Márkomeannu – garantert hjemmelaga

Høsten 1988 starta samiskundervisninga opp i Skånland kommune. Ei lita kjerne av foreldre hadde allerede kjempa for dette i en del år. Nå var samiskundervisninga et faktum. Tilbudet om undervisning i samisk gikk ut til alle elever i Skånland. I alt var det 10-11 elever som tilslutta seg tilbudet. Av disse ble imidlertid nærmere halvparten skallet av allerede før skolestart på grunn av problemer med timeplanen eller lærekrefter. De fikk ikke begynne. Men på tre av skolene starta undervisninga opp, med til sammen ei håndfull elever. På Boltås skole, der jeg selv gikk, var vi to elever som starta med samisk, søskenbarnet mitt Torgrim og jeg selv. Torgrim og jeg var like gamle og gikk i samme klasse, sammen fikk vi noe man kanskje kan kalle for et miljø. Vi var sammen om det. Og i det. Slik kom det til å fortsette. Torgrim og jeg gikk gjennom grunnskolen sammen som de eneste i vår klasse med samisk. Men rundt oss vokste det. Samiskundervisninga i Skånland hadde en sped begynnelse, men den var en revolusjon.

Ni år etter oppstarten, i 1997, begynte revolusjonsbarna fra den tidlige samiskundervisninga å bli voksne. Nå kalte foreldrene våre på oss igjen. Sameforeninga Iinna ja Biras Sámiid Searvi (IBSS) hadde sett det voksende potensialet blant samisk ungdom i området. De mente at tida var inne for å organisere ungdommen. Derfor kalte de inn til initiering av et ungdomsutvalg under IBSS en gang på vinteren i 1997. Vi var tre ungdommer som møtte til oppstartsmøtet: Thomas Ole (Andersen), søstra mi Emma Margret (Skåden) og jeg. Torgrim, som jeg alltid hadde vært sammen om alt med, var ikke med lenger. Han døde i ei bilulykke et drøyt år før dette møtet.

Ungdomsutvalget ble oppretta og vi organiserte oss raskt. Et par uker senere holdt vi det første ordinære møtet som ungdomsutvalg, i den samiske barnehagen på Planterhaug. Nå hadde flere kommet til, både fra den andre sida av kommunegrensa i Evenes og fra Sandstrand på den andre sida av fjellet. Vi var slagkraftige. Til sammen var vi nesten ti. Det første vi ville ha var autonomi. Vi ville ikke være et ungdomsutvalg under IBSS, vi ville ha noe eget. Ei egen forening der vi fikk være oss selv fullt og helt. IBSS var gem og på sommeren det året grunnla vi vår egen ungdomsforening. Nå lå alt åpent. I alt var vi mer enn ti stykker på stiftelsesmøtet på Soltun folkehøgskole. Foreninga fikk navnet Stuornjárgga Sámenuorak, etter det samiske navnet på halvøya hvor både Skånland og Evenes kommuner ligger. Vi var i gang.

Sommeren 1998 arrangerte Stuornjárgga Sámenuorak markasamisk sommerleir. Her fra venstre Vegard Pedersen, Thomas Ole Andersen, Heidi Reinslett og Emma Margret Skåden under "Pavens eggparty" (en del av sommerleiren).

Vegard Dorgli aka. Dj Bubka sto for soundtracket til "Pavens eggparty" (Odd Arne Henriksen sto for egg).

Foreninga fuska i mange fag. Vi drev med politikk, først og fremst gjennom Norske Samers Riksforbund og ungdomsorganisasjonen Davvi Nuorra. Vi lagde noen revyforestillinger med hang til det avantgarde, den ene av dem ei heidundrende jubileumsforestilling i forbindelse med IBSSs tjueårsfeiring. Og vi hadde et fast samisk ungdomsprogram på ETS-radioen, en kavalkade av morsomheter ikke alle syntes var like morsomme. Vi trivdes i lag. Vi hadde det fint. Og vi reiste på foreningsturer sammen. Den ene av disse tidlige turene gikk til den store urfolksfestivalen Riddu riđđu i Manndalen i Kåfjord sommeren 1998. Dette ble en øyeåpner for oss. Her så vi selv hva en festival kan gjøre med ei bygd.

Da vi kom hjem igjen begynte vi å planlegge vår egen festival. Om de kunne få det til i Manndalen, hvorfor kunne ikke vi? Vi ble tidlige enige om at selv om Riddu var en inspirasjonskilde var det ikke en blåkopi av Riddu vi var ute etter. Riddu hadde si greie, vi måtte ha vår. Siden Riddu var en urfolksfestival fant vi ut at vår egen festival skulle bli en samefestival. En fest for samisk kultur med vår egen markasamiske kultur som uomtvistelig sentrum, en festival med et innovativt blikk for hva samisk samtidskultur er og bør være. Vi skulle skape den største og viktigste samefestivalen av alle, og vi skulle skape den midt i vår egen hjembygd. Og med den skulle vi forandre alt.

Stabsmedlemmer på Dyrskueplassen.

Planlegginga starta. Vi søkte penger og begynte å snakke om artister. Det var i grunn ikke vanskelig. Vi skulle ha Mari Boine, så klart. Og så skulle vi ha Wimme Saari, som hadde etablert seg som en foreningsfavoritt flittig brukt i ungdomssendingene på ETS-radioen. Ingen av oss visste noe om å arrangere festival, så vi ringte dem bare og spurte hva de tok for en konsert. Det var kanskje denne naive tilnærminga som gjorde at det lille enkvelds festivalprogrammet av lokale band kunne toppes med to av Sápmis viktigste artister. I ettertid har vi skjønt at begge mer enn halverte sine normale honorarkrav for å hjelpe oss med å lage festival.

Dyrskueplassen var kalvebeite fram til festivalstart. Vegard Pedersen og Thomas Ole Andersen spar vekk kuskit fra festivalområdet.

Scena besto av byggestillas. Odd Arne Henriksen regulerer scenehøyden.

Lørdag 7. august 1999 ble Márkomeannu arrangert for første gang på Dyrskueplassen ved Evenes flyplass. Arrangørstaben besto av 14-15 ungdommer, mange av dem i ungdomsskolealder. Foreldrene våre hjalp til. Men det var vår festival.

Etter invitasjon fra festivalen stilte Lorense Øivand opp på markedet med si imponerende ølbokssamling.

Roald Larsen tester kastarmen under melkespannkasttevlinga.

Fornøyde tilskuere. Fra venstre: Nils Runar Hætta, Tor Emil Schanche, Thomas Ole Andersen, Cato Myrnes Olsen og nåværende festivalleder Runar Myrnes Balto. Bak med kamera: Per Skåden. (Bildene i dette innlegget er alle henta fra 2001, siden ingen har digitale bilder fra festivalen i 1999.)

Den første Márkomeannu-festivalen gikk med et underskudd som vi måtte selge lodd i over et halvt år for å dekke inn. Det gjorde at det ikke ble noen festival i 2000. Men i 2001 var vi tilbake. Og i 2012 blir det trettende gang.

3 tanker på “Márkomeannu – garantert hjemmelaga

  1. Tilbaketråkk: Márkomeannu for the next generation | GULAK gus buzza?

  2. Muittan mun oidnen govaid Pavens mannepartys same.netas, ja mus lei maid nu miella vuolgit mannepartyi! Lihkkus oahppasnuvven dinguin!

    Juohke jagi go cohkkedan biilii ja lean jodus Markomennui de orru leamen nu ahte lean ruovttuguvlui jodus. Dis lea nu fiinna festivala, ja lean nu giitevas go beasan leat din searvvis. Keep up the good work, nu go mii dadjat Karasjogas. Mii oaidnalat fargga!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s