#denfølelsen

Så langt på bloggen har du for det meste kunnet lese om hvor mye vi gleder oss til årets høydepunkt, at det er så artig å jobbe ræva av oss hver sommer, og at alle i staben er helt fantastisk. Vel, det er ikke alle dager som er slike. I det minste ikke for min del.

Det går litt i rykk og napp, men ganske ofte kan jeg være drittnervøs. Derfor ønsker jeg å dele noen av disse følelsene som kanskje ikke alltid er så veldig «å-gud-hvor-jeg-gleder-meg» følelser. Etter noen års erfaring så kan jeg dele det inn i fire faser.

1: Tidlig i dugnadsperioden – DET BLIR IKKE FESTIVAL!

Ofte skjer det noe uforutsett, en jobb vi gjerne skulle være uten eller at det er noen som rett og slett ikke har muligheten til å komme. I år har vi to slike moment. Vi har en platting som burde flyttes, og vi har en Cato som må jobbe. Da bekymrer jeg meg. Jeg ser ingen ende, og tenker/roper inni meg: «Helvette! Dettan går ikke! Det bli ikke festival!».

2: Midt i dugnadsperioden – HJELP!

Et typisk tegn på stress her, er at jeg mener jeg har gjort alt for lite. Jeg sende melding til Runar oftere og oftere, og får dårlig samvittighet for alt. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tid til å besøke bestemor, og jeg har dårlig samvittighet når jeg besøker bestemor siden jeg egentlig kunne brukt tiden på å hamre på noe. Ofte har ikke alle kommet hjem på ferie ennå, så vi er ikke så mange på dugnadene. Det stresser meg også. «Faaaaaaen, kor e alle folkan? Vi greie ikke gjøre dettan aleina!».

3: Siste uke før festivalstart – FOLK! FINE FOLK!

Jeg kan ligge våken og bekymre meg, være nervøs og lage lister over hva som skal gjøres. Kroppen har nå gått inn i festivalmodus, og jeg forsover meg ikke lenger. Vi tilbringer mesteparten av tiden på festivalplassen, kjører mye til Harstad/Evenskjer/Narvik. Tar middagspause, og er tilbake på festivalplassen for resten av kvelden. Og endelig er vi masse folk på dugnad! Det er egentlig den muntreste tiden, og det er dette stresset jeg liker. Men, la oss introdusere to nye stressmoment: «VÆRET og KJÆM DET FOLK?!».

4: Festivaluka – ADRENALIN ❤

Vi går over til mandag og det er 3 dager til festivalstart, nå skjer det mye. Vi spiser frokost sammen, og får ting gjort effektivt. Når vi tidligere loffet litt rundt, maler noen skilt, klipper gress, og er kanskje litt lite effektiv – så får vi mye gjort, og det skjer fort. Masse folk på dugnad og masse glade folk. Kroppen behøver knapt søvn, og nå er det kanskje vår kjære produsent, Ellen, som er mest nervøs (tror jeg). Her overlever jeg oftes på kaffe og adrenalin. Matlyst er noe som ikke finnes, og jeg tenker som regel: «Steike, det bi fint når det e over.».

Sånn, nå vet dere at det ikke er kun en dans på roser. Innimellom all gledingen til Márkomeannu finner jeg nok av tid til å være både sur og stresset, og ikke minst må jeg minst gråte en gang før festivalstart.

Hjertelig hilsen en litt stresset Susanne i fase 2…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s