Så var vi på’an igjen

Hei!

På onsdag i neste uke (altså den 16. april) skal vi arrangere márkomeannu#MUOHTA oppe på Gállogieddi. Da skal vi ha en stor akebakke med en egen DJ som spiller kule låter mens både barn og voksne flyr ned bakken i en heidundrende fart. Vi skal arrangere skistafett der alle sammen skal få svette en hel del. Vil skal leke Riebangárdi som er en slags labyrintsisten. Også skal vi ha bålkos, masse bålkos. Pluss mange andre aktiviteter såklart. Anbefaler å ta turen oppover hvis du er i nærheten. Alle er velkommen!

Jeg gleder meg mest til å lære masse nye samiske ord for snø. I dag lastet jeg ned en app på iPhone’n min som heter «Sápmi». Den er så kul, og har masse forskjellige ord for snø som jeg aldri har hørt før.

Topp 5 favoritter fra appen:
1. Bievla – Barmark i den tiden det er snø
2. Cuoŋu / cugŋot – skare som kan bære mennesker
3. Bihci – Rim på marken
4. Čuorpmas / Čuorbmasat – Hagl
5. Čahki – Snøklump / Snøball

Staben planlegger mye for tiden, og det er mye spennende som skjer fremover. Så her er det bare å følge med. Siden sist vi blogget har mye skjedd. De siste pressemeldingene kan leses på markomeannu.no. Hashtag for márkomeannu#MUOHTA blir såklart #MUOHTA14. Ses vi?!

Reklame

«e du stressa, liza?» «jah!!!»

arbeidet med årets márkomeannu har for min del vist seg å bli det tyngste jeg noen gang har hatt å gjøre med tidligere. jeg har aldri følt meg så sliten før. føttene holder på å dette av, hele kroppen verker, og i hodet er det bare kaos!

dagene er utrolig lange med mye frem og tilbake. plutselig har man glemt en ting, plutselig har man husket på en annen ting, og plutselig skjer det noe som fullstendig ødelegger den oversiktlige produksjonsplanen din! man springer fra det ene stedet til det andre og kan i forbifarta høre: «e du stressa?!» svaret er helt klart: «ja!»

i år har jeg kjørt uvanlig mye. uvanlig mye for min del. jeg som egentlig ikke kan kjøre ordentlig engang! frem og tilbake på markaveiene forbi (og så vidt på/over) sauer, fugler, katter og mer til for å hente varer og passasjerer. i sammenheng med festivalarbeid er det bare slitsomt å ha sertifikat! (men utrolig godt når man skal hjem for å sove. (i tre-fire timer…))

når man har mye å gjøre og mange ting å tenke på er det lett å glemme å være positiv. det har vært ganger da jeg har vært så lei og trøtt og sliten at jeg bare har hatt lyst til å gi opp og bli ferdig med hele greia. men så har jeg kommet til å tenke på fjorårets márkomeannu. og márkomeannu året før der igjen. hvor fint det var å rusle omkring på gállogieddi. se i markedsbodene. treffe på kjentfolk. oppleve fantastiske konserter. fantastisk stemning, atmosfære, følelse. og da blir plutselig alt slitet så utrolig verdt det.

herregud, det er slitsomt å lage festival! men herregud, så mye verdt det slitet er!

OH SHIT, vi har åpna!

De første festivalgjengeran har kommet og rigga sæ til på campen, festivalleder Runar har holdt åpningstale, bestillingsverket har hatt premiere og staben e strålanes fornøyd. Sola har skint i heile dag, og i heile går. Ikkje det at æ klage, for det har vært så digg – men vi har svetta. Å herregud, kor vi har svetta. Det å bære gjerda i 25 varmegrader med sola steikanes i trynet, DET har vært varmt. MEN alt e så mye bedre enn i fjor når vi va fri for tørre regnklea. Vi har fått brunfarge, eller eventuelt blitt solbrent.

Våre første festivalgjengere!

Men over til ka som faktisk har skjedd da! Vi har hatt festivalåpning. Det va skikkelig mange folk på åpninga. Runar holdte en kjempefin åpningstale(som vanlig, såklart) om årets festival. Vi hadde underholdning av Ivan fra Russland. Han sang to fine sanga før vi slapp til Egil Pedersen og hannes kortfilm. Vårres fine bestillingsverk! Han viste film fra Nesseby, der han filma lokalbefolkninga som bor der. En utrolig fin film som absolutt anbefales å se.

Festivalleder Runar med et stort glis!

Masse folk på åpningen!

Det vi i staben e mest sjokkert over, e at vi fikk festivalgjengera allerede i går – PÅ ONSDAG. Så utrolig gøy! Vi håpe mange tar seg turen hit i løpet av helga. Det blir så fint! Usikker enda? Sjekk værmeldinga! Just sayin’.

xoxo Marita!

Dagen før dagen

Det skjer veldig mye her på Gallogieddi nå. For en festivalarrangering består en hel haug med forskjellige arbeidsområder. Derfor ønsker jeg dere velkommen til et lite innblikk i dagene til oss som har ansvar for rekruttering og trivsel.

Lørdag: 

Handler inn varer til stabens fellesfrokost på mandag (og tirsdag og onsdag utfra mengden varer, forhåpentligvis)

Søndag: 

Møte i rekruttering- og trivselssiidaen. Jeg og Isabell planlegger alt fra stabskos, til våre stabsaspiranter og de frivillige.

Pakker. Paraply, regnponcho og solbriller. Tjukkgenser og shorts. Støvler og småsko.

Mandag: 

Dugnad dag 1 for egen del. Gallogieddi rett før det forvandles til anleggsområde, og forhåpentligvis festivalsletta til slutt.

Tirsdag: 

Møte med Nuorak, superungdommene som i år har ansvar for Nuoraidlávvu. På noen strakser har de rigget lávvuen, innredet planlagt program og praktiske ting.Isabell og jeg er imponert over høy effektivitet! Teaser: det blir bra!

Tirsdag hadde vi også «blåtur» for staben. Undertegnede for stressa med å fôre sultne dugnadshelter til å ta bilde, men stikkordene er mat i kveldssola, og vår egen lille «pils & poesi» med Sigbjørn. En slik kveld trengs iløpet av lange dugnadsøkter.

Onsdag:

Skriver blant annet blogg.

Onsdag: 

Staben lurer på om det er varmerekord. Men ingen tør å prate altfor mye om det i frykt for å jinxe hele festivalen. Hysj!

Onsdag: 

Innser at det er onsdag.  

 

I morgen.

#meannu13

Velkommen til Myrnes

Velkommen til vårres område. Markasamisk område. Til marka. Til Myrnes og til Gállogieddi. Til Márkomeannu.

Dette blogginnlegget er festivallederens lille, private, hemningsløse hyllest til Myrnes.

Marka, Myrnes, Gállogieddi: Márkomeannu i kveldssol.

De som har vært i bygda vår før har kanskje litt kjennskap til lokale stedsbenevnelser og stedsnavn. Som en liten oppsummering for alle andre kan jeg kort forklare hvordan det henger sammen.

Til markasamisk område regner vi med de samiske bygdene fra ca. Salangen til Ballangen.

Når vi snakker om marka mener vi veldig spesifikt området over E10 mellom flyplassen og Tjeldsundbrua. Om du kan komme deg til festivalområdet uten å krysse E10 vet du at du er i marka.

I marka har vi flotte plasser som Evenesmark, Kvitfors, Trøssemark, Planterhaug, Husjorda, Kjønna og Nipen. Men det er altså Myrnes du kommer til når du parkerer bilen og sliter deg oppover den bratte bakken, og det er på Myrnes du koser deg på campen og ser Sápmis beste artister.

Myrnes, markas perle som merkelig nok er det eneste stedsnavnet i bygda uten et samisk navn som vi kjenner. Likevel er det her Gállogieddi ligger, det fantastiske samiske friluftsmuseet hvor du danser deg svett til vakre toner en sen julikveld.

Den gode følelsen er ikke til å ta feil av. Når det er to dager igjen til festival så kommer den. Følelsen at og spenning av spenningen at vi har invitert hele Sápmi til fest hos oss på torsdag. Til oss i marka.

Og for meg personlig er det snakk om en følelse av å ha invitert hele Sápmi til fest hjemme til meg selv. Selv om det er både positive og negative sider med å bo midt mellom inngangen og festivalområdet, så er det likevel med enorm stolthet jeg tenker at kanskje nettopp du som nå leser dette blogginnlegget snart muligens skal ha sommerens fineste opplevelse nettopp her.

Utsikt over «Sør-Myrnes» ved midnatt halvannen dag før festivalen..

Så jeg ønsker deg velkommen. Velkommen til mitt fantastisk vakre Myrnes.

Og beklager til alle stabskolleger fra Trøssemarka, Nipen eller Planterhaugen for denne hemningsløse lokal-lokal-patriotismen. Det var bare sånn en fin kveld for endelig å få slått det fast!

Stampa med Leroy

folkens, no nærmar festivalen seg med stormskritt! til no har eg sydd ny sommarkofte, ordna og sydd pynt til backstageområdet i tillegg til å lage blåbærsyltetøy med sjølvplukka bær til veggisartistane våre. det siste eg må gjere, er å øve på dansestega. det har kanskje du også gløymt av? ingen fare. leroy er her for å hjelpe. lær deg «spela pingis», «rasta hunden» eller «tsjernobylbarnen» før det er for seint.

sjåast på sletta!

It’s on!

Nå har nesten hele staben ankommet marka, og dugnaden på Gállogieddi har startet for fullt. I skrivende stund sitter vi rundt bordet på sekretariatet og planlegger. Internett skal settes opp på scenen slik at vi kan jobbe oppe på vårt nye stabsrom over scenen. Stabs-, artist-, og frivilligkort skrives ut, klippes og lamineres. Gress skal klippes og rakes. Bodene skal settes ut og plastes. Det er mye som skjer nå!

Det nye i år er at vi har stabsbabyer! Både Marte og Arnt, og Susanne og Marius vugger på vogner, mens de jobber. Superflinke stabsmammaer og stabspappaer! Tenk så flinke, akkurat fått baby – og jobber som noen helter på dugnad også.

Stabssavn og datanerding

De fleste i staben springer rundt å stresser med å sette opp boder, male skilt og klippe gress. Jeg har den fine jobben med å sitte inne bak dataskjermen og designe passene til festivalen. I fjor syntes jeg det var en helt super jobb, da resten av staben kom innom aktivitetshuset annenhver time for å skifte regntøy. I år synes jeg det er fint fordi jeg er i Trondheim, og fortsatt kan gjøre masse nytte for meg her nede!

For man får jo dårlig samvittighet når man er bortreist i uka før Márkomeannu. Jeg aner ikke hvordan det går hjemme, og hva de plages med. Forhåpentligvis går alt fint! Det jeg savner er det sosiale samværet vi har i staben. Når folk roper til hverandre på andre siden av sletta, når vi har kaffepause på scenen, eller når vi er fri for snus og må springe over hele festivalområdet for å finne en. Verdens beste Márkomeannustab! I love you!

Jeg gleder meg til å komme hjem i morgen. Jeg gleder meg til å leve oppå resten av staben den neste uken. Jeg gleder meg til å bli drittlei av resten av staben. Jeg gruer meg til å stå på gammelscenen neste lørdag og se på hvor fint alle har det, og vite det at det ikke blir sånn her til neste år.

Lots of love, Marita!

Ingen nugatti, men det blir TEATER for barna!

Leammuid Biret Rávdná og Juvva heter de og kommer til Márkomeannu i år. Juvva var for sjenert til å ville bli intervjuet, men jeg har vært så heldig å få spørre Biret noen spørsmål slik at vi kan bli litt bedre kjent med damen som skal underholde og kurse barna i tre dager under Márkomeannu med forestillingen «Juvva» og fysisk teaterverksted.

Jeg sier det bare; alle barna bør virkelig glede seg til de kommer! Og spesielt bør barna glede seg til Juvva sin harejoik, den er beryktet . Og vi skal i hvert fall sørge for at det er nok kaffe.

Leammuid Biret Rávdná og Juvva. Foto: Ketil Born

Hvor kommer du i fra?

Fra Kárášjohka. Bor i Mo I Rana.

Er du A eller B menneske?

Vært B-menneske, konvertert til A-menneske for å få mer ut av dagen.

Hva er dine morgenrutiner?

I følgende rekkefølge kaffe, vann, yoga praksis, vann, dusjing og så frokost.

Hva gjør deg glad?

Å gjøre andre glad, for da er vi flere som er glad.

Hva gjør deg sint?

Barn som lider.

At noen barn har nugatti som hverdagspålegg.

At usunn mat er billig og at sunn mat er dyrt. Dette er ulogisk for meg.

At det ikke er mer kaffe igjen.

Hva er det du liker med teater?

Direkte kontakten med publikum, og arbeidsprosessen fra første prøvedag til siste forestillingsdag. (Liker ikke timene før en premiere).

Har du noen rutiner som du må gjennomføre før du går på scenen? 

Surya namaskara A og B (solhilsen A og B), spagaten og en siste sjekkrunde på at alt er på plass av rekvisitter og kostymer.

Hvilket tips har du å gi til alle de som går rundt med en skuespiller inni seg?

Hvis det er det eneste yrket du kan tenkte deg, så sats på skuespiller yrket. Hvis du er tvil, velg noe annet. Det er hardt arbeid og lite glamour. Følelsen av å stå foran et publikum er ubeskrivelig.

Du og Juvva reiser jo mye sammen. Hvordan er det å reise med Juvva?

Praktisk og morsomt. Han tar lite plass i bagasjen, billig i matveien, han må stadig ha skryt ellers blir han sur, han tar gjerne en joik eller fem mens vi kjører. Han er så dyktig til å fortelle historier til barn, og så er han flink til å joike, spesielt harejoiken.

Han har en tendens til å bli borte når vi skal starte forestillingen, heldigvis hjelper publikum meg med å lokke han frem. Eneste negative er at han aldri vil være med på kafé eller restaurant å spise, da blir det så ensomt å spise.

Hvordan klarer dere å være venner hele tiden?

Vi prater ikke i munnen på hverandre. Ler masse. Diskuterer hvilke historier som vi skal fortelle i vår neste forestilling. Skryter av hverandre. Vi har like interesser sånn som å fremme, utvikle og formidle samisk kultur.

Er det noe du alltid MÅ ha med når du er ute å reiser?

Mac’en, masse ekstra klær, spirulina og diverse helsekost.

I år er det jo blant annet språkåret. Du er en nordsame i sørsamisk område. Hvilke utfordringer ser du i forhold til språket?

Utfordringen er i finne arena for å høre og praktisere sørsamisk.Tørre å si feil og ta i mot kritikk også fra språkpolitiet, det er da man lærer.

Språket er en av mine største kulturpolitisk hjertesaker i teaterverden. Viktig at det sørsamisk språket ikke dør ut, det ligger mye kulturell rikdom i et språk. Teatret har også et ansvar å bevare, utvikle og fremme språket.

Hvilke forventninger har du til årets Márkomeannu?

Jobbe med mange teaterinteresserte barn og ungdom. Spille forestillingen Juvva i en fullsatt lavvo. Møte masse trivelige mennesker. Oppleve konserter. Leve. Le.

Vi har per i dag allerede to påmeldte til teaterverkstedet. Har du noen hemmeligheter du kan avsløre for barna før du kommer?

Ja, men hysj ikke si til noen at vi skal skremme publikum…

Vi ønsker Leammuid Biret Rávdná og Juvva velkommen til årets Márkomeannu! 

En hilsen fra ammetåka

Det er noe med en helt ny baby som får deg til å ha lyst til å kunne starte på nytt, endre på gamle vaner. Spise sunnere, være et godt forbilde. Håpet er at det nye mennesket kanskje blir litt bedre enn deg selv, litt bedre og litt sunnere.

Slik har jeg det nå. Jeg tar hele tiden valg jeg håper er gode for min lille baby. Tøybleier fremfor papirbleier. Økologisk fremfor ikke-økologisk. Samisk fremfor norsk.

Hjelpes, den siste har viste seg å bli en skikkelig utfordring. Å plutselig skulle snakke samisk hele dagen når man er vant med norsk, det har blitt den største utfordringen av de alle! Det hele startet så fint. Jeg pludret og sang på samisk, titulerte meg som eadni (mamma på samisk) og pakket med meg babyen hjem fra sykehuset. Men i takt med våkenetter, søvnmangel og såre brystvorter valgte jeg oftere og oftere den enkleste utveien. Norsk.

Det er noe med at man blir så sliten av å bruke et språk du ikke er vant med å bruke. Det blir så mye enklere å bruke norsk. Hvorfor slite ut hodet på samisk, når du kan svømme medstrøms på norsk?

Men jeg fortsetter å prøve, og vi blander gjerne. Jeg er eadni, Marius er pappa. Jeg snakker samisk noen ganger, og norsk andre ganger. Husker jeg ikke ordet på samisk, så sier jeg det bare på norsk. Guttungen kommer uansett til å lære seg mer samisk enn meg, og en positiv bieffekt er at Marius lærer seg også samisk.

I år har jeg en festivalbaby med meg på Márkomeannu, og er det en ting vi ikke skal gå glipp av er det sangkurs for foreldre med Inga Elisa Påve! Det er som om kurset er skreddersydd for meg, hør bare: » Sangkurset passer for foreldre som allerede kan nordsamisk og som behøver trening i å synge eller snakke på samisk til barnet sitt (…)»

Eljás og eadni gleder seg!

Fredag 26.07 klokken 12.30 i Storlavvuen (barn mellom 0-5 år)
Lørdag 27.07 klokken 14.15 i Storlavvuen (barn mellom 5-12 år)

Eljás har fått hørselvernet på, og er klar!