«Jeg vet ikke om jeg ville kalt Márkomeannu en samisk festival»

Ingenting gleder festivalarrangører mer enn når media og andre viser interesse for festivalen og kommer med tips om hvordan ting kan gjøre bedre.

Men av og til kommer det noen forslag som vi rister oppgitt på hodet av. Et eksempel er å finne avisa Ságat 3.8.2011: «La CC Cowboys ha hovedforestillingen lørdagskvelden for eksempel – hvorfor ikke?» 

Kommentar i Ságat onsdag 3. august.

Journalist/freelancer Randi E. Breivik har skrevet en kommentar hvor hun mener at Márkomeannu ikke oppfyller sitt formål om å være en samisk festival når det, og jeg siterer «misjoneres for våre egne». Hun bygger opp sin argumentasjon på at vi er for samiske i vår profil, og dermed ikke makter å drive «kulturformidling» som hun mener er en viktig del av «ideen» Márkomeannu. Det er visst også en forutsetning for å være en samisk festival at lager programmet ut fra at samer er multikulturelle og vi derfor burde hente inn «et par band vi alle kan digge».

Før vi klarer å bestemme oss om det er noe poeng i å kreve tilsvarsrett på denne kritikken, tenker jeg å lufte litt mulig motargumentasjon her, og tar gjerne i mot tips og meninger.

Første mulige argument:
Ideen Márkomeannu har aldri vært å drive kulturformidling til «nordmenn» – vi driver ikke «misjonering» som Ságat mener å tro at vi ønsker. Ideen Márkomeannu er først og fremst ideen om at samer fra nærområdet og langveisfarende skal kunne komme til en helg hvor det samiske for en helg er i sentrum (selv om vi alle hører på annen musikk og leser annet enn samiske literatur ellers) og det er helt naturlig og avslappende å være samisk (uten å måtte stå til svar for koftebruk etc.). Andre er veldig, veldig velkomne på festivalen, men Márkomeannu bygger ikke vårt program for å drive misjonsvirksomhet.

eller:
Vi i Márkomeannu er helt enige i at det er viktig å drive kulturoverskridende arbeid, men alle festivaler må finne sin plass i den store helheten, og alle festivaler må finne sin nisje for å kunne overleve i festivalvrimlet landet vårt oversvømmes av. Det finnes nok av gode festivaler som kjører den oppskriften Breivik argumenterer for. Heiafestivalen og Skippagurrafestivalen er to flotte eksempler.

eller:
Er det bedre å «lure» det samiske inn gjennom CC Cowboys? Kan man få flere til å spise fisk ved å lokke med deilige bratwurstpølser på fiskefestivalen i Lødingen? Ville flere blitt interesserte i jazz hvis jazzfestivalen i Molde skiltet med AC/DC på plakaten?

En oppsummering av Márkomeannu

Festivalen er offisielt rigget ned. Nå gjenstår bare litt retur og vasking av info/akkreditering før hele festivalstaben kan ta en etterlengtet ferie. Det betyr at det er på tide å oppsummere Márkomeannu 2011.

I går kveld hadde vi en første evaluering, og festivalstaben er stort sett enige i konklusjonen om at Márkomeannu 2011 har vært en stor suksess. Jeg kan ikk nevne alt som har foregått på festivalen, men tenker å trekke frem noen momenter. Ellers så anbefaler jeg alle å se på videoene av Max Mackhe, som på flott vis har dokumentert store deler av festivalen gjennom TheMárkomeannuMedia; Márkomeannus eget relativt avhengige men journalistisk uavhengige mediehus.

Den rolige starten
På onsdag ble den årlige Volleyballturneringa etter en del om og men arrangert. Vi er litt i tvil om dens berettigelse, og tar gjerne i mot forslag til når den eventuelt burde arrangeres og hvordan man kan legge den opp slik at det blir litt stas over finalen, som de siste årene har vært en folketom affære ca kl 23.00 onsdag kveld.

Torsdagens arrangementer ble derimot veldig godt besøkte. Vardemarsjen ble en megasuksess, med over 80 festivalgjester som enten koste seg og gikk eller slet seg opp de bratte bakkene overfor festivalområdet i stor fart. Vi er sikre på at dette arrangementet er kommet for å bli en stund, og vi lover å videreutvikle og integrere det enda bedre inn i Márkomeannuprogrammet til neste år.

Et arrangement som virker å være på vei ut av programmet er Muitalusmeannu, som i år ble avlyst på grunn av dårlig oppmøte. Denne historiefortellingskvelden var i utgangspunktet et prosjekt hvor Skániid Girjie jobbet med å dokumentere gamle historier, og etter hvert ble dette en viktig del av tilbudet for de eldre på Márkomeannu. Vi skal fortsette å ha kulturelle tilbud til folk i alle aldre, men vi må nok gå dypt i tenkeboksen for å finne på noe nytt og spenstig som kan trekke mer enn én stakkars publikummer.

Folk foran scenen
Vi var veldig spente på hvilken innvirkning innføring av alkoholsalg i et eget område ville ha på mengden av folk som trakk foran scenen når det var band som spilte der. Konklusjonen er at det var i veldig varierende grad. Vi merket at den folkemengden som tidligere oppholdt seg og smugdrakk på sletta mellom lydbua og grillteltet nå var flyttet ned til alkoholområdet, mens den delen av festivalpublikumet som helst sitter på campen enda satt der.

Det virket dog ikke som at endringen hadde veldig stor innvirkning på hvor mange som var rett foran scenen og faktisk hørte på konsertene. De rolige konsertene tidlig på kvelden var som tidligere besøkt av den lille men mest kulturinteresserte gruppen festivalgjengere, mens de mer feststemte storkonsertene på natta trakk flere folk framfor scenen enn noen band noensinne tidligere på Márkomeannu. Ja så mange at vi til neste år for første gang ser behovet for å sette et gjerde opp foran scenen. Men det kjære bloggleser, er et luksusproblem som vi gjerne forholder oss til.

Kjærlig stemning
Alle er vi også overbeviste om at årets Márkomeannu hadde den varmeste stemningen noen gang. I en emosjonell uke der det meste handlet om sorg, kom varmen og samholdet som alle snakker om virkelig til uttrykk på Márkomeannu. Det styrker troen vår på at vi gjorde det rette med å arrangere festivalen, og det inspirerer oss til å jobbe frem mot neste års festival hvor målet vil være å lage et så intimt og koselig arrangement at vi trekker frem det beste i folk også da. Takk så mye for i år!