Nå skjer det

Siden vi tok ned den siste lávvuen på festivalområdet etter fjorårets Márkomeannu har vi møttes i Tromsø på stabsmøte. Vi har hatt festivalleder Runar med på Skype fra Bali, vi har snakket om hva Márkomeannu handler om, vi har kommet med de første ideene til 2012-programmet og vi har danset oss svette i stua hos Susanne og Marius.

De første ideene til 2012-programmet kom på stabsmøtet i Tromsø.

Vi har hatt møter med potensielle finansiører av fremtiden til Márkomeannu, vi har kveld etter kveld logget oss på internettforumet vårt for å planlegge festival, vi har sittet i galleriet i Jakobs kirke og hørt på byLarm-konserter og vi har brukt 3. juledag til å holde generalforsamling for festivalforeninga.

Vi har hatt heftige diskusjoner om hvilke farger årets t-skjorter skal ha, vi har vært på forelesninger om sikkerhet, organisasjonskultur, grønnere konsertarrangører og Roskilde-festivalen, vi har hatt bål og reinskinn på torget i Harstad i 20 minusgrader og vi har vært leie av hverandre.

Førstehjelpkurs bestått!

Vi har jublet da vi fikk i orden konserten med Ann Jorid og Ámmun, vi har bestemt at barområdet på festivalområdet blir på samme sted som i 2011 (husk legitimasjon!), vi har lest og lest og lest korrektur på programbrosjyren (men av og til hjelper heller ikke det) og vi har fått diplom for gjennomført førstehjelpkurs.

Vi er staben.

De neste ukene kommer vi til å jobbe ræva av oss. Vi kommer til å sjekke værmeldingen flere ganger om dagen, vi kommer til å glemme å spise, vi kommer til å kjefte og gråte og rope og juble og vi kommer til å være kvalme av nervøsitet.

Men gurimalla så morsomt det er.

Alt som vi har jobbet med det siste året. Det er nå det skjer.

skilt & snus

Dugnadstiden på festivalområdet har begynt! I dag har jeg 2 ting jeg vil dele med dere. La oss ta den viktigste først:

Skilt

Hvert år spør jeg meg selv, hvorfor behøver vi så steike mange skilt? Er dere klar over hvor mange skilt som må produseres hvert år når man arrangerer festival? La meg si det sånn, det er jævlig mange!

Alt må skiltes, og det må skiltes på to språk. Vi har så klart et helt lager med skilt fra tidligere år, men de må oppgraderes og det må lages nye. Det må ALLTID lages nye skilt. Når skiltene er ferdig, så skal de også opp. De skal opp på festivalområdet, og de skal opp langs veien. Folk må jo finne frem til festivalen vår, og folk må finne frem til dassen – da behøver vi skilt.

Av en eller annen grunn har jeg alltid endt opp som skiltansvarlig. Det har nesten blitt en intern spøk i staben, Susanne fikser skiltene. I dag har vi begynt. Det positive i år, er at vi har begynt tidlig med malingen. Tror vi.

Så den mindre viktigere nummer to.

Snus

Jeg gjør nok et forsøk på å slutte med snus, og skal dermed bruke den stressende tiden frem mot Márkomeannu (og bryllup), på å være irritabel og sugen på snus. Dere er herved advart. Hvis jeg ikke hilser blidt på deg under festivalen, så vet du hvorfor. Hvis jeg derimot hilser overstrømmende, så vet du at jeg fortsatt snuser.

om å vere flink til noko

eg har så lenge eg kan hugse vore ei flink jente. å vere ei flink jente er bra, fordi flinke jenter er stort sett snille og greie å ha med å gjere, dei får gode karakterar på skolen og gjer ikkje noko galt så nokon andre ser det. men flinke jenter er liksom litt kjedelege, litt stive, dei er flinke når dei er på skulen og når dei snakkar med gamle damer på butikken, mens dei stjålent ser bort på dei kule jentene som plukkar med seg øl og snus på veg til kassa. flinke jenter vil også vere kule.
og sjølvsagt kan flinke jenter også vere kule, men det er lett å gløyme. flinke jenter kan også bere stein og seie kva som er bra musikk og ta i eit tak. flinke jenter kan også vere med på å lage festival.

på denne bloggen vil vi som skriv gjere det som skal til for å framstille det å arrangere ein festival som eit artig og utfordrande prosjekt – og det er det heilt klart. men når ein skal vere ein del av dei som arrangerer festivalen, gjeld det også å finne sin del i det heile. staben har bruk for ulike ressursar og ressurspersonar, som til dømes ein som er god på økonomi, ein som er god på presse, ein språkkyndig, ein produsent, og så vidare. forskjellige folk er flinke på forskjellige ting. mitt problem har til no vore å prøve å finne ut kva denne flinke jenta er flink til i festivalsamanheng. det nyttar liksom ikkje å ha landsrekord i hurtiglesing frå barneskulen eller gode karakterar i studentweben. det at eg er så og seie praktisk analfabet er heller ikkje noko eg kjem langt med, sjølv om eg kan bere stein, så er det ein del meir enn berre den steinberinga som skal gjerast før vi kan seie klar-ferdig-gå! på festivalområdet.

heldigvis er eg ikkje den einaste ikkje-praktikaren, og heldigvis er eg ærleg om det, og veit sjølv kor eg kjem til kort. og kanskje gjer læring meister, slik at det eg ikkje fikk så godt til i fjor, kan eg kanskje gjere betre i år. for denne flinke jenta har det i alle fall vore ei utfordring å la det eg er flink til ligge igjen heime før festivalarbeidet startar og freiste å finne min plass utan det eg vanlegvis er flink til. også prøver eg heller å vere pittelitt kul jente dei dagane festivalen varar, med vekslande hell.

 men det er ikkje heilt sant at eg legg alt eg er flink til igjen heime. eg er nemlig flink til å vere snill og hyggeleg og til å flire skikkeleg høgt utan å vere redd for at nokon andre skal sjå stygt på meg. og nokon må vere flink til det også, ellers blir det ganske smerteleg å vere på festival. Så det er ikkje heilt grått, altså.