Rákkasorda og ungdomsengasjement

Govven | Foto: Melissa Lantto

I helga har jeg vært på Sáminuorra, Suoma Sámi Nuorat, Noereh! og Sámi Nurash sin grenseoverskridene konferanse om, ja, nettopp grenser (Rájedis – Raajets – Rájehis). Hele konferansen resulterte i Rákkasorda-deklarasjonen – en deklarasjon der samisk ungdom fra hele Sápmi har listet opp hva de mener må skje i Sápmi i de kommende årene.

Vanskelig å pakke 300 programbrosjyrer ned i kofferten samtidig som du skal ha plass til kofte og klær.

I og med at konferansen i år ble avholdt på Rákkasorda (Bjørkliden) så jeg mitt snitt og tok med meg 300 fersktrykte programbrosjyrer med meg over grensen. Rákkasorda ligger bare en drøy time fra Gállogieddi – tunet der Márkomeannu arrangeres.

I år finner du kanskje noen stedsnavn fra din hjemplass på Márkomeannus festivalplakat. Márkomeannu 2011 var det året vi med stolthet kunne presentere russisk Sápmi på festivalprogrammet. Dette var altså den første gangen hele Sápmi var representert på festivalen, en milepæl med andre ord. I år feirer vi nettopp dette ved å fjerne grensene totalt! Márkomeannu er en festival som alle samer – uavhengig av hvor du kommer fra –kan føle tilhørlighet til.

Jeg håper du tar deg tid til å ta en titt i årets programbrosjyre, og samtidig håper jeg at festivalsommerfuglene kribler ekstra mye nå når årets Márkomeannu-plakat snart dukker opp på en plass nær deg!

Jeg vil avslutte med å beklage at innlegget mitt kom sent og er kort. Livet som roadtripsame byr på mange problemer, blant annet dårlig internett-tilkobling 😉

Reklame

Meineme festiválii?

Manname Márkomennui? Eahpesihkkar goktes galgá birget Márkosámis? Dá leat veahá tipsat dutnje guhte háliidat buoragit gulahallat márkosápmelaččaiguin.

Čibbebávččas? Ale gille.

Goktes beassá dohko gosa háliida? Gonnes lea lagamus rámbuvra? Goktes beassá eret das? Go gažat geainnu márkosámi guovllus, muitte ahte márkosámi kompássa ii čuovo davvisámegielat standárda. Na lea márkosámegillii:

davvi = nuorta

oarji = davvi

lulli = oarji

nuorta = lulli

It ipmir it centimehter ge? Eai go márkosámit máhte earránit bađa gaigŋiras? Lea čielga logihkka dasa, jus veahá smiehtat. Jus muđui jurddašat fuck it: Geahččal jearakeahttá gámnat dohko gosa galggat. Márkosámi roulette.

Maid oaivvilda? Galggan go vástidit? Viehkat? Riŋget 112? Don leat čohkkáme festiválacamppas. Lea oalle ráfi. Hávski. Beaivvadat. Fáhkkestaga ihttá márkosápmelaš. Lea beare maŋŋit báhtarit. Márkosápmelaš boahtá dutnje njeaiga ja čuorvu goktes geavvá? Dát ii leat filosofalaš gažaldat ex.phil.-pensumas. Márkosápmelaš jearrá de dus mo duinna manná. Rivttes vástádus gažaldahkii lea beare buoragit. Ja go márkosápmelaš viimmat fas manná dajat sutnje hivás.

Leat go márkosápmelaččat várálaš hippiat? Leat go beare aktonassan? Jus márkosápmelaš jearrá dus anák gus beatnaga? Ale bala. Ii meine dus jearrat jus dus lea iežat beatnagiin dearvvašmeahttun gaskavuohta. Márkosápmelaš háliida dalle beare diehtit jus dus lea beana. Seamma lea jus jearrá dus anák gus biilla? anák gus sávžžaid? anák gus irggi/moarsi? Márkosápmelaččat soitet orrot várálažžan. Muhto dábálaččat eai leat.

Mat dat leat absurda idéat? Manin hearrán lea Sámediggi dasa juolludan ruđaid? Jus čuožžu prográmmagihpus ahte juoga oassi festivála prográmmas lea vievssis; ii leat nu bahá go orru. Prográmma ii leat dán jagi vievssis, boahtte jagi gussa ja 2014is thompsongasealla. Vieksi lea seamma go návet márkosámegillii. Vievssis orrot lihttarat. Smiehta veahá dán birra.

Maid ii galgga goassege dadjat márkosápmelažžii? Manin šaddá fáhkkestaga unohas jaskatvuohta go beare dadjá juohkebeaivválaš diŋgga? Čibbi? Lihkkat? Jus leat goassege smiehttan ahte sáhttá leat buorre jurdda muitalit márkosápmelažžii dán máidnasa: Lei nu lossat albmaládje lihkkat ahte fertejin guhka čippostallat lávus ovdal čuožžilin. Don’t go there. Hoala dálkki birra. Dahje MGP.

Ja jus lea geavvan nu ahte duođaid leat bákčasis; vaikko maid barggat, ale goassege daja na: Oh, mus lea čippis nu bávččas, fertet doalvut mu buohccevissui! Buoret alternatiiva lea beare vázzit dohko ieš. Jus beare dieđát guđe guvlui galggat mannat.

Dál de leat set to go! Buorre lihkku! Dahje nu go mii dadjat Márkosámis: Doala prillaid, anán goikku!

Årets gleder

Programmet til Márkomeannu er lagt ut, og det er to måneder og fire dager igjen til det er åpning av festivalen. Det er rett og slett helt sykt, og staben har mye jobb i vente de neste to månedene. Som alle andre, gleder jeg meg til sene kvelder og tidlige morgener oppe på Gállogieddi mens vi gjør dugnadsarbeid. Dugnadsarbeid er kjempegøy!

Men idag skulle jeg fortelle om hvilke artister og aktiviteter jeg gleder meg til… Og det er mye, utrolig mye. Programmet er veldig innholdsrikt, så man vil ha noe å gjøre til alle døgnets tider. Hvis du ikke har sett programmet, så kan du lese det her.

Topp 3 artister som jeg gleder meg til:

Sofia Jannok
Sofia og Anna var mine helter som barn. Jeg og bestevenninna mi pleide å ligge i senga og høre på dem. Favorittsangen var Du Čalmmit. Det er jo mange år siden de skilte vei, men Sofia er fortsatt en favoritt på spillelista. Jeg gledet meg i fjor når hun ikke kom, og jeg gleder meg til hun kommer i år. Go Sofia!

Ann Jorid & Ámmun
Jeg er av den generasjonen som ikke har opplevd denne flotte duoen, og jeg gleder meg. Jeg blir så påvirket når de andre i staben sier de er konge. Derfor tror jeg at de er det! Vi fikk utrolig mange fine tilbakemeldinger når vi publiserte at de skulle komme, så jeg tør ikke å tro annet enn at dette er bra!

Lovisa Negga
Fransksamisk jente med elektrobeats? Wow. Jeg gleder meg. Jeg kan med handa på hjertet si at jeg ikke har hørt musikken hennes. Det er faktisk mye samisk musikk som jeg aldri har hørt før, og det er nok derfor jeg ikke uttaler meg så mye på musikkfronten i staben. Men i introduksjonen av Lovisa står det: Liker du elektrobeats, kule jenter og poprefreng? Da bør du være på festivalsletta når Lovisa Negga speler. Så ja, dette blir kult.

Meg og Thomas på konsert i 2011.  Jeg gleder meg til å høre på konserter med min kjære!        Foto: Marius Langstrand

Topp 3 aktiviteter som jeg gleder meg til:

Sommermat og Niko Valkepää på Tinja Fjellgård
Eksklusiv mat og Niko´s fantastiske musikk, dette blir fantastisk! Og dette skjer faktisk på 20 års dagen min. Jeg tror at jeg får en kul bursdag hvis jeg drar på Tinja denne lørdagen.

Verksted i båndveving
Dette vet jeg ikke om jeg har tid til midt i festivalen, men om jeg får en halvtime ledig så blir jeg helt klart å springe dit. Jeg har så lyst å lage mine egne bånd. Egentlig har jeg lyst å kunne alt; sy kofta, lage skaller, lage komager, sy koftebelte osv. Lykken!

Strange Mara & The Sound
Årets bestillingsverk. Ingen vet hva Marita(kult navn!) kommer til å finne på. Derfor klarer jeg nesten ikke å vente. Dette blir rart, forvirrende og dritkult. Det tror jeg!

Hva gleder du deg til?

frå korpsuniform til kofte

(koftebagasje som skal med heim til harstad)

17.mai har så lenge eg kan hugse vore ein dag eg har lengta etter og sett fram til. 17.mai har alltid vore ein dag for nye klede. ein dag å vente på, for da skal ein få bruke den nye kjolen, dei nye skoa, den nye jakka. kvar kveld ser du inn i klesskapet ditt for å passe på at den nye kjolen enno heng der, klar til å tas i bruk, kvar morgon veit du at du er ein dag nærmare å kle han på deg. ein 17.mai eg hugsar betre enn alle andre 17.mai-ar, var da eg gjekk i sjuande klasse og for første gong på mange år skulle eg få velje sjølv kva eg skulle ha på meg på norge sin bursdag. åra før hadde eg vassa rundt i korpsdress eller speidaruniform. dette året skulle eg få velje sjølv, og flaks som den tolvårige eg hadde, var det brannskadesalg på SOLO på bysenteret i harstad og eg fikk kjøpe mi første miss sixty-bukse, med visse om at eg ikkje fikk bruke ho før 17.mai. på bilde frå den dagen står eg der i dongeribukse og tøff jakke med flagg i handa med ei mine som ropar ut at eg snart er ferdig på barneskulen. snart ligg verda for mine føter, og på dei føtene sitt eit par skatesko.

og så: 17.mai 2011. eg sit i cuba-parken i oslo og forbannar meg sjølv som ikkje har pynta meg meir på denne dagen eg elskar så mykje. sant nok har eg kledd meg i kjole og pensko, men synet av dei tusen bunadane og draktene og, vips, dei fine, blå aust-finnmark-koftene, får den sekstitalsinspirerte meg til å sjå ut som ein lasaron. og meir enn nokon gong skjønner eg kor lyst eg har på kofte. kor fint det er å pynte seg på den aller finaste måten på ein av dei aller finaste dagane i året. neste 17.mai skal eg ha på meg kofte, koste kva det koste vil.

i motsetjing til mange av dei andre samejentene eg kjenner, har ikkje eg vakse opp i kofte. det finst ikkje barnebilder av meg i kofte, ikkje meg i kofte til konfirmasjonen, smilande under eit tre i takkekortet til fjern slekt, ingen minne om lyden av koftesølv som rislar når eg dansar med han som får magen min til å bli ein stad der sommarfuglar bor. men så, 6.februar i år, var plutseleg eg blitt koftebrukar. i morgon skal kofta nok ein gong på. for andre gong. enno er det heilt nytt. enno er eg ikkje heilt vant. for mange av dei andre samejentene, går det på automatikk når det kjem til kofte, slik ser det ut sett utanifrå. dei festar komagbånda perfekt, har fem ulike sjal å velje mellom, spør seg sjølv om dei skal ha på seg sølja frå konfirmasjonen eller den dei kjøpte på riddu, kler på seg den finaste drakta dei har og viser seg sjølv frå si vakraste side. om eg gjer det rett, skal eg få vere ei av dei.

å bli koftebrukar er ikkje berre å seie til seg sjølv og andre at no er eg meir eller mindre same. å bli koftebrukar er også å plutseleg bry seg om ting eg ikkje trudde eg hadde i meg å bry meg om, og å bruke time etter time på å runde internett på jakt etter søljer, etter sjal, etter inspirasjon, etter nokon som syr. eg har tenkt på kva for strømpebukser eg skal ha til, og om eg skal velje superundertøy, underkjole eller underskjørt. og så vil eg at alt skal vere rett. eit par bunadspoliti i slekta har skremt meg til å tenke at alt må vere rett, etter boka, og om det ikkje er det, blir ein uglesett, det er kroken på døra og melding med heim. dei jentene eg har snakka med dette om, seier at ein ikkje må tenke sånn, at kofta er eit levande plagg, at ein kan gjere akkurat som ein sjølv vil. og kanskje ein dag blir det slik at eg føler meg fri nok til å gjere akkurat som eg sjølv vil, men her og no vil eg berre ha alt rett. å eksperimentere med kofta no, i min spede start, blir litt som å skulle gå til frisøren for å få nokre lyse striper for første gong og så bli fortalt av frisøren at det går an å farge heile håret rosa. ein fin tanke, men kanskje ikkje det ein er klar for der og da.

koftestyret er eit tog som aldri stoppar. det kan aldri bli nok. eg kan ikkje få høyre andre sine meiningar ofte nok, kan ikkje få for mange tips, kan ikkje sy mange nok belte, kan ikkje snakke meg ferdig om fargesamansetningar og frynser. og om eg først har funnet alt som passar til den raude loppa-kofta mi, kan eg ta til å fantasere om sommarkofta eg berre lengtar etter å setje i gang med. om speilfløyelkofta. om prikkekofta. om Den Perfekte Kofta. koftetoget er eit tog som aldri sluttar, men 17.mai-toget er eit tog som skal løysast opp på torget i harstad. folk skal stille seg i gassballongkø, barn skal søle softis på den nye jakka, mødre skal leite etter sonene sine, ektemenn skal ta fram iphonen sin og ringe kona si, og eg, eg skal stå der, koftekledd midt blant alle dei som prøvar å finne kvarandre, og vite at eg har funnet meg sjølv. 17.mai 2012.

Hils på Sigrid

Hils på Sigrid. Harstadjenta som fant kjærligheten i marka, og ble forelsket i både marka og Márkomeannu!

Sigrid blei plutseleg med i staben i 2011 og var på Márkomeannu for første gong det same året. Ho har ingen spesifikke oppgåver eller titlar, men er ganske så god til å løfte tunge gjerdesteinar. Sigrid er frå Harstad og liker å sjå på seg sjølv som verdsborgar fordi ho har budd i Oslo og Paris. No bur ho i Tromsø saman med Sigbjørn og ein måse. Ho liker indiepop og jeans med høgt liv, og er veldig glad i nynorsk.

Kva tyder Márkomeannu for deg?
I fjor var altså første gongen eg var på Márkomeannu. Sjølv om eg ikkje hadde vore der før, hadde eg høyrt om Márkomeannu og hatt lyst til å dra, men det blei med tanken. Márkomeannu var ein ukjent og litt diffus festival eg ikkje kunne oppsøke utan vidare, og dessutan var det samiske noko framand, sjølv om eg hadde veldig lyst til å gå i kofte kvar 17. mai. No er Márkomeannu for meg dugnad, glede, latter og slit, og eg ivrar etter å komme igong, bere nokre steinar, spise nokre reinburgarar og trekke i kofta. Juli kan ikkje komme fort nok!

Kva er ditt beste Márkomeannu-augeblink?
1. I 2011 hadde Márkomeannu besøk frå russisk Sápmi som song og dansa, med liv og lyst, på åpninga av festivalen på torsdag. Den eine songen var så fengande at eg berre gikk rundt og nynna på den heile fredagen. På laurdagen høyrte eg den plutseleg igjen frå scena, og den satt igjen på hjernen. Fikk den ikkje ut. Song den heile tida. Kan enno sende melding til ei anna i staben med teksten «gjett kordan sang æ har på hjernen!» (Du kan høyre songen her frå 05:40). 2. Da eg fann ut at eg kunne få to reinkjøttburgarar på same tallerken i Grillen.

Kva er ditt hotteste reisemål i Sápmi?
Tre stalltips frå meg til deg: 1. Harstad i Festspill-veka. Ver i sentrum på dagtid, gå på konsert på kveldstid, ver ute heile natta, gå heim utan å vite kva tid natta sluttar og dagen tar til. 2. Lovika i Vesterålen, ei lita bygd som ligg som ein avstikker rett før Risøyhamn. Sabla bra skiføre om vinteren, og om sommaren kan ein bade i fjæra. Gode sjansar for å sjå oter. 3. Márkomeannu! Bra musikk, god mat, fine folk, og ei utsikt som gjer deg salig.

En slags hyllest…

Dugnad. Smak på ordet. Det smaker kanskje litt som vaffelkaker og sur kaffe. Søppelplukking i grøfta og varetelling til du ser strekkoder i søvne. For meg er det smaken av sommer og Márkomeannu, maling, og en ganske stor dose svette.

Når du endelig spaserer (antakeligvis en smule andpusten) opp på Gállogieddi, har vi brukt flere uker på opprigg. Men når du har fått på deg festivalbandet, og kanskje registrerer du knapt at Kåre eller John Andreas har det travelt men å hente noe livsviktig rett før åpningen, da er det festivaltid! Hvert år blir jeg like begeistret, hvordan får vi det til?

Det er kanskje vi i staben som arbeider med å arrangere festivalen, men det er de frivillige under festivalen som faktisk gjør det mulig. Dette er en slags hyllest til alle de som gjør det mulig; folka som står i kiosken og inngangen, de som rydder søppel og de som holder orden, damene som lager mat til oss i staben og til hele Márkomeannu, mammaene og pappaene våre som tropper opp med hjemmelaget pizza og gryterett til slitne stabmedlemmer, Bjørnar som klipper gress til den store gullmedaljen, og Maren-Anne som plukker søppel etter festivalen.

Og la oss ikke glemme de som har parkeringsvakt i flere timer. Jeg elsker dere! Parkeringsvakt. Så langt unna festivalplassen du får det, men de gjør det, år etter år. De ringer til oss tidlig i mai, og forteller at de kommer i år også – de vil være frivillig.

Noe av det beste med å få lov til å være med på å arrangere festival er folkene du lager festival sammen med!

Så var det staben da, staben som du får møte her på bloggen. Jeg kommer liksom ikke utenom dem. Når vi møtes til stabsfrokost dagen før festivalstart, ser du at Cato allerede er litt skoltsvett, Ellen taster ivrig på maskinen, mens Emma, Mats og Bård prater (egentlig roper) over bordet, og Runar rapporterer langttidsvarselet fra yr. Da er det festivaltid.

Egentlig er det en sommerjobb du ikke får betalt for i penger, men hva gjør vel det? Det er verdens beste jobb!

Lykkeboden, dugnadsentral både før og etter festivalen.

Dette er Susanne Amalie

Susanne har stått for bloggens oppussing, og fungerer som daglig redaktør – derfor har hun jukset litt og skrevet innlegg allerede. Men nå skal hun snart blogge skikkelig, og her får du lese hva hun trekker frem fra sine år i Márkomeannu.

Susanne debuterte på Márkomeannu i 1999 i en redesignet samekitchbukse, og har siden vært med på det meste. Kuskitmåking, scenebygging og pressemeldinger. Susanne har vært aktiv frivillig siden starten av Márkomeannu i 1999, og er nå nestleder i styret. Susanne liker stikksag, bart og kikertburgere. Hun skal gifte seg to uker etter Márkomeannu, og er klar for en travel sommer.

Hva betyr Márkomeannu for deg?
Aller mest betyr det vennskap. Hele året får jeg henge og samarbeide med folk jeg liker, og jeg blir kjent med nye folk gjennom Márkomeannu. Dugnadsukene før Márkomeannu er så himla artige å være med på, det er ikke bare slit. Det er mye kaffe, tull og vas til sent på kvelden. Også tror jeg at Márkomeannu er av grunnene til at jeg har så lyst å flytte hjem til bygda igjen, og ingenting er bedre enn den følelsen!

Hva er ditt beste Márkomeannu-øyeblikk?
Året var 2007 og Márkomeannu strutter av stolthet og glede, vi har fått ny scene og selveste Mari Boine skal være første artist på scenen. Akkurat som på det første Márkomeannu i 1999, skulle Mari Boine stå på scenen vår, vår nye scene.

Det er helt fantastisk vær, sola skinner og stemningen er til å ta og føle på. Den offisielle åpningen av scenen er gjennomført, og alle bare venter på Mari. Det er godt med folk oppe på festivalplassen og det er en halvtime til konserten skal begynne, da jeg plutselig hører at det er noe som skjer på walkie-talkien. Det er rett og slett tilløp til panikk.

Jeg flytter meg bort fra folkemengden, sende noen meldinger og hører etter på walkie-talkien. Det er i inngangen det skjer, det er nemlig en himla lang kø med mennesker som skal opp på festivalplassen for å få med seg Mari Boine åpne scenene vår! Det er KØ på nesten 100 meter, KØ i inngangen på Márkomeannu! 100 meter med kø på vår lille festival!

Panikken glir over i glede, ja, nærmest ekstase, og når Mari Boine går på scenen er det kun glade fjes å se på en stappfull festivalplass. Jeg har aldri sett så mange glade og blide mennesker oppe på Gállogieddi, og jeg må innrømme at jeg så konserten med tårefylte øyne.

Hva er ditt hotteste tips til reisemål i Sápmi?
Russisk side av Sápmi! Jeg er litt svak for Russland, og Murmansk er en veldig fin by! Det er kanskje litt knoting med visum og språk, men aller mest er det spennende. Da jeg besøkte Lujávri/Lovozero dro vi alltid med oss en som kunne russisk, eller satset på kroppsspråk som kommunikasjonsmiddel. Når du da plutselig snakker samisk med en gammel dame fra nabobyen, blir du så glad at du ikke klarer rive deg løs!

Markasamisk fotoutstilling av Ivar Murberg

I morgen, fredag 11. mai kl. 15.00, åpner det en ny utstilling på Galleri Várdobáiki. Utstillingen er av den markasamiske fotografen Ivar Murberg.

Denne utstillingen har jeg gledet meg til lenge. Ikke bare fordi jeg godt visste hvem Ivar var; han var gudfar til min yngste bror og kom ofte på besøk til oss da jeg var yngre. Men også fordi jeg selv er utdannet fotograf. Ivar jobbet i den sjangeren som jeg liker aller best, fotografi i skjæringspunktet mellom dokumentar og kunst.

I år er det ti år siden Ivar døde, kun 42 år gammel.

Han var godt i gang med sin fotografiske karriere og hadde flere separatutstillinger og kollektivutstillinger bak seg. I Luleå, Tromsø, Alta, Målselv, Helsinki. På Festspillene i Nord-Norge. Han var med på å bygge opp fotosamlingen på det samiske museet Ájtte i Jokkmokk.

I dag har han bilder som er kjøpt opp av Nordnorsk Kunstmuseum, Norsk kulturråd og Troms fylkeskommune.

Og i morgen åpner utstilling med hans bilder i markasamisk område.

Derfor har jeg den siste tiden passet på å henge i gangene her på kontoret når galleriansvarlig Tone har jobbet med utstillingen. Og jeg har sammen med Tone hatt en egen vernissage og fått smugkikket på bildene. Dette er markasamisk historie. Utstillingen består av bilder fra markasamisk miljø, blant annet er det med sterke bilder fra 1985, da Ivar ble urettmessig varetektsfengslet og stemplet som samisk terrorist.

I Márkomeannu har vi en drøm om å en gang få presentere en større utstilling av Ivar Murberg på festivalprogrammet.

Men først er det Galleri Várdobáiki som gjelder. Jeg anbefaler alle å se utstillingen, dere har muligheten frem til i høst. Og aller helst bør dere komme på åpningen i morgen. Ved siden av det visuelle ryktes det om en heftig kulinarisk opplevelse bestående av reinkjøtt og geitmelk.

Ellen

#tørrblogging

Inntil nylig het dette festivallederens blogg, og frem til i april var det altså bare jeg som hadde blogget her. Nå har heldigvis større deler av staben sluppet til, noe som bidrar til at vi får flere og jevnligere oppdateringer på bloggen, samtidig som nivået på innholdet øker betraktelig. Og det er akkurat det at nivået øker som er mitt lille problem. Misforstå meg rett, det er en stor lettelse at flere enn meg blogger, og ingenting er bedre enn at bloggen er god – men det bidrar utvilsomt til å legge et aldri så lite press på at budskapet må være godt! Det nytter liksom ikke med korte og ugjennomtenkte innlegg lenger…

I utgangspunktet var tanken at jeg ville fortelle dere om mitt aller første Márkomeannu-minne fra 1999, da jeg som 12-åring fikk være hjelpegutt inne i kiosken, som den gangen var et bittelite rødt hus med et par vinduer i. Poenget ville vært at den innkjøpsansvarlige hadde kjøpt inn 150 kg potetsalat (til de rundt 150 deltakerne på festiavlen). Men så kom jeg på at jeg ikke vet om dette er noe jeg faktisk husker, eller om det bare er et mentalt konstruert minne jeg har på bakgrunn av historier fortalt av festivalens gæmliser. Det eneste minnet jeg med sikkerhet vet at jeg har fra 1999, er at jeg fikk være med og danse til Wimme’s Texas før jeg måtte hjem og legge meg i ettida.

Det neste jeg ville skrive om var et minne fra 2003, da jeg som ungt styremedlem hadde tatt på meg ansvaret for matserveringa selv. Fullstendig uansvarlig av festivalen selvfølgelig, og vi skal alle være glade for at mattilsynet aldri kom på besøk. Dette var for øvrig det året vi prøvde oss med et bongsystem i grillen. Èn bong for dobbel kotelett, en for enkel kotelett, én for pølse med brød og en for pølse uten brød.

Og bongene ville vært en stor digresjon, for det bloggens historie egentlig skulle handle om var at jeg hadde stukket av fra festivalområdet på lørdags formiddag. Mine samefestvenner fra svensk side hadde ankommet i en minibuss, og de trengte en guide til Evenskjer for å gjøre nødvendige øl-innkjøp, og for å få en etterlengtet dukkert i Lilletrøssevannet på denne varme sommerdagen.

Dette feilskjæret ville nok blitt tilgitt et stabsmedlem på 16 år, hadde det ikke vært for at jeg ved en feiltakelse hadde tatt med meg grendehusnøklene, som skulle brukes til dusjingen, som den gang som nå ble gjennomført der. Kjeften fra et kvinnelig stabsmedlem som ljomet over Lilletrøssevannet er i ettertid et av de flotteste Márkomeannuminnene jeg har – ”ka i hælvette e det du ligg her og kose dæ for når vi andre svette og slit med å vaske ned grendehuset!?” – Der og da bidro dette til at jeg for første gang sto backstage og ropte etter elgen av stress, men i ettertid er hendelsen et episk minne for meg, og helt sikkert en av årsakene til at jeg i dag er festivalleder (så takk Emma).

Og grunnen til at jeg bestemte meg for ikke å skrive om disse historiene likevel har dere sikkert allerede gjettet. Jeg har rett og slett en forunderlig flott evne til å ikke klare å gjengi morsomme situasjoner eller historier på en morsom måte verken skriftlig eller muntlig – mine vitser fungerer ikke. Så derfor ville jeg skrive om et tema i stedet. Og temaet jeg valgte var min egen utilstrekkelighet i forhold til å skrive underholdene blogginnlegg.

Neste gang velger jeg noe mer seriøst, dagsaktuelt og interessant. Vær behjelpelige med tematips. Vær så snill. Så går ikke denne bloggen helt dunken hver gang det er min tur til å blogge!

The one and only: Runar

Endelig. Endelig skal du få møte festivallederen selv. Mye kan bli sagt om Runar, men vi lar det bli med denne presentasjonen (for denne gangen).

Runar har siden 2010 vært festivalleder for Márkomeannu, og har vært med på å arrangere Márkomeannu siden 2002 som stab og styremedlem. Runar har bodd mange år i Oslo, men er akkurat nå i en fase da han vender hjemover til Nord-Norge for å kunne gjøre enda mer av den han liker aller best, å gå turer i fjellet både på sommeren og på vintern. Runar kommer fra Myrnes, og har den fordelen å ha et eget rom omtrent midt i Márkomeannu festivalområde.

Hva betyr Márkomeannu for deg?

For meg er Márkomeannu en feiring av det samiske. Det er en fest for både barn, ungdom, voksne og eldre; en arena der vi kan være samer uten å måtte svare for det på noen måte. På et mer personlig plan er Márkomeannu et sterkt lim som knytter meg til bygda, og mange av mine beste venner er de andre som også bruker mye av tiden sin på å gi noe tilbake til hjembygda si. Vi lager festival fordi vi tror det har betydning for folk, og gleden av å se resultatet er ubeskrivelig god.

Hva er ditt beste Márkomeannuøyeblikk?

I 2009 var jeg ansvarlig for kontanthånteringen på festivalen da jeg klarte å låse safenøklene inne i safen midt i den mest stressende tidspunktet av festivalen. Gleden var stor da vi etter én time med brekkjern og svette endelig sto med vekslepengene i handa. Et annet høydepunkt var da sola dukket opp fredags morgen i 2009, etter at det hadde regnet stort sett hele sommeren. Sola skinner gjerne på Márkomeannu, men det var også et flott øyeblikk da vi delte ut gratis regnponchoer under siste konsert i 2011 til stor glede for publikum.

Hva er ditt hotteste reisemål i Sápmi?

Siden jeg etter mange år på østlandet forguder den nordnorske naturen med sine fantastiske fjell, så må jeg nesten velge Lofoten. Hvorfor reise langt på ferie når vi har verdens flotteste natur i egen forgår? Jeg skjønner godt at Lofoten i sin tid var et av de største samiske områdene – det er en transelignende opplevelse å oppleve Lofoten i midnattssol, og få ting føles ektere enn å spise fersk lofotfisk.

.