I 2009 fikk vi jo endelig til en produsentstilling til festivalen. Men inntil videre har dette vært en prosjektstilling, noe som vi ikke kan ha i all fremtid. Derfor har vi i disse siste ukene før jul møter med våre tilskuddsgivere om fremtiden for denne produsentstillingen.
Vi gjør absolutt alt vi kan for å få på plass en fast stilling. Her sitter nestleder Susanne Amalie og gjør seg klar til et møte med Troms fylkeskommune og Sametinget.
Jobben er enkel. Giverne må overbevises om at det er fornuftig og nødvendig å støtte oss med faste midler til en produsent. Selv om styret og staben er dyktige, så har vi ingen sjanse å arrangere festivalen uten en fast ansatt.
Susanne gleder seg også til å sette i gang arbeidet med å revidere Márkomeannus økonomiske prioriteringer i løpet av 2012.
Det er lenge siden siste blogginnlegg her. Márkomeannu er en sesongbasert, og bloggen likeså. Alle sammen har også hatt behov for en periode med “festivalfri”. Det kan man trenge uansett hvor glad man er i festivaler generelt og spesielt Márkomeannu.
Jeg befinner meg denne høsten på Bali i Indonesia. I mitt fravær er det nestleder Susanne Amalie Andersen som er fungerende festivalleder.
Hjemme og på det interne forumet er planleggingen av Márkomeannu 2012 sånn smått i gang. Produsenten vår er tilbake på jobb etter en velfortjent ferie, og da begynner hjulene å rulle. De store linjene for 2012 vil bli diskutert når Márkomeannus stabsmøte arrangeres i November i Tromsø. Store spørsmål er hvordan vi kan bedre logistikken, samt hvordan festiavlens kunstneriske og kulturelle profil skal være.
Stabsmøtet er ikke formelt og bestemmer ingenting, men det er et veldig viktig forum der alle som er med i staben, både veteraner og nye, diskuterer store og små spørsmål i fellesskap. Møtet er en workshop der vi finner ut hvilke anbefalninger styret skal legge frem for Generalforsamlinga. Sånnsett kan man si at dette møtet er en demokratisk prosess der alle som er engasjerte i og jobber med Márkomeannu om sommeren er med på å forme festivalen år for år. Hele staben er også inne på internforumene hvor vi i fellesskap tar avgjørelser om programmet og andre spørsmål som har med festivalens logistikk og gjennomføring å gjøre. Vi er alltid interesserte i å inkludere nye folk i dette fellesskapet – det eneste kriteriet er at man ønsker å bidra til at sommerenes beste festival blir enda bedre!
Skal forsøke å komme med flere oppdateringer innen ikke for lenge. (Har begynt å få bittelitt hjemlengsel og er misunnelig på alle som skal på stabsmøtet).
Ingenting gleder festivalarrangører mer enn når media og andre viser interesse for festivalen og kommer med tips om hvordan ting kan gjøre bedre.
Men av og til kommer det noen forslag som vi rister oppgitt på hodet av. Et eksempel er å finne avisa Ságat 3.8.2011: “La CC Cowboys ha hovedforestillingen lørdagskvelden for eksempel – hvorfor ikke?”
Kommentar i Ságat onsdag 3. august.
Journalist/freelancer Randi E. Breivik har skrevet en kommentar hvor hun mener at Márkomeannu ikke oppfyller sitt formål om å være en samisk festival når det, og jeg siterer “misjoneres for våre egne”. Hun bygger opp sin argumentasjon på at vi er for samiske i vår profil, og dermed ikke makter å drive “kulturformidling” som hun mener er en viktig del av “ideen” Márkomeannu. Det er visst også en forutsetning for å være en samisk festival at lager programmet ut fra at samer er multikulturelle og vi derfor burde hente inn “et par band vi alle kan digge”.
Før vi klarer å bestemme oss om det er noe poeng i å kreve tilsvarsrett på denne kritikken, tenker jeg å lufte litt mulig motargumentasjon her, og tar gjerne i mot tips og meninger.
Første mulige argument:
Ideen Márkomeannu har aldri vært å drive kulturformidling til “nordmenn” – vi driver ikke “misjonering” som Ságat mener å tro at vi ønsker. Ideen Márkomeannu er først og fremst ideen om at samer fra nærområdet og langveisfarende skal kunne komme til en helg hvor det samiske for en helg er i sentrum (selv om vi alle hører på annen musikk og leser annet enn samiske literatur ellers) og det er helt naturlig og avslappende å være samisk (uten å måtte stå til svar for koftebruk etc.). Andre er veldig, veldig velkomne på festivalen, men Márkomeannu bygger ikke vårt program for å drive misjonsvirksomhet.
eller: Vi i Márkomeannu er helt enige i at det er viktig å drive kulturoverskridende arbeid, men alle festivaler må finne sin plass i den store helheten, og alle festivaler må finne sin nisje for å kunne overleve i festivalvrimlet landet vårt oversvømmes av. Det finnes nok av gode festivaler som kjører den oppskriften Breivik argumenterer for. Heiafestivalen og Skippagurrafestivalen er to flotte eksempler.
eller: Er det bedre å “lure” det samiske inn gjennom CC Cowboys? Kan man få flere til å spise fisk ved å lokke med deilige bratwurstpølser på fiskefestivalen i Lødingen? Ville flere blitt interesserte i jazz hvis jazzfestivalen i Molde skiltet med AC/DC på plakaten?
Vi ønsker gjerne din hjelp til å gjøre Márkomeannu enda bedre.
Skriv inn en kommentar om hva du mener fungerte og hva som ikke fungerte, både når det gjelder informasjon på forhånd, programmet og om logistikken på selve festivalen. Ris og ros rett og slett!
Festivalen er offisielt rigget ned. Nå gjenstår bare litt retur og vasking av info/akkreditering før hele festivalstaben kan ta en etterlengtet ferie. Det betyr at det er på tide å oppsummere Márkomeannu 2011.
I går kveld hadde vi en første evaluering, og festivalstaben er stort sett enige i konklusjonen om at Márkomeannu 2011 har vært en stor suksess. Jeg kan ikk nevne alt som har foregått på festivalen, men tenker å trekke frem noen momenter. Ellers så anbefaler jeg alle å se på videoene av Max Mackhe, som på flott vis har dokumentert store deler av festivalen gjennom TheMárkomeannuMedia; Márkomeannus eget relativt avhengige men journalistisk uavhengige mediehus.
Den rolige starten På onsdag ble den årlige Volleyballturneringa etter en del om og men arrangert. Vi er litt i tvil om dens berettigelse, og tar gjerne i mot forslag til når den eventuelt burde arrangeres og hvordan man kan legge den opp slik at det blir litt stas over finalen, som de siste årene har vært en folketom affære ca kl 23.00 onsdag kveld.
Torsdagens arrangementer ble derimot veldig godt besøkte. Vardemarsjen ble en megasuksess, med over 80 festivalgjester som enten koste seg og gikk eller slet seg opp de bratte bakkene overfor festivalområdet i stor fart. Vi er sikre på at dette arrangementet er kommet for å bli en stund, og vi lover å videreutvikle og integrere det enda bedre inn i Márkomeannuprogrammet til neste år.
Et arrangement som virker å være på vei ut av programmet er Muitalusmeannu, som i år ble avlyst på grunn av dårlig oppmøte. Denne historiefortellingskvelden var i utgangspunktet et prosjekt hvor Skániid Girjie jobbet med å dokumentere gamle historier, og etter hvert ble dette en viktig del av tilbudet for de eldre på Márkomeannu. Vi skal fortsette å ha kulturelle tilbud til folk i alle aldre, men vi må nok gå dypt i tenkeboksen for å finne på noe nytt og spenstig som kan trekke mer enn én stakkars publikummer.
Folk foran scenen Vi var veldig spente på hvilken innvirkning innføring av alkoholsalg i et eget område ville ha på mengden av folk som trakk foran scenen når det var band som spilte der. Konklusjonen er at det var i veldig varierende grad. Vi merket at den folkemengden som tidligere oppholdt seg og smugdrakk på sletta mellom lydbua og grillteltet nå var flyttet ned til alkoholområdet, mens den delen av festivalpublikumet som helst sitter på campen enda satt der.
Det virket dog ikke som at endringen hadde veldig stor innvirkning på hvor mange som var rett foran scenen og faktisk hørte på konsertene. De rolige konsertene tidlig på kvelden var som tidligere besøkt av den lille men mest kulturinteresserte gruppen festivalgjengere, mens de mer feststemte storkonsertene på natta trakk flere folk framfor scenen enn noen band noensinne tidligere på Márkomeannu. Ja så mange at vi til neste år for første gang ser behovet for å sette et gjerde opp foran scenen. Men det kjære bloggleser, er et luksusproblem som vi gjerne forholder oss til.
Kjærlig stemning Alle er vi også overbeviste om at årets Márkomeannu hadde den varmeste stemningen noen gang. I en emosjonell uke der det meste handlet om sorg, kom varmen og samholdet som alle snakker om virkelig til uttrykk på Márkomeannu. Det styrker troen vår på at vi gjorde det rette med å arrangere festivalen, og det inspirerer oss til å jobbe frem mot neste års festival hvor målet vil være å lage et så intimt og koselig arrangement at vi trekker frem det beste i folk også da. Takk så mye for i år!
Jeg har en god dag. Márkomeannu har en god dag. Folk har kommet på alle arrangentene i dag. Folk har vært så hyggelige og smilt til hverandre. Makan til festivalpublikum – tusen takk alle sammen!
Det kan ha noe å gjøre med at det har vært en spesiell uke for oss alle. Det kan også være at folk generelt er genuint herlige. Men jeg holder en knapp på at det handler om at Márkomeannus publikum er fantastiske.
Jeg prioriterer nok et blogginnlegg til ære for festivalens forrige, eminente leder, Beatrice Fløystad. Hun var fra seg da hun måtte stikke til Italia på onsdag – stikke fra den morsomme og givende dugnaden og festivalen, for å dra i et bryllup. Beatrice vi savner deg, og jeg gleder meg allerede til neste år. Ps, både kulturskogen og vardemarsjen var store suksesser, så det viser at det er nyvinningene som slår an. Gleder meg til nye idédugnader!
Jeg må innrømme at jeg hater timene mellom 17.00 og 21.00 på fredags kveld. Dette er de timene da vi ikke har noen som helst peiling på hvor mange som kommer, og når mine sarte øyne og kritiske blikk forteller meg at det er færre telt og lavvoer enn før, så blir jeg stresset. Men synet av kø i inngangen får meg til å slappe av!
For øyeblikket sitter jeg på kjøkkenet hjemme og ser ned over både parkeringsplassen og til inngangen. Ca 20 stk står og venter på skyss opp bakken, noe som er godt. Ja, jeg bor faktisk mitt mellom inngangen og campen (i det gule siste huset før festivalplassen).
Grunnen til at jeg er her er at vi har hatt en slags bruskrise. Tomt for cola allerede. Så en bil er blitt dirigert til Evenskjer i all hast. Forhåpentligvis er det bare deler av staben som merker at disse stresstingene skjer. Kunsten er å stresse i skjul, så ikke festivalpublikum får med seg at det er ”utfordringer” eller sågar ”problemer” i arrangementet.
Oppe stresser folk med den såkalte sveipen, som skal sikre seg at de med dagtidbillett ikke skal få seg en gratis konsertkveld. Om ett minutt skal Anja Storelv gå på scenen og gi oss den første fullverdige konserten på årets Márkomeannu.
Er jeg fornøyd? Jo da, men jeg slapper ikke av før alt er på plass og folk ser ut til å ha det fint. Det er også en fin avslappingsteknikk å skrive blogg. Fungerer nesten som en dagbok. Ikke det at jeg noen ganger har skrevet dagbok, men ser for meg at det er slik det må føles!
