#tørrblogging

Inntil nylig het dette festivallederens blogg, og frem til i april var det altså bare jeg som hadde blogget her. Nå har heldigvis større deler av staben sluppet til, noe som bidrar til at vi får flere og jevnligere oppdateringer på bloggen, samtidig som nivået på innholdet øker betraktelig. Og det er akkurat det at nivået øker som er mitt lille problem. Misforstå meg rett, det er en stor lettelse at flere enn meg blogger, og ingenting er bedre enn at bloggen er god – men det bidrar utvilsomt til å legge et aldri så lite press på at budskapet må være godt! Det nytter liksom ikke med korte og ugjennomtenkte innlegg lenger…

I utgangspunktet var tanken at jeg ville fortelle dere om mitt aller første Márkomeannu-minne fra 1999, da jeg som 12-åring fikk være hjelpegutt inne i kiosken, som den gangen var et bittelite rødt hus med et par vinduer i. Poenget ville vært at den innkjøpsansvarlige hadde kjøpt inn 150 kg potetsalat (til de rundt 150 deltakerne på festiavlen). Men så kom jeg på at jeg ikke vet om dette er noe jeg faktisk husker, eller om det bare er et mentalt konstruert minne jeg har på bakgrunn av historier fortalt av festivalens gæmliser. Det eneste minnet jeg med sikkerhet vet at jeg har fra 1999, er at jeg fikk være med og danse til Wimme’s Texas før jeg måtte hjem og legge meg i ettida.

Det neste jeg ville skrive om var et minne fra 2003, da jeg som ungt styremedlem hadde tatt på meg ansvaret for matserveringa selv. Fullstendig uansvarlig av festivalen selvfølgelig, og vi skal alle være glade for at mattilsynet aldri kom på besøk. Dette var for øvrig det året vi prøvde oss med et bongsystem i grillen. Èn bong for dobbel kotelett, en for enkel kotelett, én for pølse med brød og en for pølse uten brød.

Og bongene ville vært en stor digresjon, for det bloggens historie egentlig skulle handle om var at jeg hadde stukket av fra festivalområdet på lørdags formiddag. Mine samefestvenner fra svensk side hadde ankommet i en minibuss, og de trengte en guide til Evenskjer for å gjøre nødvendige øl-innkjøp, og for å få en etterlengtet dukkert i Lilletrøssevannet på denne varme sommerdagen.

Dette feilskjæret ville nok blitt tilgitt et stabsmedlem på 16 år, hadde det ikke vært for at jeg ved en feiltakelse hadde tatt med meg grendehusnøklene, som skulle brukes til dusjingen, som den gang som nå ble gjennomført der. Kjeften fra et kvinnelig stabsmedlem som ljomet over Lilletrøssevannet er i ettertid et av de flotteste Márkomeannuminnene jeg har – ”ka i hælvette e det du ligg her og kose dæ for når vi andre svette og slit med å vaske ned grendehuset!?” – Der og da bidro dette til at jeg for første gang sto backstage og ropte etter elgen av stress, men i ettertid er hendelsen et episk minne for meg, og helt sikkert en av årsakene til at jeg i dag er festivalleder (så takk Emma).

Og grunnen til at jeg bestemte meg for ikke å skrive om disse historiene likevel har dere sikkert allerede gjettet. Jeg har rett og slett en forunderlig flott evne til å ikke klare å gjengi morsomme situasjoner eller historier på en morsom måte verken skriftlig eller muntlig – mine vitser fungerer ikke. Så derfor ville jeg skrive om et tema i stedet. Og temaet jeg valgte var min egen utilstrekkelighet i forhold til å skrive underholdene blogginnlegg.

Neste gang velger jeg noe mer seriøst, dagsaktuelt og interessant. Vær behjelpelige med tematips. Vær så snill. Så går ikke denne bloggen helt dunken hver gang det er min tur til å blogge!

3 tanker på “#tørrblogging

  1. Hehe, det der e et ganske ætterættlig minne, Runar, matansvarligen hadde berægna minst en halv kilo potetsalat per kotelættallerken. Om det va én ting som ikkje skulle skje, så va det at vi gikk tom for potetsalat. Tellbakeleveringsavtale hadde vi såklart heller ikkje, så sjøl ætter at alle familian tell staben hadde tadd så mykkje potetsalat som de hærtes ætter fæstivalen hadde vi fortsatt kassevis tell overs. I en periode i ætterkant hadde vi alltid med oss ei kassa potetsalat bak i biln når vi fór nån plassa og prøvde å prakke det på folk vi møtte. Såvidt æ huske va vi et gjæng på høstfestivalen i Kauto et par uke ætter Márkomeannu, da drassa vi med oss et halvt billass med potetsalat oppigjønna som vi skulle bruke tell å sjarmere lokalbefolkninga, den spandable skånlandsgjængen som bau på potetsalat, liksom. Såklart va det ingen i verden som ville ha. Æ meine å huske at heile greia endte med at matansvarligen blei så lei mobbinga tell de andre at han tell slutt i trollsinne drefsa de siste to kassan foran dørra på en bænsinstasjon og kjørte som faen derifra. Ei herlig tid.

  2. Æ fant faktisk en pose med de berømmelige bongan heime i påsken da æ rydda i skrivebordet mitt… Æ tenkte æ skulle ta det med tel ho Ellen så ho kan arkivere dem, de e jo historie tross alt 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s