Festival gjør meg glad

Festival ”Festival varje dag/ festival varenda dag gör mig glad”. Dette sang den svenske artisten Dungen i sangen Festival.

For meg har dette vært et slags motto. En setning som har gitt en varm fornemmelse av å treffe en streng av sannhet. Hver dag kan for så vidt være en festival, men hva er vel bedre enn om det er festival hver dag. Festival er nemlig det fineste som finnes.

Siden jeg var med familien på Márkomeannu i 1999 og Riddu Riddu i 2001, så har festival vært en stor del av livet mitt. Og minnebanken er så stor og god at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

De deilige minnene av et stort, kjærlig fellesskap på Dyrskuepladsen i Roskilde, hvor alt er lov så lenge du er snill og grei og sprer gode vibber, og hvor du kan snakke med alle du ser. Samtalene med kåfjordsungdom i skogen på Riddu. Det herlige sammensuriumet av harry og hippie på Karlsøyfestivalen. Gleden av å være med gode venner på bittelille Alofestivalen i Lofoten. Eller storkonserter på byfestivaler som Øya og Bukta. Samme hvor det er – festival er fantastisk!

Festivalglede. Foto: Marita Kristin Eilertsen.

For meg er dette den store motivasjonene til å lage festival. Vi vil bidra til å skape gode minner. Lage en arena hvor folk kan forelske seg, skaffe nye venner, treffe gamle, eller snakke med mennesker de aldri ellers ville ha møtt. Alt dette prøver vi å skape innenfor en ramme der publikum skal få velge og vrake innenfor det beste og bredeste utvalget av samisk kultur.

Dette er vår plass i den store festivalverdenen. Om vi bidrar til å gi dem som besøker Márkomeannu gode samiske opplevelser med gode minner, så har vi lyktes. Om vi lykkes er det ikke opp til meg å vurdere, men vi prøver i alle fall å gjøre vårt lille for at hver dag blir en festival.

Festival varje dag gör mig glad.

Anbefaler forresten alle å se dokumentaren om Roskilde 2011 på nrk.no. 

Reklame

Alle må gråte

Alle må gråte. Gråten kommer på oss når alt står nærmest. Noen ganger venter vi på den, andre ganger kommer den uten varsel. Felles for alt er at gråten alltid står over oss, tett, tett inntil oss og knuger seg mot oss. All gråt er nærhet.

Her gråter 82 år gamle Raoni Txukarramae. Raoni er høvding for Kayapo-stammen i Amazonas. På dette bildet har han akkurat fått vite at brasilianske myndigheter vil tvinge gjennom utbygginga av den kontroversielle Belo Monte-demninga i Xingu-elva. Belo Monte skal etter planen bli verdens tredje største hydroelektriske demning og skal forsyne Brasils voksende industri og bybefolkning med strøm. Samtidig vil den oversvømme landarealer på over 500 kvadratkilometer, et område større enn Oslo kommune. Eller dobbelt så stort som Evenes kommune, om man vil se det i et lokalt perspektiv. På bildet ser vi dagen da verden endelig innhentet urbefolkningene langs Xingu-elva. Dagen da høvding Raoni fikk vite at alt nært skulle forsvinne.

I Sápmi har vi hatt vår demning. På 70- og 80-tallet gråt de av oss som er gamle nok for Masi. Vi som ikke er gamle nok har vokst opp med bildene, sangene, historiene. Kampen vi kjempet. Kampen vi vant. På disse minnene har vi bygget noe annet. Noe som kan stå over oss, tett, tett inntil oss og knuge seg mot oss. Noe som er nært.

Márkomeannu handler om nærhet. Den lar oss forstå hvorfor vi gråter. Dette skjer ved at publikum utsettes for gråtens binære antonym: latteren. Negasjonen av det ene impliserer det andre. Kun ved å oppleve det ene kan man virkelig forstå det andre.

Men det skjer også ved å tenke. På årets Márkomeannu fokuserer vi på å forstå politisk kamp. Vår egen politiske kamp. Vår nære historie. Ved å flytte historien nærmere dem vi er i dag forstår vi bedre dem som gråt for Masi på 70- og 80-tallet. Ved å flytte historien nærmere dem vi er i dag forstår vi bedre høvding Raonis gråt over å miste alt.

Márkomeannu minner oss om gråten. Ved å vende oss inn mot den. Og ved å vende oss bort fra den. For på Gállogieddi skal vi også le gjennom hele den lange natta. Også det er en del av alt.

Nedtelling: Seks uker igjen

Dette er mitt første år der jeg virkelig føler meg som en del av staben. Jeg har vært med på å planlegge årets festival helt siden i fjor når festivalen var over. Nå er første innkalling til dugnad kommet, plakater og brosjyrer dukker opp på flere og flere steder og sommerfuglene i magen har kommet for lenge siden! Det er kun SEKS uker igjen til det er åpning av festivalen, om jeg har talt riktig. Og det er bare fem uker til Niko Valkepää skal ha konsert på Tinja Fjellgård. Jeg føler stresset, men det gjør ingenting. Jeg gleder meg!!

Har aldri før gått i starten av juni og tenkt; snart er det Márkomeannu. Men nå, nå er det snart! På tirsdag fikk jeg plakater og brosjyrer til Harstad. Jeg og Stabs-Silje skal henge opp plakater og dele ut brosjyrer i Harstadbyen. Jeg har allerede tenkt ut hvor det skal henges opp, så her må vi bare sette i gang.

Jeg håper folk fra Harstad kommer på festivalen, og jeg håper folk fra Narvik kommer. Og ikke minst håper jeg alle vet at alle og enhver er velkommen på festivalen. Du trenger ikke være same for å komme. Vi har ingen krav til vårt publikum! Du kan være akkurat den du vil, og vi håper at du tar deg turen til vårt paradis på toppen av markebygda!

Paradiset vårt: Gállogieddi.

I går satt jeg og lette etter bilder for å ha i en reportasje jeg har skrevet til ”I Narvik”. Det er en gratisavis som kommer til alle postkassene i regionen rundt Narvik. Saken handler om at Niko kommer og tjuvstarter Márkomeannu på Tinja Fjellgård – og om at festivalen har kommet seg litt mer ut i regionen. Alt skjer ikke lengre KUN i markebygda. I år skjer det ting litt overalt i regionen vår. Og jeg, jeg skulle ønske jeg var mellom 14-18 år og kunne deltatt på Camp Nuorra. Tenk så kult å snorkle, dra til Rombaksbotn, fiske på fjorden og sove i lávvu. Så hvis du er mellom 14-18 år, så bør du dra for min del 😉

Camp Nuorra i 2012 på Myklebostad

Det var alt for denne gang!

Spørsmål:
Hva vil du lese fra staben på bloggen? Er det et tema du vil ha oss til å snakke om? Eller vil du at vi skal blogge om en spesiell ting? Kom med innspill! 🙂

«Det der forbanna sametullet»

Dette er en historie som kunne ha vært fortalt fra Manndalen, Tromsø, Bodø, Kiruna, Hammerfest, Jokkmokk eller Umeå. Eller fra hvor som helst i de marginaliserte samiske områdene. Men her kommer historien fortalt fra Skånland.

Det er en viktig historie, fordi den forteller hvorfor det som en del av Márkomeannus målsetting trenger å stå: Festivalen skal bidra til at oppvoksende generasjoner får et positivt forhold til det samiske (…).

Historien:

Det er uka før Márkomeannu skal starte i 2010, og jeg er på vei inn i en av dagligvarebutikkene på Evenskjer for å handle dugnadsmat til gjengen som jobber med å gjøre klart til årets festival. På oppslagstavla i butikken er selvfølgelig Márkomeannu-plakaten for 2010 hengt opp. Jeg ser at det står to menn fra markebygda foran plakaten, og idet jeg småspringer forbi den (uka før festival har det ingen hensikt å gå rolig), overhører jeg den ene av mennene si til den andre:

“Se, nå er de igang igjen med det der forbanna sametullet!”

Jeg bråstopper bak dem, men de legger ikke merke til meg, og mens den andre mannen bekrefter den første mannens utsagn, rusler jeg perpleks videre inn i butikken. Hørte jeg riktig? Var det virkelig de to fra bygda som stod der?

Jeg husker så godt den følelsen jeg kjente, en blanding av overraskelse, erkjennelse og tristhet. I 2010 feiret Márkomeannu 11 år, og i løpet av de 11 årene var det blitt en utrolig positiv stemning rundt festivalen. Barna startet å glede seg til Márkomeannu tidlig hver vår, Márkomeannu var sommerens kule høydepunkt for ungdommene i bygda, og flere og flere planla sommerferiene sine etter Márkomeannu.

Det var en god stemning blant oss som jobbet med Márkomeannu. Og jeg hadde helt glemt av negative og sinte holdninger. Til tider levde jeg i en illusjon hvor det å være same kun var morsomt.

Men den sommerdagen i 2010 ble jeg påminnet om at de negative holdningene ennå finnes.

Det er derfor Márkomeannus målsetting trenger å være slik den er. Fordi virkeligheten i Skånland, Manndalen, Tromsø, Bodø, Kiruna, Hammerfest, Jokkmokk og Umeå ikke som en selvfølge byr på positivitet rundt det samiske.

Men når årets Márkomeannu kommer, skal illusjonen likevel bli virkelighet noen dager. Vi skal ha sommerfugler i magen og spille volleyball og flørte og se på kunst og treffe kjentfolk og snakke samisk. Det blir en fest – og den skal kun være morsom.

For Márkomeannu er en forbanna bra samisk festival!

Se filmsnutt fra forberedelser og volleyball på Márkomeannu 2011
Les Sigrids blogginnlegg om flørtetips på Márkomeannu
Les Sigbjørns blogginnlegg om dialekttips på Márkomeannu (på samisk)

Foto: Marius Langstrand

tre råd til ein ung same som skal ut på festival

kanskje er det du som får sitje i graset og flørte i år? foto: marius langstrand

så er den her igjen. sommaren, som for deg som les, forhåpentlegvis er einstydande med festivalsommaren, ligg framfor dine føter. kanskje er du ein ung og singel same, klar for dra ut for å sjekke kva som finst der ute i sápmi, og da er det berre eitt sted å dra: márkomeannu, såklart. eg skal ikkje døme deg om du er meir interessert i dei fine jentene eller dei kjekke gutane enn musikken som blir spelt på scena. noko av det finaste som finst med heile sommaren er jo å finne ein festivalflørt. og som den gode mor hubro eg er, vil eg gjerne skjenke deg som skal ut på festival tre råd som garantert vil sikre deg festivalflørtings.

råd éin: sjekk ut terrenget!

start med å finne ut kva du vil gå for. ei søt koftekledd jente eller ei tøff ei med luhkka og converse? ein glad gut som dansar eller ein mystisk som røyker bak lydbua? her gjeld det å sjekke ut kva for mulegheiter du har og bruke det for kva det er verdt. så er det berre å legge inn støtet. spør ho søte i kofte om ho vil vere med på «kärleksdisko» eller ta med deg røykeguten på pils og poesi. programmet er din beste ven.

råd to: ha kulturen på di side!
her er det berre fantasien som sett grenser. sy di eiga blingbling-kofte, lag ditt eiget paljettbelte, lær deg å joike, lær deg å danse sydis, du har enno halvanna månad på deg! om du er av den bedagelege typen eller rett og slett ikkje har det i deg å setje igang med desse prosjekta, kan du alltids lære inn nokre ord og frasar som kan bli nyttige. kva med «lean bourre dutnje/lijkkuv dunji/datneste domtoem/eg følar for deg»? det må jo berre bli suksess og napp i snøret av slikt!

råd tre: smil!
dette må vere det mest brukte rådet til single sidan antikken. alle menneske har fått ein gave, og det er munnen. med den kan du spise reinburger og klappekake, du kan synge med på «Kärlek eller innbilning», du kan spørje folka på markedet kva det kostar for silkesjalet, og du kan smile av hjartets lyst! (og om du spelar korta dine rett, kan du nok få bruke munnen til andre ting også, som til dømes klining.) det viktigaste er å ha eit naturleg smil, og bruke det med fornuft. om du går rundt og glisar bredt heile tida, sender du fort ut feil signal og folk kan tru du er ein robot. og kven vil vel kline med ein robot?

se så, no er du rusta! om du brukar disse tre råda, bør du vere så godt som garantert napp. da er det berre for meg å ønske lykke til, og å oppfordre om å bruke hovudet så vel som hjartet i din jakt på årets festivalflørt!

(og dersom ingen av disse råda skulle funke, kan eg gi deg ein siste utveg, som viste seg å vere svært nyttig da mine venninner var på roskilde-festivalen: vel deg ut ei bygd eller ein kommune du veit dei hotte gutane/dei fine jentene kjem ifrå, gå ned på campen og rop ut namnet på bygda eller kommunen. du får garantert napp! eg såg i alle fall ikkje venninnene mine særleg mykje meir den veka roskilde varte etter at dei hadde gått rundt på campen og ropt ut «SORTLAND! SORTLAND!» verdt eit forsøk.)

Kjære ikke-konkurrerende festival som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli

Det er krig i Tromsø by. Ok, krig var kanskje å ta litt hardt i, men noe er i gjære i byen jeg bor i, og jeg er ikke fornøyd.

La oss si at du i begynnelsen av juni ønsker å slå opp en plakat eller to, for en festival du er med på å arrangere. Du tar med deg plakater, teip og stiftepistol, og sprader rundt i Tromsø by. Du henger opp dine plakater, og sprader hjem igjen.

Hva skjer så når du to dager etter spaserer forbi samme plass? Jo, dette:

La oss ikke nevne navn, la oss bare si at det er en ikke-konkurrende festival, som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli.

Så, kjære ikke-konkurrerende festival som arrangeres i Tromsø 19.-21. juli, KA FAEN?!?

Jeg kan forstå at dere føler et slags eierforhold til Tromsø som by, og dere dermed føler en guddommelig makt til tapetsere hele byen med plakater. På søppelbokser, husvegger og alle andre mer eller mindre plakatvennlige overflater. Jeg forstår det. Men er det for mye å forlange at dere viser andre festivaler litt respekt? Hvis det finnes en grense (og det gjør det), så har dere krysset den (og flere av dem) for lenge, lenge siden.

Det er som en overyr katt som markerer reviret sitt. Pisser på alle lyktestolper, vegger og søppelbokser. Og hvis det da skulle komme en annen katt og pisse litt på én vegg, så reagerer bykatten med pisse på hele husveggen. Bokstavelig talt.

Og det er ikke min hensikt å bryte med noen uskrevne/imaginære regler, det er heller ikke min hensikt å ta over byen/reviret deres, men kan jeg ikke få lov til å henge opp noen få plakater for vår lille festival uten at dere går bananas med stiftepistolen?

Vekterstreik, Márkomeannu og sikkerhet

Jeg satt ved utgang 14 på Gardermoen da jeg begynte å skrive dette innlegget, og hadde nettopp kommet meg gjennom en kø lang som en vondt år for å få gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vekterne gikk nemlig ut i streik klokken åtte, og det virket som at panikken begynner å spre seg litt i tre/fire-tida.

Slik så det ut på Gardermoen i går. Sannsynligvis får vi ikke slike tilstander på Márkomeannu.

Nå vel, jeg kom meg i alle fall gjennom, og fikk tatt flyet som tok meg nordover. Nordover på permanent basis. I går flyttet jeg nemlig hjem til marka som første stopp, for å kunne jobbe mer med Márkomeannu i de to ”innspurtmånedene” som nå ligger foran oss.  To måneder som vil bestå av detaljplanlegging, risikoanalyser, produksjonsplaner, mediearbeid, plakatopphenging og praktisk tilrettelegging av festivalområdet.

Men tilbake til sikkerhet og sikkerhetskontroller. I anledning vekterstreiken har jeg funnet ut at jeg gjerne ønsker å blogge litt om sikkerhet, som utvilsomt er en av de viktigste pilarene i både planlegging og operasjonalisering av en festival. Selv om Márkomeannu en relativt knøttliten festival, så er det like fullt vårt ansvar at alle som er innom festivalen skal ha det bra.

Røde Kors gir et viktig sikkerhetsbidrag til festivalen, både ved å arbeide preventivt og ved å håndtere helseutfordringer som oppstår. Foto: Marius Langstrand.

Sikkerhet er med andre ord et begrep som dekker alt fra å minske risikoen for at noe farlig og ubehagelig skal skje, og planer for hvordan man takler uheldige situasjoner, til at det finnes mat og drikke tilgjengelig for både publikum, artister, media, frivillige og stab. Det er også viktig at ting skal være forutsigbart for publikum.

For eksempel må reglene og premissene være klare i god tid før festivalen, så publikum ikke kommer og får store overraskelser. I fjor la vi mye energi i å kommunisere ut at vi hadde startet med alkoholsalg og at det dermed ble ulovlig å bringe drikke inn på festivalområdet. Hadde dette kommet som en overraskelse på folk, kunne man fått en sikkerhetsrisiko både i forhold til bråk i selve inngangen, men også ved at folk ville kunnet bli gretne og sinte på festivalen, og laget bråk senere.

Ellers detaljplanlegger vi også hvordan vi legger opp festivalområdet i forhold til hvor og hvordan vi ønsker at publikum skal bevege seg. Vi sender publikum ned på jordet på sørsiden av festivalen (mot campen) for å unngå fotgjengere på veien som går opp til festivalområdet, siden det er relativt stor risiko for å møte en bil i full fart (vi må nemlig ha en del fart for å komme opp den bratte bakken). Samtidig planlegger vi i god tid hvordan vi ønsker at folk skal trekke ned fra festivalområdet kort tid etter at konsertene er over. Dette er ikke for å være kjip, og ikke fordi vi ønsker å stenge av området for vår egen del. Det er i all hovedsak fordi det å få alkoholpåvirkede folk delt opp over større områder etter at konsertene er over, gir mindre sjanse for bråk og krangling.

Et skrekkeksempel på at dårlig planlegging og uklarhet i forkant kan føre til skumle situasjoner, er den skandaløst dårlig planlagte Bieber-konserten som nylig fant sted i Oslo. Jeg gikk forbi Oslo S på et tidspunkt på onsdag, og ble nærmest sprunget overende av hysteriske fjortisjenter som hadde hørt et rykte om at konserten skulle være på et annet sted enn det som først var antatt. Nå er det heldigvis ikke en relevant problemstilling at Márkomeannu noen gang skal ha artister på plakaten som klarer å skape hysteri ved å bare møte opp, men de sikkerhetsmessige prinsippene med planlegging og klarhet er likevel gjeldende.

Vekter med full kontroll på Márkomeannu 2011. Vi håper selvfølgelig vekterstreiken er avblåst i god tid før årets festival. Foto: Marius Langstrand.

I Márkomeannu har vi alltid klart oss uten gjerder foran scenen. Vi har rett og slett ikke hatt så mye publikum at det har vært nødvendig. Men under Rolffa-konserten i fjor skjedde noe nytt. Staben var, som vi ofte er under siste konsert på festivalen, samlet på den gamle scenen hvor vi så ut over folk. Vi var selvfølgelig overlykkelige over at det var super-stemning på festivalsletta – samtidig som vi var nervøse siden vi ikke hadde gjerder foran scenen med vakter som potensielt kunne hjelpe publikum hvis det skulle være nødvendig.

Folk sprang opp på scenen, og jeg med mitt kritiske, og litt paranoide arrangørblikk, mente i alle fall at det var litt smådramatisk. Det at det arrangeres populære konserten på Márkomeannu som kan skape press er uansett noe vi tar på alvor, og derfor kommer vi i år til for første gang å sette opp gjerder foran scenen under visse konserter.

Konklusjonen er at vi bruker mye tid og ressurser på at du som kommer på festivalen ikke skal utsettes for risiko, og heller kan kose deg mest mulig med musikk, festivalkos og gode nye og gamle venner.