Når du innser at juli er snart!

«Endelig» tenkte jeg når jeg skrev oversikten over hvem som skullle blogge. Endelig kommer vi i gang med festivalbloggen – og det blir så gøy! Ellen stod for tur på torsdag som var, og jeg stod for tur på mandag. Vimsete som jeg er, så kan det likegodt være mandag idag! Let’s pretend. Nå er det da min tur, og jeg må bare innrømme at jeg ikke vet helt hva jeg skal skrive. Tro hva leserne av Márkomeannu-bloggen har lyst å lese?

Jeg vet iallefall at når bloggen er startet opp for året, så nærmer det seg Márkomeannu. Vi er i februar, og jeg kjenner på stresset. Det er så mye som skal skje før festivalen; Vi må ha et design klart, vi må ha et program klart – og det skal vi ha klart før mai. Og når vi er kommet til mai, så er det jo bare to måneder igjen. Jeg kjenner jeg får sommerfugler i magen og gleder meg til festival. Ønsker dere antall dager? 155 dager igjen!

Jeg skal pøse på med litt bilder fra festivalen i fjor, for det er det jeg kan. Også håper jeg at du som leser bloggen skriver i kommentarfeltet hva du ønsker å lese fra oss i staben!

Reklame

Rapport fra kontoret

Inn døra.

Buorre iđit. Savne kleshenger på kontoret. Ytterklær på nærmeste bord. Må ha: Te. Slå på laptopen. Endelig fiber. E-postbonanza. Internettforum på. Nye innlegg fra staben. Ja til artist. Har du hørt den nye låten? Den er fantastisk. Fremover. Bakover. Skrive rapport. Regnskap. Regnskap. Regnskap.

Lunsjen. Siste rest av gáhkut kjøpt på marknaden. Vil ha mer.

Telefon hit. Telefon dit. Snekre på scenen. Spennende prosjekt! Ny søknad. Samarbeidsavtale. Rotekontor. De luxe. Ingen by:Larm i år. Post-it-lappene. Designidé for 2013. Referater og vedtak. Det mindre morsomme. Hvor er engasjementet? Der er det. Rett rundt hjørnet, faktisk! Programmet. Line-up-en. Språket. Sommeren. Å, sommeren!

Vinter nå. Blir rapporten aldri ferdig? Året skulle hatt fire måneder ekstra. Minst.

Ut døra.

Rotekontoret. Fra venstre: T-skjortelageret, sengetøylageret, plakatrekka, hylle med viktige permer og minikunstverk fra 2010 på toppen, esker med 2012-programmet, tilfeldig fotostativ, de store eskene med gjenglemte ting (noen som savner et liggeunderlag fra 2009?), jakke på bord, avisutklipp i plastboks, jordbærsyltetøy fra Boaššu 2012, rotet under bordet inkludert fancy lys tilhørende backstage, Tom Høglis autograf, safen, prosjektoversikt på hvite ark, Skånland kommunes kulturpris for 2009, bildegave fra utstiller Knut Bårje i 2006 og blå produsentstol.

om dagen i dag

sjøl om det er først i dag det skjer, har du byrja lenge før. du har tenkt på kva du skal gjere, kva du skal seie, kven du skal vere saman med. du har lagt planar på facebook for kor du skal ete middag og sjekka nettbanken fleire gonger for å sjekke om du kan drikke øl til maten. du har sjekka «attending»-lista og blitt varm i magen over at du på denne dagen skal spise middag med så mange inn i beinmargen flotte folk.

du har tenkt på kor høgt du skal flire og kor glad du skal vere i magen, tenke på alle somarfuglane som finst der inne den dagen, kor spennande det er, korleis du for ein dag blir ei lita jente, sjølv om du når alt kjem til alt også føler deg ganske vaksen den dagen. du har tatt eit val, sagt «dette er meg, dette er fortida vår, dette er framtida vår, dette er det vi kjem ifrå, dette er det vi skal bli», om ikkje høgt til andre, så i alle fall til deg sjølv. det er eitt år sidan du såg han i auga og sa ja da far din spurte om de hadde fått ein same i familien. det er ikkje meir enn tre månadar sidan du i all offentlegheit uttalte «romsa» feil og du skjemst enno, som eit spark i magen som seier at kanskje høyrer du ikkje til her allikavel.

men i dag skal du høyre til, uansett kva val generasjonane før deg har tatt, uansett kva dei gamle kampsamane seier til deg om uttala di, uansett om du spis reinkjøtt eller indisk, om du er ung eller gamal, frå indre finnmark eller den ytterste ø. du skal slå på nrkp3 og høyre at dei spelar musikken vår, på våre språk, den her gongen fungerte det å aksjonere på internett. og du skal tenke «våre språk», for i dag høyrer du til, det handlar om meir enn berre strømpebuksefarge og å låne sjal frå klassevenninna, det handlar om å strekke ut hendene og føle at nokon tar tak i dei og tar deg til seg og du tenker «det er vi, det er oss».

uansett kor du er i dag, kven du er og kva du gjer med dagen din: lihkku beivviin!