar utfordringer på strak arm. De er ærlige. De sier i fra om sine begrensninger. De sier i intervju til avisa at de har lært at det er mange ting som må plass før en konsert, og det var mer enn de trodde. Og på toppen av det sier de at dette kommer de til å få bruk for når de skal begynne å jobbe med Márkomeannu. #Jubel i Márkomeannu staben.
Jeg kan ikke si annet enn at markas flotteste ambassadører heter: Kaja Sofie Pedersen, Elise Broderstad, Monika Olsby og Kristoffer Nikolaisen. Og om de nå ikke skulle ende opp i staben så har i hvert fall markebygda ungdom som jobber med hjertet for at det skal skje noe på plassen de bor på.
Unge, men DYKTIGE! De kommer til å bli ettertraktet i Márkomeannu sin stab i årene fremover.
Mii leat sámi, mii leat čeavla. Det står på ryggen til fire ungdommer som denne vinteren har vært en del av det faste inventaret på Várdobáiki sin Nuoraidjoavku. Jeg kan ikke si meg annet enn at de har all grunn til å være stolt!
Og kjære ungdom, takk for at dere har lært meg så mye! All my people, Don’t stop believin’, Speak now about How to be a heartbreaker, så blir det Afterski for Gentlemen og avslutte med en Gangnam style før vi tar fullstendig av og brøler ut at Æ vil bare dans.
Tre av dem i firerbanden som her gjør siste forberedelser før konserten.
GULAK gus buzza? 